“Fear the boom and bust”

 —

Slik åpner en seks år gammel rap-battle – med det treffende navnet “Fear The Boom And Bust” – mellom to av verdens fremste økonomer, etter at finanskrisen hadde gitt den ene av dem fornyet aktualitet.

De fulgte hverandre som katt og hund i årene før 2. verdenskrig. Den ene ble superkjendis i sin samtid, døde, ble kanonisert og en hel verden fulgte hans ideer i et par tiår. Den andre ble marginalisert og nærmest glemt, men fikk fornyet aktualitet i 1974, da han ble tildelt nobelprisen i økonomi. Resten er, kan man si, historie.

Sentrale norske politikere er blitt påvirket av Keynes og Hayek.

Ideene til John Maynard Keynes og Friedrich von Hayek har, på hvert sitt tidspunkt, dominert det økonomiske idélandskapet etter 2. verdenskrig. Keynes som apostel for statlige inngrep i økonomien i krisetider, Hayek som predikerte det motsatte. De har hatt sine 15 sekunders berømmelse, og mere til. De har dannet skoler på en måte som få andre økonomer. Særlig gjelder dette deres kriseteorier, og derfor er en bok på norsk om hva de kan lære oss om økonomiske kriser, en velkommen tilvekst til bokhyllene.

Sentrale norske politikere er blitt påvirket av Keynes og Hayek. Sosialøkonomen Jens Stoltenberg er en svoren keynesianer, påvirket som han er av Osloskolen. 16 år etter at han gikk av som finansminister, tok en svoren hayekianer over departementet. Siv Jensen har, ved siden av Ayn Rand, dratt frem Friedrich von Hayek som ett av sine store forbilder. Hans teorier har styrt hennes politikk – eller som hun skrev i en kronikk på NRK Ytring før forrige valg: “Før Friedman var det økonomen Friedrich Hayek som var opptatt av hvor galt det kan gå når politikere tror de kan planlegge seg til velstand og utvikling.” Etter at Carl I. Hagen utraderte liberalistene – som hadde forlest seg på Hayek – på Bolkesjø Turisthotell, har det igjen blitt stuerent å like Hayek i regjeringspartiet.

For Hayek var det et grunnleggende premiss at et fritt marked ville gi det beste samfunn. Statens rolle skulle være begrenset og den skulle ikke intervenere i markedet. Hans teori var at det ville oppstå en spontan orden, lik Adam Smiths usynlige hånd. Hayek forsvarte i sitt hovedverk, “The Road To Serfdom”, den økonomiske liberalismen, og gikk kraftig mot planøkonomi og statlige inngrep; og så på sosial rettferdighet som en tom frase. Han inspirerte politikere og opinion i sitt syn på markedsøkonomi og liberalisme, med Margaret Thatcher, og hennes markedsliberale politikk, som en av de fremste disiplene.

Økonomiske tenkere passerer forbi i høy hastighet, uten å bli presentert.

Få økonomer hadde mer innflytelse på den økonomiske verdensorden enn Keynes. I sitt hovedverk, “The General Theory of Employment, Interest and Money”, mente han at et samfunns totale inntekt var bestemt av summen av forbruk og investeringer, og at det ved høy arbeidsledighet og uutnyttet produksjonskapasitet bare kunne øke sysselsettingen og samfunnets totale inntekt ved først å øke utgiftene enten til forbruk eller til investeringer fra det offentlige.

Andreas Hardhaug Olsen har gjort et forsøk på å se på hva som skiller de to økonomenes kriseteorier, men også hva som forener dem og hvilke lærdommer som kan trekkes av dem. Det er en ambisiøs oppgave forfatteren har tatt på seg, som han dessverre bare delvis klarer å løse.

