Hva er en intellektuell? Et liv i kamp for Palestina

Hva er en intellektuell? Og hvordan blir man en internasjonal intellektuell? Gjennom en 370 siders (pluss noter) biografi over fenomenet Edward Said blir vi introdusert for et fascinerende liv, et evig søkende sinn og en kosmopolitt som påvirket en hel verden. Likevel døde Said uten å ha oppnådd mye for sin kampsak nummer én, rettferdighet for palestinere. Han ble motarbeidet både på hjemme- og bortebane.

Den anerkjente forfatteren Timothy Brennan har skrevet det vi kan kalle en intellektuell biografi over tenkeren, forfatteren og aktivisten Edward Said. Det vil si en bok om hvilke tenkere og tendenser det var som formet mennesket Said, og hans tankeproduksjon. Brennan skriver at Said er det nærmeste USA har kommet en Jean Paul Sartre (1905–1980) i sin midte. Franskmannen og eksistensialisten Sartre påvirket som kjent en hel generasjon. Said, i en amerikansk sammenheng, var i en egen klasse, sammen med andre åndshøvdinger, som Hannah Arendt (1906–1975), Susan Sontag (1933–2004), og Noam Chomsky.

Said døde uten å ha oppnådd mye for sin kampsak nummer én, rettferdighet for palestinere.

 

Et ektefødt barn av Midtøsten

Edward Wadie Said ble født i 1935 i Jerusalem, og døde i 2003 i New York. Han var palestinsk-amerikansk, litteraturhistoriker og forfatter. Verdenskjent ble han i 1978 med boka Orientalismen, en kritisk gjennomgang av forholdet mellom Europa og Asia.

Mesteparten av barndommen ble tilbrakt i Kairo, før Said som ungdom ble sendt til USA for videre utdannelse. Said tilbrakte mesteparten av sitt voksne liv som professor i engelsk og komparativ litteraturvitenskap ved Columbia University i New York. Han døde av leukemi, bare 67 år gammel.

Hvem var Said? Svaret er avhengig av hvem du spør. Han var den urbane og belevne talsmannen for palestinernes sak, en mulitikulturalist og venstreradikaler, en artikulert terrorist, og en selvhøytidelig litterat. Han var en av sin tids mest transformative tenkere.

Han var en av sin tids mest transformative tenkere.

Said var opptatt av politikk, men han brakte aldri politikken inn i universitetsauditoriet. Han ble etter hvert en magnet for mediene, og bidro til å nyansere synet på sionismen som ideologi. Han var en gammeldags intellektuell, opptatt av å bruke sin kapasitet i det han mente var det godes tjeneste, og var hele tiden på leting etter universelle sannheter.

For Said var det litteraturen som var basis for hans livsinnsikt. Han studerte litteratur og levet og åndet for humanismen og humanistiske fag. Som litteraturviter var han opptatt av å tolke tekster ut fra sin tid og sitt sted.

 

En annen tid

Saids barndom tilhører en svunnen tid, litt som det livet Stefan Zweig (1881–1942) beskriver i den sterke selvbiografien Europa av i går (1942). Saids palestinske familie hadde store nettverk spredd i ulike land, som i Palestina, Libanon, Egypt og i USA. I hans barndom levde muslimer, jøder og kristne side om side i det multikulturelle Kairo. Saids familie tilhørte det anglikanske miljøet, og selv om de var hjemme hos seg, var de likevel en annen «stamme» i det store fellesskapet.

Unge Said, som gutt og med to søstre, var lettere bortskjemt. Faren ble oppfattet som dominerende og gutten ble nært knyttet til moren. Hun likte ikke Saids første kone. «Hun er ikke som oss», som hun ga uttrykk for. Kanskje ikke så rart at Said senere ble veldig opptatt av psykoanalysen og skrev en bok om Sigmund Freud. (Freud og det fremmede, 2004).

