Konstruktiv bok om islam

Mange forbinder islam med vold og intoleranse, og i Europa er skepsisen mot religionen økende. Flere unge muslimer tiltrekkes av radikale fortolkninger og voldelige grupperinger, både i muslimske land og i Vesten. Årsakene er sammensatte og det er ikke like ille alle steder, men det er ingen tvil om at militante islamister setter dagsordenen.

Det frister å forsvare islam ved å referere til snille koranvers, men problemet forsvinner ikke ved å si at undertrykkelse i religionens navn ikke har noen ting med islam å gjøre. Påstandene tilbakevises nemlig av holdningsundersøkelser utført av Pew Research. De med ekstreme holdninger er ikke marginale.

Forsøk på å legge skylden for muslimske ekstremister på Vesten, bidrar neppe til annet enn en økning i mistillit og en bekreftelse av ekstremistenes påstander om at de forsvarer seg. En tilnærming er å se på hva muslimer selv kan gjøre for å slukke det Usman Rana kaller «brannen i islams hus».

Muslimer må dempe spenningene, og erstatte mistillit og hat med toleranse og humanisme. Det er det boken Islamsk humanisme prøver å gjøre.

Skepsis til skamme
Da bokutgivelsen ble kjent ble jeg begeistret over at det endelig kom flere norske muslimske stemmer på banen som kunne nyansere debatten om islam. Dette er spesielt viktig etter Hege Storhaugs enøyde bok Islam, den 11. landeplage. Tittelen Islamsk humanisme gjorde likevel at jeg nærmet meg boken med en viss skepsis: Er dette enda en ny enøyd bok om islam?

Boken tar islam i forsvar mot unyansert kritikk, men den er også selvkritisk.

Heldigvis gjør Islamsk humanisme min skepsis til skamme. Boken tar islam i forsvar mot unyansert kritikk, men den er også selvkritisk. De muslimske stemmene dyrker ikke offerrollen, men tar tak i utfordringene. De problematiserer tolkningstradisjonene, foreslår alternative måter å lese de hellige tekstene på, og har visjoner om et islam som kan forenes med menneskerettigheter.

Man kan spørre seg i hvilke grad teologiske diskusjoner bidrar til å bedre politiske situasjoner. Det å utfordre tabuer og autoriteter innen islam inngår likevel i en kamp for ytringsfrihet og diskusjon i muslimske miljøer.

Medforfatter i boken, Shoaib Sultan, skriver i sin artikkel at diskusjonsrommet i muslimske miljøer har sunket siden de som tenker annerledes kan møtes med maktbruk. I et slikt klima kan Islamsk humanisme bidra til å gjøre diskusjonsrommet større.

Sekularisme og feminisme i islams navn
I Ali Chistis artikkel skriver han at «Islam er i sin kjerne en kunnskapsreligion, det vil si at å søke og dyrke kunnskap er en religiøs plikt for alle muslimer». Selv om det minner om ukritisk skjønnmaling av islam, fremstår Chisti som en tilhenger av sekularisme og stiller seg kritisk til hele hadith-tradisjonen.

Farhan A. Shahs artikkel er full av honnørord om fri vilje, religionsfrihet, likestilling, menneskerettigheter og sosioøkonomisk rettferdighet. Disse knyttes til vers fra Koranen eller islamsk arv. Shah ønsker å rense islam fra «uislamske praksiser og holdninger som gjennom tidenes løp har blitt inkorporert i islam». Slik minner Shah ironisk nok om salafistene som drømmer om å gjenopprette islam slik det var på Profetens tid, om enn med motsatt fortegn.

Det finnes en rekke konfliktområder tilknyttet forholdet mellom islam og de internasjonale menneskerettigheter.

Lena Larsen er også blant bidragsyterne i boken. Larsen erkjenner at islam har et problem med menneskerettighetene: «Det finnes en rekke konfliktområder tilknyttet forholdet mellom islam og de internasjonale menneskerettigheter, som likhet for loven for menn og kvinner, tros- og livssynsfrihet, minoriteters rettigheter og straffemetoder» (s. 38).

Hun mener det finnes islamske argumenter for å slutte seg til menneskerettighetene fordi sharialovenes overordnede målsetting er å skape rettferdighet. Teksten inneholder kreative og logiske argumenter for å sikre kvinner like rettigheter som menn i islam. Larsen argumenterer mot at religionens normer skal betraktes som uforanderlige. Grunnen er at menneskers forståelse og tolkning av de guddommelige prinsipper kan være feil.

Islamsk humanisme kan bidra til å gjøre diskusjonsrommet videre.

Islamforsker Nora S. Eggen gir et innblikk i historien bak begrepet «ummah». Det innebærer at alle muslimer tilhører et religiøst fellesskap over landegrensene. En slik identitet kan bli problematisk dersom den bygges som en motsetning mot Vesten. Utover dette tilfører ikke artikkelen noe til debatten om muslimsk identitetsutvikling og integrering.

