Japanske drømmer

I begynnelsen av Ian Burumas selvbiografiske roman, A Tokyo Romance, er en ung Buruma vitne til en svært avslørende replikkveksling mellom to tilflyttede japanere i California:

“Vi er amerikanere.” Ropte Norman, i en svært opprørt tilstand. “Vi kan gjenoppfinne oss selv. Vi kan være hva vi vil.” Hvorpå Bruce sa: “Hva med tusener av år av japansk kultur? Den kan ikke bare forsvinne. Uansett, når de hvite ser på oss, så ser de ikke amerikanere, men asiatere. Vi er asiatiske, om vi liker det eller ei.”

Lite visste Buruma det da, men han skulle snart flytte til Japan selv. Seks år skulle han tilbringe i det som på midten av 70-tallet fortsatt var et svært eksotisert land i vesten, og i løpet av årene skulle han lære at det er svært vanskelig å ta steget fullt inn i et radikalt annet samfunn enn det du kommer fra – selv om aksenten din er aldri så perfekt.

Gaijin

Når Buruma ankommer Japan i 1975 er landet fortsatt langt utenfor det normale for den jevne nederlandske gutt. Vesten har enda ikke rukket å bli utsatt for den særegne japanske kulturen gjennom manga, sushi og anime, og få har besøkt landet.

Samtidig er aldri spøkelset fra Hiroshima og Nagasaki og brannbombingen av Tokyo langt borte, noe som gjør dynamikken mellom hvite vestlige og japanerne noe spesiell. I 1975 er det fremdeles mange gjenlevende som husker krigen og amerikanere bosatt på marinebaser i Japan ved dens slutt.

Dette opplever også Buruma når han ankommer Tokyo for filmstudier. Vestlige tilflyttere har en helt spesiell posisjon i Japan, da de nærmest blir ansett som en sjelden art. De får møte mennesker de ellers ikke ville ha møtt, og de slipper unna med langt mer enn hva de innfødte gjør. Til gjengjeld går de under tilnavnet gaijin, som Buruma forklarer at oversatt viser til «en som står på utsiden».

Dette følger Buruma gjennom alle hans seks år i Tokyo. Han lærer seg etter hvert perfekt japansk og han dykker dypt i japansk hverdagsliv og kultur. Han flytter sammen med en annen japansk student og han blir med i en japansk avantgarde teatertrupp.

Likevel ender han opp på utsiden. Mot slutten av sin tid i Japan tror han at han endelig har brutt forbannelsen som hviler på vestlige. Han er med i teatertruppen og virker å ha funnet sin plass i det japanske samfunnet. Men i et avgjørende øyeblikk går han mellom et ektepar i en særdeles opphetet krangel, og viser seg med det som det han alltid har vært: en gaijin.

Kara hadde selvsagt rett: jeg var ikke annet enn en gaijin når alt kom til alt. Det var som om jeg hadde strøket på en viktig test; mitt forsøk på integrering i en japansk gjeng hadde møtt en uoverkommelig barriere. Den siste natten i Kyoto var et sannhetens øyeblikk alle tilflyttere før eller siden møter i Japan. Uansett hvor japansk du klarer å fremstå, så kommer du aldri til å bli japansk.

Akkurat hva Buruma kunne ha gjort annerledes er ikke klart. Overtrampet mot Kara var saktens å gå mellom når han, foran teatertruppen, ble voldelig mot sin kone. Likevel brøt Buruma en eller annen usagt regel alle andre var klar over, og det var det hele.

Kan man integreres?

Problemstillingene rundt tilhørighet, nasjonalitet og innvandring er ryggraden i Burumas fortelling om sine år i Japan.

Tidlig i sitt opphold knytter han bekjentskap til amerikaneren Donald Richie og et kobbel europeiske og amerikanske homofile menn. Av mangel på aksept for sin seksuelle legning, emigrerte de på midten av 1900-tallet til Japan. De har slått seg til ro med å stå på utsiden av det japanske samfunnet, og Richie anbefaler Buruma å gjøre det samme.

I Japan er han hjemme, men han hører ikke helt til, og i Nederland hører han til, men det føles ikke som hjemme.

Likevel går det som det går for Buruma, og når han til sist sitter på flyet hjem til Nederland har en følelse av å ikke høre hjemme, hverken i Japan eller Nederland. I Japan er han hjemme, men han hører ikke helt til, og i Nederland hører han til, men det føles ikke som hjemme.

Fra den personlige fortellingen trekker Buruma linjer til det å finne sin plass i en en fremmed kultur generelt. Konklusjonen hans er også delvis pessimistisk. Som de japanske mennene Buruma innledningsvis møter i California, finner han det vanskelig å bli en usynlig del av en fundamentalt annerledes kultur og et land med en majoritetsbefolkning av en helt annen etnisitet. Han føler seg japansk, han snakker japansk og han tenker japansk, men ingen ser på ham som noe annet enn en hvit, vestlig gaijin. Enda hvor god uttalen hans er.

Uten å anta for mye, er det nok noe innvandrere og flyktninger kan kjenne seg igjen i – uansett hvor de har endt opp i verden, og uansett hvor lenge de har vært der. Man må kanskje akseptere det som et grunnleggende menneskelig fenomen: Vi ser alltid forskjeller først, og noen, uheldigvis, ser aldri forbi disse. Men det føles samtidig som en kapitulasjon man ikke kan henfalle til.

Et særegent land

Buruma vedgår at situasjonen er spesiell i Japan. Landet er isolert, og har lenge fostret en svært særegen kultur. Buruma hevder også at etnisitet er langt viktigere der enn andre steder: “For mange japanere, kanskje de fleste, er det å være japansk en etnisk kategori, som et fødselsmerke man ikke får bort.”

Landet er isolert, og har lenge fostret en svært særegen kultur.

Dette hevder også Buruma at var, og fortsetter å være, den sentrale problemstillingen for alle de som av ulike årsaker forlot vesten for det eksotiske Japan. Er japanerne et spesielt lukket folk, eller er de bare misforstått?

De som argumenterer for det siste, hevder Buruma, er gjerne de som i størst grad har benyttet seg av privilegiene som kommer ved å være en gaijin. De som velger å stå på utsiden av samfunnet med alt som kommer med det. Den radikale friheten som kommer ved ikke å være knyttet av lokale konvensjoner, lokale skikker og normer.

De som argumenterer for det første er de, som Buruma, som stritter imot. Som ikke ser seg fornøyd med å være privilegert på utsiden, men som vil bli japansk.

Selv om fremmede ikke er så fremmede som før, som Buruma skriver, så er den japanske kulturen fortsatt isolert og lite forstått. Man kan kanskje ikke leve like utenfor systemet, som Donald Richie og hans venner i eksil gjorde på 60- og 70-tallet, men det er fortsatt noe særegent ved å være vestlig i Japan, skriver Buruma, og det kommer kanskje aldri til å endre seg.