Kunsten å være akkurat passe rasistisk

Bare dager etter at president Trump holdt sin innsettelsestale, der han gjentatte ganger bedyret at fra nå av skulle det være «America first! America first!», samlet en gjeng optimistiske høyrepopulister seg i den tyske byen Koblenz. Brexit og valget av USAs nye president hadde gitt vind i seilene: 2017 skulle bli de europeiske patriotenes år.

Partiet skulle bli mer spiselig. Ut med bagatellisering av gasskamrene, ut med lefling med nazisme.

Geert Wilders’ Frihetsparti skulle bli Nederlands største parti ved valget, Marine Le Pen skulle bli Frankrikes president, og Alternativ for Tyskland skulle gjøre et gjennombrudd i valget nå i høst.

I “Folket, det er meg” skriver Simen Ekern om «Koblenz-kameratene», som han kaller de høyrepopulistiske samarbeidspartnerne. Han beskriver veien som ledet fram til felleskonferansen, hvor høyrepopulistene fikk bekreftet at de, tross lite vennlighet innenfor egne landegrenser, ikke er alene.

Ekern tar oss med på en reise gjennom Europa, hvor fire høyrepopulistiske partier og deres ledere blir tatt nærmere i øyesyn: far og datter Le Pen i Nasjonal Front i Frankrike, Geert Wilders’ Frihetsparti i Nederland, Frauke Petrys Alternativ for Tyskland og Matteo Salvinis Lega Nord i Italia.

De fire partiene har ulik historie og delvis forskjellig politikk, men Ekern argumenterer fint for hvorfor de alle kan høre hjemme under betegnelsen «høyrepopulister». Tross sine ulikheter er de enige om de viktigste politiske sakene: De er imot EU, og de er imot islams innflytelse i Europa.

 

Vil forklare populismens framvekst

Når nok en bok om høyrepopulisme nå utgis, bør forfatteren klargjøre hva akkurat denne boken skal bidra med til den voksende litteraturen om fenomenet. Simen Ekern gjør det imidlertid ikke klart hva nytt han bringer til torgs.

Innledningen gir oss likevel noen hint om hva det er Ekern vil: Etter å ha ramset opp de vanlige forklaringene på høyrepopulismens framvekst (terror, innvandring, økonomiske problemer som følge av avindustrialisering, globalisering og konflikten mellom bygd og by), spør han seg om det også kan være sant, dette med at eliten har oversett dem som har kjent problemene på kroppen:

«At det finnes en stor gruppe mennesker som er ‘glemt’, og som nå endelig finner sin plass i politiske bevegelser som taler deres sak, mot en stivnet elite.»

Høyrepopulistenes viktigste strategiske grep er å holde balansen for å være akkurat passe fremmedfiendtlige.

Han faller imidlertid ikke til ro med dette, og fortsetter: «Det er noe sant i alt dette, men det er ikke sant nok. Det gir oss ikke en tilstrekkelig forklaring på den høyrepopulistiske nasjonalismens framvekst i Europa de siste årene. Å gå ut fra at den partipolitiske utviklingen her i verden utelukkende er et resultat av økonomiske, demografiske eller produksjonsmessige endringer, at det politiske tilbudet velgerne får stilt framfor seg, alltid bare er en refleksjon av deres behov og ønsker til enhver tid, ville være å gi altfor liten ære og altfor lite ansvar til politiske innovatører.»

Ekern vil forklare høyrepopulismens framvekst i Europa, men i motsetning til det mange andre journalister har gjort før ham, vil ikke Ekern først og fremst snakke med velgerne. «Jeg har valgt å snakke med hovedpersonene. Denne boken er en reise gjennom Europa, der jeg har møtt partiledere og ideologier, for å fortelle en historie om noen av tidens mest omdiskuterte politiske bevegelser.”

Vi får forventninger om å at vi her vil komme under huden på lederne, og at et dypdykk i partienes ideologiske strategier vil bringe oss nærmere svaret mange har stilt seg de siste årene: «Hva er det som skjer, og hvorfor skjer det?» Vi får til en viss grad svar.