Ettersom faren også hadde et amerikansk statsborgerskap, ble gutten sendt på videregående skole på østkysten. Said syntes at USA og amerikanske intellektuelle var provinsielle, også de på venstresiden. De protesterte ikke nok på imperialismen landet utøvde, og den ukritiske amerikanske støtten til sionismen så Said som en fortsettelse av amerikansk settler-mentalitet. Samtidig var Said, som så mange av de som kom utenfra, i et evig følelsesmessig spenn i sitt forhold til USA. Det var immigrant-republikk nummer én i verden, en smeltedigel som ga mange muligheter. Også til nostalgi over det som ble forlatt.

Saids unike bakgrunn og personlighet gjorde ham etterspurt over hele verden.

Men Said følte seg uglesett som araber – en utenforstående som ikke ble godtatt. Det kan sies å prege hans senere diagnostisering av landet. Said var en polyglott, og behersket arabisk, fransk, italiensk, latin, tysk og spansk. Han var opptatt av europeisk marxisme, og det meste som kom fra Frankrike, inkludert eksistensialismen. Et stort litterært forbilde var, pussig nok, Joseph Conrad (1857–1924) forfatter av Mørkets Hjerte (1899), som på mange vis var imperialist, pessimist og misantrop.

Saids unike bakgrunn og personlighet gjorde ham etterspurt over hele verden. Som et lite språksamfunn er det ikke lett for Norge å gi verden de samme store intellektuelle personlighetene, selv om vi har mange gode og anerkjente internasjonale tenkere og akademikere. Men historisk ser jeg knapt noen flere intellektuelle enn Ludvig Holberg (1684– 1754) og Arne Næss (1912–2009) som lever godt i det tidløse internasjonale rommet.

 

 

Palestina – den store kampsaken

Said hadde et kjærlighetsforhold til fransk åndsliv, men forble bitter på den store eksistensialisten Jean Paul Sartre, og det han oppfattet som dette venstresideikonets ukritiske Israel-støtte.

Selv bodde Said tidlig på 1970-tallet en periode i Beirut, da området opplevde en radikaliseringsbølge. Det influerte også Said og hans tenkning, samtidig som han ble mer kritisk til det han oppfattet som en byråkratisering av PLO. Bevegelsen ble av mange opplevd som lite «salgbar». Noam Chomsky uttalte i 1973 at PLO var helt unik blant frigjøringsorganisasjoner i sin manglende evne til ikke å tenke strategisk.

Selv forsøkte Said å få PLO-leder Yasir Arafat til å slutte med det karakteristiske sammensurrete palestinaskjerfet på hodet, hans ubarberte image og hang til å kle seg militært. Dette mente Said ble oppfattet som latterlig i USA. Og hadde du ikke USA med deg, kom du ingen steder.

Arafat hørte ikke på akkurat det rådet, men han lot villig Said pynte på den berømte talen PLO-lederen hold i FN 13. november 1974, der avskjedsordene blir stående: «La ikke denne olivengren falle fra mine hender».

Said avviste Oslo-avtalen fra 1993 totalt og mente det var et dødsstøt for den palestinske saken.

Said jobbet utrettelig for opprettelsen av amerikanske studieprogram i Midtøsten, for å få opp kunnskapen om USA blant arabere. Han var i tillegg en dedikert dokumentarist – og samlet og systematiserte ca 9000 bilder fra Palestina fra staten Israels fødselsår 1948 og utover. Under den israelske invasjonen av Beirut i 1982 fikk han familie og venner der til å lage dagbøker og ta bilder. Uten slike minner viskes minner og historie ut, mente han,

I 1977 ble Said valgt inn som medlem av Det palestinske nasjonalrådet. Han forlot posisjonen i 1991, desillusjonert med Arafats ledelse. Said avviste Oslo-avtalen fra 1993 totalt og mente det var et dødsstøt for den palestinske saken. Han kalte Arafat for en forræder à la sør-afrikaneren Buthelezi. Arafat, på sin side, slo tilbake og forbød Saids bøker på Vestbredden og i Gaza.

 

Orientalismen

Det er først og fremst boka Orientalismen fra 1978 som førte Said inn i rampelyset, og flere bøker om Palestina fulgte. For FBI ble Said en skummel type, og det eksisterer til sammen 238 sider på ham i arkivene.