Det er ingen tvil om at Hardhaug Olsen er en belest mann, som selv om han nok sverger til Hayek (boken er gitt ut av Civita), også kjenner Keynes godt. Han har god oversikt over økonomiske tenkere det siste århundret, han kjenner dem godt og de navne-droppes i fleng. Det han nok glemmer er at det er det ikke mange andre som kjenner dem like godt. Det er ikke slik at folk flest vet hvem Ludwig von Mises, Kurt Wicksell, Eugen von Böhm-Bawerk eller Alfred Marshall var. Økonomiske tenkere passerer forbi i høy hastighet, uten å bli presentert. Det er synd.

Dette fungerer kanskje i Civitas studiesirkler, men ikke i allmennmarkedet.

Det er en tung materie Hardhaug har tatt for seg. Likevel bør det være mulig å krydre en slik bok med nok spennende episoder til at man blir drevet videre. Det makter dessverre ikke forfatteren. Han unngår potensielt spennende episoder i begges liv, som kan gi mer farge til fortellingen. Som for eksempel middagen den daværende finansminister i Storbritannia, Winston Churchill arrangerte 17. mars 1925, med blant andre Keynes til stede, som et ledd i sin prosess om å beslutte om landet skulle returnere til gullstandarden. Det var etter denne middagen at Keynes skrev pamfletten The Economic Consequences of Mr. Churchill hvor han argumenterte mot gullstandarden.

Hardhaug Olsen er ikke økonom. Det ikke nødvendigvis noen ulempe i dette tilfellet. Økonomer kan ha en tendens til å gå seg bort i modellene sine, uten å klare å formidle sammenhengene i teoriene på en lett forståelig måte. Dessverre virker det ikke som om Hardhaug Olsens selvstudium, som har gitt ham omfattende innsikt, har satt ham tilstrekkelig i stand til å formidle dette på en leseverdig måte. Han har helt klart god innsikt i samfunnsøkonomisk idéhistorie, men blir for intern og opphengt i sin egen kunnskap til at han makter å formidle stoffet på en god måte. Dette fungerer kanskje i Civitas studiesirkler, men ikke i en bok ment for allmennmarkedet.

Som eksempel nevnes at Hayek var fabianer som ung, uten at det forklares. Og hva betyr egentlig denne setningen: “Til sammenligning ble den administrasjonsvitenskapelige kameralistikken som det ble undervist i ved de tyske universitetene, basert på en deskriptiv-empirisk tilnærming”? Hvem er egentlig Othmar Spann? Og når Hardhaug Olsen skriver at “reparasjonspenger skal presses ut av de nedkjempede tyskerne”, snakker han ikke da egentlig om krigserstatning?

Når han samtidig tidvis hopper frem og tilbake i tid, blir det vanskelig å henge med.

Apropos det. Store deler av boken er skrevet i historisk presens, et litterært virkemiddel som kan fungere om det brukes sparsommelig og riktig. Her brukes det i overflod, noe som gjør at det tidvis blir vanskelig å skille mellom der hvor han beskriver fortiden, og der hvor han beskriver teori. Når teksten samtidig brytes opp av stadige parenteser, blir den enda mindre lesbar. Når han samtidig tidvis hopper frem og tilbake i tid, blir det vanskelig å henge med.

Forståelse for kriser, hva de kan forårsake av skade, hvordan de kan unngås og bekjempes, er viktig. Sett ut fra det perspektivet, er denne boken nyttig. Den er også nyttig for å forstå litt mer av noen av de sentrale økonomisk-teoretiske debattene det siste knappe århundret, hva som påvirket dem og hvordan de oppsto.

Man kan argumentere med at diskusjonen mellom Hayek og Keynes, som Hardhaug Olsen får godt frem, er selve urdiskusjonen innen økonomisk idéhistorie. Få økonomer har hatt større påvirkning på akkurat det enn de to. Trolig er det få i Norge som kan mer om disse enn Hardhaug Olsen, problemet er at man må ha omtrent den samme faglige ballasten som ham for å få godt utbytte av denne boken.

Lekmenn har kanskje like mye nytte av “Fear the boom and bust”.