Er vi skapt for å jobbe?

I 1930 spådde den britiske økonomen John Maynard Keynes at ved inngangen til 2000-tallet, ville vi ha nådd et så tilfredsstillende nivå av økonomisk vekst at vi knapt kom til å trenge å jobbe mer enn 15 timer i uken. Slik gikk det dessverre ikke.

For selv om vi ikke jobber 15 timer i uken, kan våre forfedre ha gjort det.

Vi jobber riktignok mindre i dag enn i 1930, men ikke mye mindre. Selv om økonomiene i Europa, USA og de aller fleste steder i verden har mangedoblet seg siden Keynes tid, har ikke det resultert i særlig mye mer fritid.

I antropologen James Suzmans bok Work: A History of How We Spend Our Time, er det med Keynes sitat det hele begynner. For selv om vi ikke jobber 15 timer i uken, kan våre forfedre ha gjort det, hevder Suzman.

 

Slaraffenliv

Når vi tenker tilbake på våre fjerne forfedre, tenker vi gjerne i de samme banene som den britiske filosofen Thomas Hobbes gjorde på 1600-tallet: Livene deres var “harsh, brutish, and short”. Men dette er helt feil, hevder Suzman i Work.

Snarere levde våre forfedre behagelige liv hvor det ikke tok mange timene hver uke å holde seg med nok næring og hvor det var overflod av fritid. Påstanden henter Suzman fra studier gjort av urfolk som langt inn på 1900-tallet fortsatt levde som samlere og jegere. Særlig fokuserer han på Ju/’hoansi-folket som lenge levde i Kalahariørkenen som strekker seg over flere landegrenser ved sørspissen av Afrika.

Han viser hvordan vi gikk fra å bruke det meste av våre midler på å overleve til å bli et forbrukssamfunn.

Selv i slikt ugjestmildt landskap kunne Ju/’hoansi-folket med minimal innsats overleve som jegere og samlere. De trengte ikke mer enn 15 timer per uke på å samle det de trengte for å overleve, skriver Suzman. Kanskje deres harmoniske forhold til naturen og deres overflod av fritid kan vise vei for et sunnere levesett?

 

Syndefallet

Suzman går i dialog med en lang rekke forfattere som forsøker å vise at levesettet til våre forhistoriske aner hadde noe for seg. Mest kjent er Yuval Noah-Harari og Jared Diamond, som begge har skrevet bøker med samme budskap. Også mer radikale forfattere som David Graeber har forsøkt å finne eksempler i våre fjerne historie på at andre måter å organisere samfunnet på er mulig.

I likhet med Harari identifiserer Suzman tidspunktet hvor ting begynte å gå skeis ved jordbruksrevolusjonen. Systematisk jordbruk muliggjorde en befolkningsvekst som ikke var mulig under forhold hvor mat måtte samles og jaktes.

Jordbruket gjorde imidlertid også at vi fikk et annet forhold til arbeid enn jegerne og samlerne hadde. Med jordbruk ble arbeid til faste rutiner. Overskudd av mat fra jordbruket muliggjorde også at andre typer yrkesveier kunne fødes – yrkesveier som ikke var knyttet til å skaffe mat.

 

Mer og mer arbeid

Suzman bruker majoriteten av Work på å beskrive overgangen fra samlere og jegere til jordbrukssamfunnet. Det er tydelig at det er denne delen av historien som interesserer ham mest. Språket er mer levende her og kunnskapsgrunnlaget bredt. Formidlingsgleden skinner sterkere gjennom enn når han etter hvert nærmer seg vår egen tid.

Work er en noe forvirrende bok å lese.

Jo nærmere Suzman kommer nåtiden, jo mer prosaisk og kjent blir også fortellingen hans. Suzman leder oss gjennom overgangen fra jordbrukssamfunnet til industrialderen og de store byers tid. Han viser hvordan vi gikk fra å bruke det meste av våre midler på å overleve til å bli et forbrukssamfunn.