 

Akkurat passe rasistisk

Første del av boka vies til Nasjonal Front. Partiets historie blir presentert, og spesielt interessant er beskrivelsen av hvordan partiet, med Marine Le Pen som en av strategene, gjennomgikk en «djevelutryddelse». Partiet skulle bli mer spiselig. Ut med bagatellisering av gasskamrene, ut med lefling med nazisme.

Etter hvert tar Marine opp kampen om ledervervet, og renvaskingen krones med å vise stordjevelen selv, Jean-Marie Le Pen, ut i kulda. Ingen paradokser er for store hindre i djevleutdrivelsen: «En mann som i sin tid grunnla sitt eget høyreekstreme parti, blir angrepet i retten av det samme partiet for å ha fremmet høyreekstreme standpunkter.»

En felles strategi er å komme med sjokkerende uttalelser, for så å moderere seg hvis de blir konfrontert.

Nasjonal Front er ikke det eneste partiet som har jobbet strategisk for å kvitte seg med brunskjortestempelet – eller i italienske Lega Nords tilfelle, svartskjortestempelet. Også i fortellingen om de andre partiene viser Ekern hvordan høyrepopulistenes viktigste strategiske grep ser ut til å være å holde balansen for å være akkurat passe fremmedfiendtlige.

Partier med åpenbar rasistisk arv anstrenger seg for å kvitte seg med det rasistiske stempelet, samtidig som de vil vise at de er det mest innvandringsfiendtlige partiet velgerne kan stemme på.

En felles strategi er å komme med sjokkerende uttalelser, for så å moderere seg hvis de blir konfrontert. Det første budskapet er likevel blitt spredt. Det er en avansert balansekunst, og Ekern viser hvordan nettopp dette ser ut til å ha vært en avgjørende faktor for partienes vekst.

 

Elitens dilemma

Det er flere som anstrenger seg for å holde balansen: Hvordan skal resten av det politiske landskapet og mediene forholde seg til populistiske politikere hvis kritikk og argumentasjon preller av?

Ekern forteller hvordan europeiske medier har hatt ulike strategier mot høyrepopulistene. Enkelte franske medier valgte i flere år å ikke omtale Nasjonal Front, mens andre har sett på det som sin plikt å dekke det politiske landskapet som det er.

Det later til at Ekern har vanskelig for å forstå at partilederne mener det de sier.

Politiske motstandere har benyttet seg av to hovedstrategier: Noen har valgt konfrontasjon, og fremmet Europa-optimisme og åpenhet mot flyktninger og innvandrere. Andre har valgt å konkurrere om de samme velgerne, ved å legge seg tettere opp mot populistenes innvandringskritiske retorikk.

Sistnevnte ble demonstrert blant annet da Nicolas Sarkozy i en valgkamp kontret Le Pens “Frankrike og franskmenn først” med å si «hvis dere ikke liker dere her, er det bare å dra», rettet mot innvandrere.

 

 

Dette er et av få steder hvor Ekern bryter inn i sin egen fortelling:

«I virkeligheten fantes det andre muligheter for politikerne: Det hadde vært mulig å poengtere at sikkerheten i Frankrike ikke var truet i forhold til andre land – kriminalitetsstatistikken lå nokså stabilt på det europeiske gjennomsnittet. Det var ikke mer vold i det franske samfunnet i 2002 enn det var 20 år tidligere».

Det er prisverdig med et forsvar av fornuften, og selv om Ekern etter å ha fulgt politikken i Europa i en årrekke vet at rasjonaliteten ikke alltid seirer, skulle jeg gjerne sett mer av dette: Hvilke alternative fortellinger og strategier kunne høyrepopulistene blitt møtt med?

 

Folket og eliten

Ekern kunne for eksempel selv ha konfrontert partilederne med denne typen fakta. Istedenfor blir intervjuene med partilederne, som innledningsvis blir presentert som rosinen i pølsa, en skuffende affære.

