Fra handelskrig til kald krig

USA har en ny president i vente. Joe Biden tar over etter Trump, og fra Trump arver Biden en verden som har forandret seg dramatisk siden sist han satt i Det hvite hus. Ikke minst arver Biden det som oftere og oftere blir omtalt som en ny kald krig. Ikke med Russland, men med Kina.

Da Biden var visepresident hjalp Kina USA gjennom finanskrisen, og Biden selv tok smilende imot statsbesøk fra Beijing. Nå skriver toneangivende kommentatorer artikler som varsler om økonomisk krigføring mot vesten, mens amerikanske statsleder retter påstander om biologisk krigføring mot Kina for deres påståtte rolle i å spre COVID-19.

Verdens nye supermakter lever ikke fredelig side om side lenger

Verdens nye supermakter lever med andre ord ikke fredelig side om side lenger. I den nye boken Superpower Showdown forklarer Wall Street Journal-journalistene Bob Davis og Lingling Wei hvordan forholdet kunne forverre seg så mye på så kort tid.

 

På kollisjonskurs

Årsakene finner forfatterne i handelskonflikten mellom USA og Kina som utviklet seg etter at Trump tok over makten i USA.

Trump gikk til valg på en økonomisk politikk som ville gjenreise USA som en stor produsent av eksportvarer. For lenge, mente Trump, hadde produksjonsjobbene forlatt landet til fordel for andre stater hvor produksjonsforholdene var mer fordelaktige. Tilsvarende var USA blitt for avhengig av å importere forbruks- og industrielle varer. Handelsunderskuddet til enkelte land, som Tyskland og Kina, var blitt for stort, men nå skulle alt bli som før.

Som forfatterne anerkjenner og viser gjennom anekdoter, så var ikke Trumps påstander feil. Den heseblesende globaliseringen som særlig skjøt fart på slutten av 90-tallet gjorde amerikanske bedrifter langt mer utsatt for utenlandsk konkurranse enn de noensinne hadde vært tidligere. Amerikanske bedrifter ble utkonkurrert av billigere varer, først fra Japan og siden fra Kina, og arbeidsplasser ble flyttet utenlands på jakt etter billigere arbeidskraft.

Dette ledet til fabrikkdød og deindustrialisering i store deler av USA, og som Davis og Wei påpeker, var det i disse områdene Trump gjorde det best under valgkampen i 2016. Det var heller ikke veldig overraskende. Trump lovet nemlig å ta kampen mot de som var årsaken til USAs påståtte ulykke.

Davis og Wei er ikke ensidig kritiske av Trumps holdning til Kina og hans påfølgende handlinger mot landet. De gir ham rett i at amerikanske politikere altfor lenge hadde tatt for lett på hvordan man burde forholde seg til Kina, og gir Trump honnør for å ta et oppgjør med kinesiske menneskerettighetsbrudd, om det så var av egeninteresse. Men at Trumps politikk satte landene på kollisjonskurs er det ingen tvil om.

 

Splittede interesser

Trump var god for sitt ord, og ikke lenge etter at han inntok Det hvite hus satte han i gang forhandlinger med kinesiske myndigheter for å få handelsforholdet over på en mer fordelaktig retning for USA.

Dette skulle skje gjennom flere store endringer i kinesisk handelspolitikk. For det første fikk kineserne beskjed om at det var deres ansvar å redusere USAs handelsunderskudd ved å kjøpe flere amerikanske varer. For det andre måtte kinesiske myndigheter slutte å subsidiere bedrifter som konkurrerte med amerikanske bedrifter. For det tredje måtte de åpne ytterligere opp for at amerikanske bedrifter skulle kunne konkurrere i det kinesiske markedet på lik linje med kinesiske bedrifter. Og for det fjerde måtte de slå ned på kinesiske bedrifters praksis med å stjele patentert teknologi fra amerikanske selskaper.

Innad i Trump-administrasjonen var det delte oppfatninger rundt hvilke konsesjoner man ønsket fra kinesiske myndigheter og hvor hardt man skulle presse for å få hver av dem. Særlig delte administrasjonen seg mellom globalistene, anført av finansminister Steven Mnuchin, og proteksjonistene, anført av handelsrådgiver Robert Lighthizer.

Globalistene ønsket i liten grad at handelskonflikten skulle skade økonomiske interesser i USA, og kjempet mot sanksjoner ettersom konflikten tilspisset seg. Proteksjonistene anså på sin side økonomisk skade som et nødvendig onde for å tukte Kina.

Superpower Showdown er til tider en utmattende bok å lese

Davis og Wei vier mye tid til dette skillet innad i den amerikanske leiren, og det gagner ikke boken. Superpower Showdown er til tider en utmattende bok å lese, og dette skyldes særlig bokens hoveddel hvor konflikten i Trump-leiren er hovedfokus. I tillegg til handelsrådgiverne dukker også mer eller mindre krigshissende utenrikspolitiske rådgivere opp for å komplisere situasjonen.