Det sies at det å tilhøre ulike fellesskap kan skape et dilemma og at det er vårt ansvar «som troende og som mennesker, å løse slike potensielle dilemma». Her har Eggen lite konkret å komme med, noe som er synd, siden de som forlater umma’en kan bli ansett som forrædere og dermed risikere å bli drept.

I tradisjonell islam er det Gud som er i sentrum.

Linda Noor, bokens redaktør, skriver informativt om mekanismene bak radikalisering og terrorrekruttering. Noor problematiserer den muslimske gruppetenkningen som viser seg i protestene mot karikaturtegningene og påpeker at det er en overlappende sone mellom ikke-voldelig og voldelig salafisme.

Dette er viktig å få med seg for de som tar til orde for å alliere seg med «fredelige» salafister som for eksempel Islam Net i kampen mot radikalisering.

Muslimsk humanisme?
Ordet «humanisme» brukes i denne sammenhengen om en livsholdning der menneskeomsorg står sentralt, men humanismen finnes ikke bare i Human-Etisk Forbunds gudløse variant. For kristne humanister er mennesket skapt i Guds bilde, og Gud har derfor gitt oss menneskeverd.

Intoleransen i islam, slik den kommer til utrykk i sharialovene, er uforenelig med humanistbegrepet.

I tradisjonell islam er det Gud som er i sentrum. Gud er en enehersker som har laget de evige (sharia)lovene. Derfor skal menneskene ikke lage egne lover, men tolke de de har fått fra Gud. Muslimer snakker varmt om Muhammeds rettferdighetssans, tålmodighet og omsorg, og de har sin variant av Den gylne regel. Hos Muhammed er den formulert som «Skad ingen, slik at dere ikke skades».

De som tolker islam i et humanistisk lys vektlegger dette bildet av Muhammed og tillegg til koranvers som at det ikke er noen tvang i religionen (2:257) og at å «drepe et menneske […] er som å drepe hele menneskeheten» (5,32). Likevel kolliderer islams etikk med grunnleggende menneskerettigheter.

I Islamsk humanisme refereres det til den islamske lærde Mohsen Kadivar. Han beskriver seks konfliktområder mellom islam og menneskerettigheter. Disse er manglende likhet mellom muslimer og ikke-muslimer, mellom kvinner og menn, mellom slaver og frie mennesker, mellom lekfolk og lærde muslimer i offentlige anliggender, samvittighets- og religionsfrihet versus forbudet mot frafall og utenomrettslige straffer og mellom brutale straffer og tortur.

Det er nødvendig med teologisk arbeid for en sterkere inkorporering av humanismen i islam.

Islam har manifestert seg ulikt gjennom historien og har også vist evne til å respektere minoriteter og leve harmonisk med andre religioner. Forskjellsbehandlingen og intoleransen i islam, slik den kommer til uttrykk i sharialovene, er likevel uforenelig med humanistbegrepet.

Til syvende og sist er hva muslimer gjør viktigere enn hva islam sier, men det blir vanskeligere å fremme oppslutningen om menneskerettigheter hvis religionen står i veien. Derfor er det nødvendig med teologisk arbeid for en sterkere inkorporering av humanismen i islam. Og her er denne boken et bidrag.

Litt for pedagogisk
Islamsk humanisme byr blant annet på en leseveiledning med kort oppsummering av de konkrete artiklene. Underveis blir sitater fremhevet og til slutt finner vi en stikkordliste.

Det blir likevel litt for mye av det gode når vi samtidig får korte oppsummeringer foran hver artikkel underveis, et grep som minner mer om rapporter og tidsskrifter enn antologier. Redaksjonen kunne vært mindre ivrig etter å gjøre boken så pedagogisk som mulig, og heller konsentrert seg om å ikke rote med sidetallene. Det er noen unødvendige gjentakelser og overlapp her og der.

Artiklene henvender seg vekselsvis til majoritetsbefolkningen og muslimer. Likevel vil muslimer ha mest nytte av å lese boken. Motivet er ikke bare å nyansere majoritetsbefolkningens syn på islam, den handler også om definisjonsmakten, og kampen om hjerter og sinn.

Bokens styrke ligger i budskapet om tilpasning av islam til et liberalt samfunn.

Artiklene holder ujevn kvalitet. På den ene siden er Lena Larsens grundige gjennomgang av forholdet mellom islam og menneskerettigheter en artikkel som kunne stått i et internasjonalt fagtidsskrift. I den andre enden kunne Umar Ashrafs ganske personlige «Mellom meg og Gud» stått i Aftenpostens Si;D-spalte.

Bokens styrke ligger ikke først og fremst i analysene, men i budskapet om nytenkning og tilpasning av islam til et liberalt samfunn. Og det trengs, for som Ali Chisti skriver i sin artikkel: «Den intellektuelle og åndelige kampen mot de som insisterer på en ekstrem tolkning av islam har aldri vært viktigere».

Integrering av muslimer handler selvfølgelig om mye mer enn riktig tolkning av islam, men Islamsk humanisme legger et godt grunnlag for videre diskusjon om islams fremtid i Norge og Europa.

(En lengre versjon av denne anmeldelsen har tidligere stått på trykk i Humanist).