Flaks er viktigere enn du tror

“Mona Lisa” var et ganske ordinært maleri i fire hundre år som de færreste hadde hørt om. En ren tilfeldighet snudde opp ned på det for hundre år siden, uten et eneste nytt penselstrøk på munnvikene hennes.

Dette er et av mange eksempler fra alle sider av livet og samfunnet som atferdsøkonomen Robert Frank bruker for å vise hvordan flaks betyr mer enn vi tror – og hvorfor det betyr stadig mer i vår globale økonomi.

Mange ble kjent med Frank gjennom boka “Darwin Economy: Liberty, Competition, and the Common Good” fra 2011. Der argumenterer han for at om hundre år vil man anse Charles Darwin som grunnleggeren av økonomifaget, ikke Adam Smith (eller i hvert fall ikke den overforenklede frimarkedstolkningen som Smith er blitt offer for).

Frank ville blitt en god selger.

Smith beskriver hvordan fri konkurranse kanaliserer folks egeninteresser mot fellesskapets beste. Frank argumenterer for at dette naturlige sammenfallet mellom egeninteresse og fellesskapets interesser, er unntaket snarere enn regelen. Han mener Darwins forståelse av konkurranse i naturen beskriver vår egen økonomiske virkelighet mye bedre: Darwin viser hvordan individets og gruppens interesser kan være veldig ulike, og når individets interesser blir prioritert framfor gruppens, straffer det seg til syvende og sist for individene.

En rød tråd hos Frank er å påpeke disse spenningene og hvordan man skal redusere dem. Et av favoritteksemplene hans, som gjentas i “Success and Luck”, er elgbukkers gevir: Geviret er våpenet for å få tilgang til hunner, og dermed har evolusjonen gjort dem stadig større i våpenkappløpet mellom elgbukker. Konsekvensen er at elgbukkene er blitt ganske klønete i sine manøvere i skogen og lettere offer for rovdyr. Poenget hans er at om elgbukkene bare kunne diskutert saken rasjonelt, ville de blitt enige om å stoppe dette våpenkappløpet som ulvene tjener på.

På mange måter er meritokratiet – et samfunn med like muligheter for alle, der alle får posisjon som fortjent – en slags parallell til Smiths usynlige hånd. Individets og gruppens interesser blir sammenfallende. “Success and Luck” handler om hvordan meritokratiet i stadig større grad er en illusjon, og at den utløsende årsaken til dette er at flaks blir mer avgjørende for hvem som vinner og taper i økonomien.

Franks utgangspunkt er at vi mennesker intuitivt nedvurderer flaksens betydning. Han viser at overdreven tro på eget talent og innsats faktisk straffer seg for den enkeltes livskvalitet og suksess. Mest problematisk er likevel at undervurderingen av flaks i økende grad straffer seg for samfunnet, fordi det fører til lavere vilje til å betale skatt og større privat sløsing.

Frank ville blitt en god selger: Han hamrer inn budskapet om at denne sløsingen er en fantastisk mulighet for å skape en bedre velferdsstat uten at noen taper. Jeg kommer tilbake til det.

Det er ikke tilfeldig at Frank skriver om nettopp tilfeldighetenes betydning. Han ble adoptert bort som nyfødt og har i voksen alder vært rett ved å dø to ganger. Han satset egentlig alt på baseball, men endte opp som økonomiprofessor ved Cornell University. Han har derfor en bråte anekdoter om tilfeldighetenes betydning, både fra sitt eget liv og fra alle mulige andre sammenhenger som han deler villig av.

Du lærer for eksempel at “Mona Lisa” ble et kjent maleri rett før første verdenskrig, da det viste seg at en italiener hadde stjålet det fra Louvre-museet i Paris for å føre det hjem til sitt “fedreland”. Ingenting ved maleriet hadde endret seg, men tyveriet med den storpolitiske spenningen i 1913 som bakteppe, gjorde underverker for dets anseelse.

Flaks spiller en mye større rolle i hvem som vinner i nær sagt alle menneskelige konkurranser.

Frank skriver innledningsvis at han har motstått oppfordringene om å skrive en lengre bok, fordi han ville skrive kun det som var nødvendig for å få fram poenget sitt. Det er nok en overdrivelse. Men siden han framstår som en så likandes, kunnskapsrik og velformulert økonomiprofessor at du virkelig får lyst til å ta en øl med ham, er de ekstra sidene med noen gjentakelser stort sett en fornøyelse. Så kan du heller med god samvittighet skumme deg gjennom noen sider her og der om du går lei.

Hovedargumentet i boka er som sagt at flaks spiller en mye større rolle i hvem som vinner i nær sagt alle menneskelige konkurranser – det være seg næringsliv, idrett eller kunst – enn hva vi erkjenner. Frank påpeker at det ikke er uskyldig, ettersom den som mener at egen suksess utelukkende skyldes eget talent og innsats, er mindre villig til å bidra til fellesskapet. Det er i og for seg en intuitiv innsikt som alltid har vært sann.

Franks viktige nye innsikt er at flaks spiller en stadig økende rolle ettersom alle mulige markeder beveger seg mot at vinneren tar alt. Billigere transport og telekommunikasjoner gjør at det blir mulig for stadig færre aktører å betjene stadig flere kunder. For hundre år siden kunne man bare høre opera på konsert. Det skapte en naturlig begrensning for hvor mange operaelskere de beste operasangerne kunne nå ut til. Dermed var det et marked for tusenvis av tenorer og sopranoer rundt omkring i verden som kunne leve utmerket av stemmen sin. De tjente mindre enn de aller beste, men ikke mye mindre.

