Etter Bernie

I kjølvannet av Bernie Sanders mislykkede forsøk på å bli demokratenes presidentkandidat i 2020, har det oppstått heftig debatt på den amerikanske venstresiden. Spørsmål og teorier rundt hva som gikk galt med Sanders kampanje florerer. Dernest spørsmål rundt hvilken retning amerikansk venstreside nå burde stake ut, og hvorvidt deres korte vindu for å gjøre politisk suksess lukket seg da Sanders avviklet kampanjen sin.

Utover en forsiktig bemerkning om en uutviklet utenrikspolitikk, finner forfatterne ingen kontroverser i Sanders politiske fortid eller meninger.

Like før Joe Biden kapret nominasjonen til å bli demokratenes presidentkandidat, kom skribentene og aktivistene Micha Uetricht og Meagan Day med sine tanker rundt flere av disse spørsmålene i boken Bigger Than Bernie. Med boken, og den noe avslørende tittelen, hevder forfatterne at Sanders kampanje ikke var slutten på amerikansk venstreside – den var snarere starten.

 

Ikke mannen, men bevegelsen

Sanders vies likevel stor plass i Bigger Than Bernie, og det er egentlig ikke til å komme utenom. For selv om Uetricht og Day står ved at det finnes en amerikansk venstreside som vil leve videre etter Sanders, så er det ikke sikkert at denne ville ha fantes om Sanders aldri hadde stilt til valg i 2016.

Bokens innledende kapittel vies derfor til en summarisk biografi av Sanders liv og politiske virke. Dette for å gi en kort kontekst for hvorfor Sanders fenget så mange i 2016, men også for å understreke hvor marginal den amerikanske venstresiden var mellom 70-tallet og 2016. Oppsummeringen er gjort med silkehansker og det er tydelig at Uetricht og Day nærer en stor respekt for Sanders. Utover en forsiktig bemerkning om en uutviklet utenrikspolitikk, finner forfatterne ingen kontroverser i Sanders politiske fortid eller meninger.

Det er ikke tvil om at entusiasmen Sanders var kilde til i 2016 faktisk munnet ut i håndfast politisk engasjement.

I denne delen legges imidlertid grunnlaget for å vise hvorfor Sanders var så godt plassert til å inspirere amerikanske velgere i 2016. Han snakket om de økonomiske vanskene amerikanerne i flere tiår hadde levd under og som stadig ble verre etter finanskrisen i 2008. Enda viktigere var det at han sa det med troverdighet. Han hadde tross alt sagt og ment akkurat det samme siden han først ble valgt som ordfører i småbyen Burlington i Vermont i 1981.

 

Demokratiske sosialister

Det er ikke tvil om at entusiasmen Sanders var kilde til i 2016 faktisk munnet ut i håndfast politisk engasjement. Som forfatterne påpeker engasjerte tusener seg i kampanjen til Sanders i 2016 og siden i 2019/2020. De viser også til at medlemstallene til den lille og anonyme organisasjonen Democratic Socialists of America (DSA) tidoblet seg fra 2016 til 2019

Før Sanders kampanje i 2016 var DSA en ukjent størrelse bestående av eldre sosialister av forskjellige nyanser. Som Chapo Trap House-verten og DSA-medlemmet Amber A’Lee Frost har omtalt på podcasten og skrevet om i American Affairs Journal, ble organisasjonen yngre, mer levende og langt mer aktiv etter 2016.

DSA er likevel ikke et parti slik begrepet forstås i en norsk kontekst.

Som Uetricht og Day understreker, ble også organisasjonen i langt større grad enn tidligere en effektiv organisator og støtte for unge, sosialistiske politikere som ønsker å utfordre eldre og mer konservative Demokrater. Dette ble for alvor en realitet i 2019 da Alexandria Ocasio-Cortez og Julia Salazar vant henholdsvis et sete i kongressen og et sete i senatet i delstaten New York. Salazar var mangeårig DSA-medlem og Ocasio-Cortez fikk organisasjonens offisielle støttet. Senest 24. juni i år vant DSA-medlemmet Jamaal Bowman nok en primærvalgkamp mot et eldre og konservativt medlem av Demokratene.