I arbeidet med boken har Ekern lest en rekke biografier og intervjuer med partilederne, og vet dermed at dette er en gjeng godt drillede intervjuobjekter som ikke lar seg stille til veggs. Derfor er det overraskende at Ekern først og fremst konfronterer dem med sin egen retorikk framfor politikk. Svarene har vi hørt før.

«Du tror ikke dere kan bidra til en voldelig motreaksjon når dere bruker så hard retorikk?», spør han Matteo Salvini, som avfeier spørsmålet. Han spør Frauke Petry i Alternativ for Tyskland hva hun syns om at hun blir kalt «Adolfina» av motstandere, og gir dermed Frauke anledning til å svare på vanlig populistisk vis: «De er sprø … Jeg prøver å ikke la det gå inn på meg», før hun legger skylden på mediene.

Høyrepopulistiske partiers retorikk og politikk har trolig ført til et verre samfunn å leve i.

«Du er en person mange lytter til. Har ikke politikere også et ansvar for hva slags verdenssyn de bidrar til å forme, syns du?» spør han Petry.

I innledningen skriver Ekern: «Partiene som presenterer seg selv som folkets røst, er kanskje framfor alt sine egne røster: talmenn og -kvinner for bestemte interesser og verdensanskuelser. Derfor er det viktig å ta de ideologiske strategiene i de høyrepopulistiske partiene i Europa på alvor.»

Men spørsmålene han stiller dem, sår tvil om han virkelig tar dem på alvor. Det later til at liberale og Europa-glade Ekern har vanskelig for å forstå at partilederne mener det de sier. Det ser ut som at Ekern ikke tror på at partilederne faktisk er mer bekymret for innvandring og islams innflytelse i Europa, enn de er for å bli kalt rasist.

Nytteløst prøver han å dra dem over i sitt verdensbilde, der rasisme fremdeles er langt mer skremmende enn innvandrere. Selv om partilederne ikke kan sies å representere «folket» i like stor grad som de skulle ønske, representerer de likevel en gruppe velgere, en del av folket. Intervjuene blir en demonstrasjon av avgrunnen mellom det populistiske folkets representanter og den liberale elitens verdensbilder.

 

«Velgerne vet ikke sitt eget beste»

Det er først i det avsluttende kapittelet Ekern kommer med noen egne analyser og formaninger. Selv om 2017 så langt ikke har blitt de europeiske patriotenes år, mener han høyrepopulismen fortsatt utgjør en fare for Europa:

«Følger man ikke med når ‘terror’ og ‘innvandring’ blir framstilt som det samme i debattene, for eksempel, kan denne ideologiske overbevisningen vinne, selv vår valgene tapes.»

Er det dette som er faren ved høyrepopulisme? At rasisme kan snike seg inn i samfunnet uten at vi legger merke til det? Høyrepopulistiske partiers retorikk og politikk har trolig ført til et verre samfunn å leve i, særlig for minoriteter. Men å antyde at faren ved høyrepopulismen er et mer rasistisk samfunn hvis vi ikke følger med, er å gi lite anerkjennelse og ansvar til de populistiske partiene han presenterer.

Skal man komme nærmere å forstå høyrepopulistiske ledere og velgere, bør man begynne å ta dem på alvor.

I tillegg hopper han her over den massive motstanden både Trump, Le Pen og andre høyrepopulistiske partier møter. Det ser ut til at en del av befolkningen følger godt med.

Videre skriver han: «[…] hvis høyrepopulismen lykkes med å kanalisere folks frustrasjon inn i et nasjonalistisk, angstfylt og nostalgisk spor, er det ikke sikkert folket til syvende og sist vil være enige i at det var dette de drømte om da de var frustrerte.» På denne måten fortsetter han en elitistisk tradisjon for å fortelle høyrepopulister at de ikke vet sitt eget beste.

Det er tydelig at Ekern ønsker å kjempe mot høyrepopulismens videre framgang. “Folket, det er meg” gir oss et godt innblikk i hvordan partienes strategiske valg har gjort dem mer spiselige, som kan bidra til å forklare partienes vekst. Men hvis man skal komme nærmere å forstå høyrepopulistiske ledere og velgere, bør man begynne å ta dem på alvor.