Til sist avslutter han med fremveksten av servicebransjen. Denne bransjen, som er så bred at den vanskelig kan holdes for å være én bransje, er full av jobber som egentlig ikke trengs, skriver Suzman. Men siden vi alltid har jobbet, helt siden vi jaktet og samlet det vi trengte, er kanskje årsaken at vi rett og slett trenger noe å jobbe med – uavhengig av hva det noe er.

 

Tafatt konklusjon

Work er en noe forvirrende bok å lese. Det blir mindre og mindre tydelig hva dens hensikt og mål er jo lengre man kommer ut i den. Fra start er det forholdsvis klart at Suzman ønsker å se til våre forfedre for å vise at en annen måte å leve på er mulig.

Etter hvert som sidene går og boken i større og større grad blir en summarisk gjenfortelling av vår samfunnsutvikling med et løst fokus på arbeidets stilling, så forsvinner oppdragsbeskrivelsen av syne. Mot bokens slutt er det langt fra klart hva Suzman egentlig mener er galt i verden og hvordan vi skal løse problemet.

15 timer var i den laveste enden av hva Lee selv anslo.

Han referer i det ene øyeblikket til Graeber og hans teori om “bullshit jobs” før han i det neste viser til stagnerende lønninger og ulikhet. Det føles likevel halvhjertet og uten noen reell politisk eller økonomisk analyse i bunnen. Det blir ikke noe mer enn løs gestikulering mot at noe er galt.

Når konklusjonen til sist kommer, er den ikke en konklusjon overhodet, men snarere en unnvikende slutt av typen “Jeg vil ikke komme med noen løsningsforslag.” Det forblir uklart om Suzman mener at vi på ramme alvor burde se til våre forfedre som Ju/’hoansi-folket for en bedre måte å leve på. Om ikke, hva var da egentlig poenget med boken?

 

Uklar bruk av fakta

Verre enn en tafatt og uklar slutt, er det at det er langt fra sikkert at den idealiserte tilværelsen til samlerne og jegerne Suzman viser til er riktig. Som forfatteren Daniel Immerwahr har skrevet, er ikke Suzman helt redelig i hvordan han bruker sentrale kilder.

Særlig er dette tilfellet i beskrivelsen av hverdagen til Ju/’hoansi-folket. Her lener Suzman seg tungt på antropologen Richard Borshay Lee, som på 60-tallet forsket på Ju/’hoansi-folket for å nettopp avfeie det han anså som myten om at jeger og samler-folk levde fæle liv. Påstanden om at disse bare jobbet 15 timer i uken kommer herfra, men som Immerwahr påpeker, er bruken av tallet misvisende.

Som en bok med politiske ambisjoner når den imidlertid ikke opp.

15 timer var i den laveste enden av hva Lee selv anslo. Etter å ha møtt kritikk og etter å ha lagt til andre nødvendig arbeidsoppgaver tilknyttet jakt og samling, så endte Lee med et tall på over 40 timer i uken. Det er ikke en enorm arbeidsmengde, men det er heller ikke den idealiserte versjonen Suzman fremstiller. Det er heller ikke en reduksjon fra dagens samfunn.

 

Drømme om mindre arbeid

Det er begredelig å lese Keynes spådom i dag. Det er liten grunn til å tro at vi kommer til å jobbe markant mindre i nær fremtid, og i alle tilfeller ikke 15 timers-ukene Keynes anslo. Det er imidlertid liten grunn til å tro at våre forfedre levde særlig mye bedre liv enn oss. At livene deres var “harsh, brutish, and short” er i mange tilfeller en myte. Det betyr imidlertid ikke at de var ideelle heller.

Om vi ønsker å oppnå visjonen til Keynes, er det nok trygt å si at løsningen vil finnes i politisk mobilisering og høy fagforeningsgrad. Begge fenomener Suzman knapt rører og i hvert fall ikke diskuterer den historiske betydningen til.

Suzmans bok er til tider en svært engasjerende populærvitenskapelig innføring i antropologisk historie. Som en bok med politiske ambisjoner når den imidlertid ikke opp.