En observatør omtalte Orientalismen som en bok «skrevet av en av våre egne, hvor vi sier til kolonimakten go fuck yourself». Said mente at det som kalles Orienten ikke kan essensialiseres, eller gis en viss type kulturell representasjon, slik Rudyard Kipling, mange filmer og akademiske arbeid hadde gjort gjennom historien. Alt dette var et resultat av europeiske geostrategiske grep. Kunnskap er makt, og Europa hadde ressursene til å skape seg sine egne bilder av «den andre».

Said var opptatt av at arabere skulle bli dyktigere til å si selv hva deres kultur var, ikke en blek kopi av vesten. For de som fulgte Saids tanker, bidro han i deres øyne til å avsløre hvordan tenketanker, media og universitet var både bevisste og ubevisste kollaboratører i utenrikspolitiske eventyr som tjente offisielle amerikanske interesser.

Orientalismen og Said var omstridt, kanskje litt som en Terje Tvedt her hjemme. Mange syntes han overdrev og satte ting på spissen. Men han skapte bølger som førte til en åpning for et alternativt blikk på Israel/Palestina i deler av det amerikanske establishment. Han innførte begrepet «palestinaisme». Her omtalte han palestinere som et folk med flytende grenser og stor lojalitet, og hevdet at sionismens essens var eksklusjon, mens palestinaisme var inkludering. Han ble motarbeidet av mange pro-israelske miljø, men hadde mange jødiske venner, som selv var dypt skeptiske til sionismen.

Han måtte betale en høy pris for dette engasjement.

Han måtte betale en høy pris for dette engasjement. I flere tidsskrift, slik som i New York Review of Books, kom han ikke til orde, skriver Brennan. Han ble også motarbeidet i andre tidsskrift – og til og med når det gjaldt et æresdoktorat hos ærverdige Cambridge, England. Sistnevnte fordi det eksisterte et foto av Said som kaster stein mot grensegjerdet mellom Libanon og Israel. Som eneste professor ved universitetet hadde Said skuddsikre glass på kontoret sitt.

 

Musikk – en livsnødvendighet

Musikk var ellers Saids store fritidspasjon, og han var en god pianospiller. Han var «avhengig av Bach og Wagner og sammen med den israelske dirigenten Daniel Barenboim var han med på å lansere The West-Eastern Divan Orchestra, med både palestinske og israelske musikkstudenter.

Ingen klasse innser sin egen elendighet, skal Oscar Wilde en gang ha sagt. De trenger med andre ord agitatorer. Her hjemme fikk småkårsfolk sin Hans Nilsen Hauge (1771–1824), den arabiske verden fikk Edward Said. Om de ville eller ikke. Og mange ville ikke. For Said var en nådeløs kritiker, og hevdet at det arabiske nasjonale borgerskapet ikke hadde klart å skape et sivilsamfunn, og i stedet hadde blitt en nasjonal sikkerhetsetat. Araberverden var umoden i den forstand at den manglet helt noen form for psykologisk vitenskap, hevdet Said. Det var heller ikke udelt positivt blant palestinske intellektuelle at han stadig nevnte viktigheten av holocaust.

 

Den intellektuelles rolle

Som en følge av 9/11 innførte USA en ny lov, Patriotic Act i oktober 2001. Den ga myndighetene vide fullmakter. Said kalte dette en israelifisiering av amerikansk politikk, og hevdet at USA mer og mer blir styrt av en religiøs fundamentalistisk kristen sekt, som er en fare for verden.

Den intellektuelles rolle i en slik situasjon er å være samfunnets sosiale samvittighet, diagnostikker og agendasetter. Og Said var opptatt av at det alltid var håp om endring, ikke minst gjennom sosiale bevegelsers innsats.

Men det kan likevel sies at det hviler et tragediens slør over hans virke. Han gjorde alt han kunne for palestinernes sak. Men i dag er palestinernes kampsak lenger unna noen løsning enn noen gang.

Said ligger gravlagt på en liten Kveker-kirkegård i Libanon, med utsikt mot noen fjell nord for Beirut. Heller ikke derfra ser han helt frem til sin fødeby, Jerusalem.

Timothy Brennan har skrevet en viktig bok. Den er tidvis krevende, akkurat som Edward Said selv. Og slik må det være.