Det er disse seirene og politikerne, samt aktivistene som hjalp dem til seier, Day og Uetricht snakker om når de slår fast at venstresiden er Bigger Than Bernie.

 

Blant Demokrater, men ikke som dem

DSA er likevel ikke et parti slik begrepet forstås i en norsk kontekst. Selv om politikere som Salazar og Bowman er medlemmer av DSA, så stiller de til valg som Demokrater.

I Bigger Than Bernie er dette kilden til et av de store spørsmålene Day og Uetricht bakser med: Demokratene er ikke et progressivt nok parti for de unge sosialistene i USA og partiet baserer ikke politikken sin på klassekamp. Men siden det politiske systemet er lagt opp slik det er, er det urealistisk å danne et nytt parti. Hvordan skal da DSA-politikere og og organisasjonen som helhet forholde seg til Demokratene?

Forfatterne velger som regel en overfladisk behandling i stedet for å gå i dybden.

Uetricht og Day forfekter en teori de kaller «the dirty break». I motsetning til å helt skille lag med Demokratene, som de finner uforbederlig, vil forfatterne bruke Demokratene for å fremme sin egen politikk og politikere til motsetningene blir så store at de må bryte med partiet eller blir presset ut. På det tidspunktet håper de at en arbeiderbasert bevegelse vil være sterk nok til å ta over tøylene fra Demokratene.

 

Kjent materie

For den som har holdt et halvt øye på amerikansk politikk de siste årene, vil dette imidlertid ikke være ny informasjon. Dette er også kilden til det mange trolig vil finne skuffende ved Bigger Than Bernie: Den bringer lite nytt til torgs og behandler stoffet overfladisk.

Har du lest noen saker på nettstedene Current Affairs, The Intercept eller Jacobin, hvor begge forfatterne attpåtil er redaktører, så har du allerede lest om hendelsene og politikerne boken omtaler. Har du hørt noen episoder av Jacobins podcaster, Chapo Trap House, The Bruenigs eller lignende, så kjenner du også til de politiske analysene forfatterne legger frem i boken.

For den som ikke kjenner til den amerikanske venstresiden overhodet, kan boken fungere som en fin innledning, men selv her finnes det bedre alternativ. Bigger Than Bernie bærer preg av å være skrevet hurtig og språket er pregløst og instrumentelt. Utover lesers interesse for temaet er det lite som driver en videre gjennom boken.

Verre er det at boken allerede føles utdatert.

De historiske episodene boken behandler gås heller ikke etter i sømmene. Hva var det som gjorde at Ocasio-Cortez vant? Var det fordi DSA og sosialisme var blitt en maktfaktor eller fordi motstanderen hennes over lengre tid ikke hadde vært på linje med et stadig mer mangfoldig valgdistrikt? Forfatterne velger som regel en overfladisk behandling i stedet for å gå i dybden.

 

Allerede utdatert

Verre er det at boken allerede føles utdatert. Som nevnt har det oppstått het debatt om levedyktigheten til den amerikanske venstresiden og retningsvalgene den står overfor post-Sanders. Det er selvsagt urimelig å kreve at boken skal ta stilling til spørsmål som oppsto etter dens utgivelse, men det er likevel ikke til å unngå at boken allerede føles uinteressant.

Det er ikke lenger interessant å høre om hvor prinsippfast Sanders er eller hvor mye større DSA har blitt. I kjølvannet av Sanders tap har det oppstått spørsmål rundt hva tapet hans skyldtes og hvordan velgergrunnlaget hans endret seg mellom 2016 og 2020. Hvordan endret amerikansk venstreside seg mellom 2016 og 2020 og hvor er den på vei nå?

Dette er spørsmål som nå diskuteres på amerikansk venstreside, og i den konteksten fremstår Bigger Than Bernie som en litt hurtig skrevet og overfladisk hyllest til Sanders og bevegelsen han avfødte.