Forfatterne bruker utallige sider på å spore hvert minste skifte i hvilke av leirene som har Trumps øre, og det gjør for tørr og repeterende lesning. Boken får til tider mer preg av å være et oppslagsverk enn populærhistorie.

 

Handelskrig

Kravene var omfattende og gikk kun en vei – Kina skulle gi og USA skulle få. Det er derfor ikke så overraskende at konflikten etter hvert utartet fra en handelskonflikt til en handelskrig.

Trump innførte tariffer på kinesiske varer verdt hundrevis av milliarder dollar. Kinesiske myndigheter svarte med samme mynt. Den gjensidige eskaleringen i sanksjonering varte mer eller mindre vedvarende til en foreløpig våpenhvile, like før koronapandemien satte verden på hodet.

Davis og Wei skriver kort om den innledende fasen av pandemien, men boken preges av å ha blitt forbigått av hendelser forfatterne ikke kunne kontrollere. Som historikeren Adam Tooze påpeker i sin omtale av boken i London Review of Books, har nemlig handelsforholdet mellom landene utviklet seg så mye under pandemien at boken og dens analyser langt på vei var utdatert før den i det hele tatt gikk i trykken.

Boken preges av å ha blitt forbigått av hendelser forfatterne ikke kunne kontrollere

Forfatterne omtaler amerikanske sanksjoner mot kinesiske teknologiselskap som Huawei, men disse har blitt radikalt mer omfattende siden bokens utgivelse. Selskapet er i dag midt i kryssilden. Tilsvarende har situasjonen i Hong Kong som forfatterne så vidt er innom endret seg fortløpende siden boken kom ut.

Superpower Showdown slipper tråden før pandemien for alvor rammet USA, og den hatske retorikken rettet mot kinesiske styresmakter om deres påståtte rolle i virusets spredning har siden bare tiltatt. På samme tid har verdens oppmerksomhet for alvor blitt rettet mot den forkastelige behandlingen kinesiske myndigheter utsetter de kinesiske Uighurene i delstaten Xianjiang.

 

Biden tar makten

I bokens avsluttende kapittel skriver forfatterne at USA neste president, dette være seg demokrat eller republikaner, trolig ikke vil lette presset mot Kina med det første. Sammenknytningen mellom økonomiske problemer og bedragerske kinesere har blitt for sterk i amerikanske borgeres fantasi til at en ny president vil kunne gå tilbake til slik situasjonen var under Obama.

Slik som situasjonen har utviklet seg etter at boken ble gitt ut, har nok dette bare blitt enda vanskeligere. Med Bidens seier vil man forhåpentligvis se overgangen til en litt mer ryddig og organisert forhandlingsprosess, men det er lite sannsynlig at tariffer og andre sanksjoner forsvinner med det første.

Under valgkampen har også Biden nøret opp under dels rasistiske anklager mot Kinas rolle i pandemien. Selv om han ikke vil ha krigshissende rådgivere som John Bolton og Mike Pompeo hviskende i øret, så er det klart at det også i det øverste laget av Demokratene er mange som ønsker en tøffere linje mot Kina.

 

Et delvis portrett

Det er ikke Davis og Weis skyld at de gav ut boken sin i et av de mest begivenhetsrike årene dette århundret, men det gjør likevel at den føles ufullstendig. Superpower Showdown er interessant og informativ, men man sitter igjen med følelsen av at den avslutter akkurat når situasjonen for alvor tilspisser seg.

Til tross for dette er boken verdt å lese om man er interessert i handelspolitikk og storpolitikk. Den er tilsynelatende uttømmende om handelsforholdet mellom Kina og USA i årene før pandemien, på godt og vondt, og gir et spennende innblikk i hvordan storpolitiske forhandlinger av dette slaget fungerer. Særlig underholdende er enkelte av detaljene: som at de kinesiske myndighetene før store forhandlingsmøter godkjente ventende patentsøknader fra Ivanka Trump på vesker, parfymer og annet, for å kjøpe seg godvilje.

Superpower Showdown er interessant og informativ, men man sitter igjen med følelsen av at den avslutter akkurat når situasjonen for alvor tilspisser seg

Boken holder seg imidlertid på det storpolitiske planet, og konsekvensene handelskrigen får for den jevne kineser og amerikaner virker langt unna. Som leser hadde det vært interessant å få vite hva det faktisk hadde å si på et litt mer dagligdags plan at tariffene amerikanerne innførte ledet til at 5 millioner jobber forsvant i Kina.

Flere og flere antyder at vi i dag lever under nok en kald krig. Som en bok om den handelspolitiske opptakten til dagens situasjon er Superpower Showdown interessant. Langt mer interessant vil den imidlertid være om den følges opp av et bind to som bygger videre på fundamentet som er lagt.