Kan vi kontrollere naturen?

I Netflix-serien Snowpiercer er jordens gjenlevende befolkning fanget på et enormt tog. Toget kjører på en evigvarende rundtur rundt jorden som er lagt øde av en ny istid. Den ble fremprovosert av spredningen av varmeavstøtende partikler i atmosfæren som et forsøk på å stagge klimaendringene

I sin nye bok, Under a White Sky, møter forfatteren Elizabeth Kolbert forskere som ser en lignende løsning som eneste mulige svar på klimakrisen. De ønsker å spre partikler i atmosfæren som vil reflektere deler av solens varme bort fra jorden.

Kolbert gir ikke leseren svaret, men hun stiller seg tvilende til om vi kan, eller burde, stanse forsøkene på å redde naturen.

En harmløs effekt av tiltaket vil være at himmelen vil bli hvitere – derav bokens navn. Verre er det med de uante effektene av et slikt tiltak. Forskerne i Snowpiercer trodde sikkert ikke at de ville legge jorden på is de heller.

Vet vi nok om inngrepene vi gjør i naturen, spør Kolbert, til å forutse andrehåndsfølgene de vil få?

 

Slapp av – hva kan vel gå galt?

I sin forrige bok, The Sixth Extinction, undersøkte Kolbert hvordan menneskelig aktivitet leder til masseutryddelse av dyrelivet rundt oss. En naturlig konklusjon å trekke fra boken var at det kreves store tiltak for å unngå katastrofe og at de må komme nå.

I Under a White Sky sporer Kolbert tidligere forsøk på å gjøre inngrep i naturen for å løse forskjellige naturlige eller menneskeskapte problemer. Snarere enn å hedre tidligere forsøk, finner Kolbert at historien antyder at vi bør utvise aktsomhet med å gjøre nye.

Særlig i USA viser Kolbert at myndigheter og lokalbefolkning flere steder kjemper mot følgene av sine egne inngrep. Spesielt interessant er det å lese om følgene etter inngrep i elveleier i delstaten Louisiana.

Tidligere var byer som New Orleans utsatt for regelmessige flommer og byen befant seg støtt og stadig under vann. For å løse problemet laget amerikanske myndigheter egne alternative elveleier hvor man kunne regulere vannstanden for å hindre flom.

Det er øyensynlig tung materie, men Kolbert er ikke kjent som en formidler av tunge vitenskapelige konsepter av rang uten grunn.

Uheldigvis var de regelmessige flommene selve kilden til at landmassen New Orleans befinner seg på overhodet finnes. Over tusener av år hadde sandrester fra flommene lagt grunnlaget for landskapet. Når man nå fikk slutt på flommene, så ble det også slutt på sandrestene. Uten ny tilførsel av landmasse har delstaten begynt å synke i havet. Det ble slutt på flommene, men var det verdt det?

 

Uante virkninger

Kolbert finner utallige lignende virkninger av tidligere inngrep i USA og resten av verden. I Australia har padder som tidligere ble importert for å stanse skadedyr vist seg å være svært dødelige for lokal fauna. I USA utgjør karper, importert med samme hensikt, et lignende problem.

Forsøk på å løse problemer avler dermed nye problemer, og disse krever atter nye inngrep. Forskere forsøker blant annet å genmodifisere paddene i Australia for å gjøre dem mindre dødelige for den lokale faunaen. I USA forsøker myndigheter å elektrifisere elvefar for at karper ikke skal trenge dypere inn i landet.

Spørsmålet melder seg imidlertid: Om disse problemene er andrehåndsvirkninger fra tidligere inngrep i naturen, hva vil da følgene av dem bli? Vil vi oppleve tredjehåndsvirkninger? Fjerdehåndsvirkninger?

Kolbert gir ikke leseren svaret, men hun stiller seg tvilende til om vi kan, eller burde, stanse forsøkene på å redde naturen. Som Kolbert skriver: “Det sterkeste argumentet for å genredigere forskjellige dyr er også det enkleste: Hva er alternativet? Å avslå slik teknologi som unaturlig kommer ikke til å få naturen tilbake på fote. Valget står ikke mellom hva som var og hva som er, men hva som er og hva som vil være – som i mange scenarioer vil være ingenting. […] Spørsmålet er ikke lenger om vi skal endre naturen, men til hvilket resultat?”

Under a White Sky kompliserer håpet om at moderne teknologi på en eller annen måte vil løse klimakrisen for oss.

Det er øyensynlig tung materie, men Kolbert er ikke kjent som en formidler av tunge vitenskapelige konsepter av rang uten grunn. Under a White Sky er godt skrevet og lar seg aldri tynges ned av tematikkens kompleksitet eller tyngde.

Spørsmålet om hvorvidt vi igjen skal endre naturen er likevel størst hvor de mulige følgene er størst. Vil utslipp av varmeavstøtende partikler i atmosfæren lede til en ny istid som i Snowpiercer? Trolig ikke. Men vi vet ikke hva de faktiske følgene vil bli, og er det en sjanse vi er villige til å ta?

 

Nedkjølende lesning

Under a White Sky kompliserer håpet om at moderne teknologi på en eller annen måte vil løse klimakrisen for oss. I boken stiller Kolbert store spørsmål om forholdet vårt til naturen og hvordan vi ønsker at det skal være i fremtiden.

Et mer overordnet bilde i boken er imidlertid å savne. Boken er lagt opp som en rekke reportasjer og flere av kapitlene i boken har tidligere blitt publisert i The New Yorker hvor Kolbert er ansatt. De forskjellige kapitlene er derfor som regel dedikert til et knipe forskere, entreprenører og byråkrater som jobber med det gitte problemet løftet i kapittelet.

Er vi villige til å ta et hopp ut i det ukjente for å gjøre korallrevene våre levedyktige?

Dette gjør for interessant lesning, men Kolbert løfter aldri blikket for å se hva som gjøres på et politisk plan, nasjonalt og internasjonalt, for å ta stilling til problemene hun reiser. Er det bare enkeltforskere som strir med spørsmålene reist i Kolberts bok eller er det også noe som snakkes om i en større kontekst?

 

Med naturen som eget mål

Under a White Sky er en formaning om varsomhet. Ja, vi må gjøre store endringer og inngrep for å løse klimakrisen, men våre handlinger har konsekvenser. Vi vet ikke hva vi ikke vet, og en dag vil vi måtte leve med utfallet av det vi gjør hodeløst i dag. Ingenting er vel et bedre eksempel på det enn klimakrisen selv.

Kolbert er ingen forkjemper for at en slik tankegang skal lede til handlingsparalyse. Vi vil måtte gjør endringer i naturen, selv om vi ikke har oversikt over alle effektene det vil ha. Vi må imidlertid gjøre det med varsomhet og vi må være klare på hvilke konsekvenser vi er villige til å påta oss.

Er vi villige til å ta et hopp ut i det ukjente for å gjøre korallrevene våre levedyktige, og er vi villige til å spre partikler i atmosfæren for å stanse oppvarmingen av jorden? Uavhengig av svaret, må vi som et samfunn være klar over hva vi får og hva vi gir bort, samt hvilke konsekvenser det medfører for oss.