Så kom stadig bedre lydopptak gjennom 1900-tallet som skapte virkelige stjerner med tilhørende inntektsforskjeller. Og i dag tar folk på seg finstasen verden rundt og går i operaen – for å oppleve én og samme direkteoverføring, for eksempel av New York Metropolitan Opera Company. Samtidig stenger det ene etter det andre av de mindre berømte operakompaniene.

Frank viser hvordan den samme trenden preger stadig flere deler av samfunnet – fra pianofabrikanter til IT-selskaper og regnskapsførere. Fordi gevinsten er så stor, trekker slike vinneren-tar-alt-konkurranser til seg svært mange kandidater. Ingen vinner uten talent og innsats i bøtter og spann når det er så mange konkurrenter, men forskjellene mellom talent og innsats blant de aller beste er helt marginale.

Vi har jo tross alt en høyreside som er fryktelig opptatt av veier.

Franks egne eksperimenter viser at selv om man tillegger flaks bare ørliten betydning for utfallet, vil det i de aller fleste konkurranser av denne typen være viktigere å ha flaks enn å ha det aller størst talent eller yte den aller største innsatsen.

Flaks spiller altså en stadig større rolle i å bestemme hvem som vinner og taper. Samtidig øker de økonomiske forskjellene mellom vinnere og tapere. Politisk innflytelse har alltid fulgt rikdom, og dermed blir det stadig lettere for vinnerne å “rigge” samfunnet slik at de vil fortsette å vinne i framtida.

Frank bruker psykologiske eksperimenter og anekdoter fra nyere amerikansk samfunnsdebatt for å vise hvordan vinnere blir selvrettferdige og nekter å bidra til fellesskapet, som dermed blir utarmet. Frank legger spesielt vekt på at offentlige investeringer får lide. Framtidige generasjoner kan jo ikke protestere.

For en norsk leser er boka derfor til tider et eksempel på den politiske grøssersjangeren “hvordan-nyliberalismen-har-ødelagt-USA”, der relevansen for vårt eget samfunn føles litt fjern. Vi har jo tross alt en høyreside som er fryktelig opptatt av veier, som Frank klager over at er blitt så dårlige i USA.

Dét bør likevel ikke skygge for at “Success and Luck” retter oppmerksomheten mot trekk i samfunnsutviklingen som vi også finner i Norge. Petter Northugs holdning til skisportens fellesskap og, enda verre, Coops omfavnelse av en sånn rollemodell, vitner om at det er blitt akseptabelt også i Norge å undervurdere flaks. Avskaffelsen av arveavgift og nedjusteringen av formuesskatten uttrykker den samme logikken: Det du har lagt deg opp av rikdom, er din egen fortjeneste.

Hva tilskriver vi våre eventyrlige inntekter gjennom de siste 40 årene – talent, innsats eller flaks?

For et norsk publikum er “Success and Luck” også relevant på et metanivå, for Norge som nasjon: Hva tilskriver vi våre eventyrlige inntekter gjennom de siste 40 årene – talent, innsats eller flaks? Hvis vi overfører Franks innsikt til samfunnsnivået, vil vi være mindre villige til å bidra til det internasjonale fellesskapet, for eksempel gjennom reduserte klimagassutslipp eller mottak av flyktninger, jo mer vi mener vår rikdom skyldes talent og innsats? Det er en tanke progressive politikere i alle leire bør prøve å ha i bakhodet neste gang de snakker om “oljeeventyret”.

Hva med løsningen? For Frank er sakens kjerne at USA trenger mer investeringer, spesielt offentlige, og de pengene må komme fra de rikeste. Det er utallige skattereformer man kunne tenke seg for å få til det. Men som den atferdsøkonomen han er, konsentrerer Frank seg om den løsningen han mener har størst sjanse til å få bred støtte – fordi ingen vil tape.

Det er progressiv forbruksskatt, som Frank i en årrekke har vært en forkjemper for. Jeg oppdaget selv Frank på grunn av progressiv forbruksskatt og har prøvd å løfte det inn i det norske offentlige ordskiftet, så jeg er ikke objektiv i å vurdere kapittelet som Frank vier dette forslaget.

“Success and Luck” er en fornøyelig og overbevisende bok.

Hans grunnleggende argument er at mye av vårt forbruk i dag strengt tatt er sløsing fordi det handler om å øke sosial status: Hva vi streber etter av størrelse på hus, hytter og biler, defineres av naboer, venner og kolleger. Det er altså en tribuneeffekt, som når alle må reise seg på en stadion for å se, bare fordi noen allerede har reist seg: Vi ville hatt det like bra med et litt mindre hus eller bil – dersom andres forventninger også ble jekket ned.

Det beste grepet for å få til det, er å beskatte forbruk (inklusive boliger). Men for at de rikeste skal bidra mer, må forbruksskatten være progressiv. Skattesatsen må altså øke med forbruk. Beregningen kan gjøres gjennom selvangivelsen ved å beregne forbruk som forskjellen mellom inntekt og netto sparing. Det kan altså gjennomføres på en enkel og ubyråkratisk måte.

“Success and Luck” er en fornøyelig og overbevisende bok om en viktig og økende trussel mot samfunnets lim og evne til å investere for framtidige generasjoner. Attpåtil følger det med et originalt forslag til politisk løsning.

Hvordan bør så enkeltmennesket se på forholdet mellom talent og flaks for sin egen del?

Frank beskriver eksperimenter som viser at bare de deprimerte har et realistisk bilde av eget talent. En sunnere løsning finner han i New York Times-kommentatoren David Brooks’ svar til en næringslivsleder: “As an ambitious executive, it’s important that you believe that you deserve credit for everything you achieve. As a human being, it’s important for you to know that’s nonsense.”