Lite nytt om det første koronaåret

Vi nærmer oss to år under koronapandemiens åsyn. Til tross for at pandemien fortsatt raser og smittetall når gamle høyder, begynner mange å ane lyset i enden av tunellen.

Ikke så i USA. Nærmest fra pandemiens start har landet vært blant de hardest rammede i verden. Antallet omkomne av pandemien vokser stadig, og bølge på bølge av smitte rammer landet. I boken The Plague Year sporer New Yorker-journalisten Lawrence Wright det første pandemiåret i USA og verden generelt, samt årsakene til hvorfor landet ble så hardt rammet.

Lå det alltid i kortene at USA skulle takle pandemien dårlig, eller skyldes ulykken snarere politiske valg og svakt lederskap?

 

Kjent fortelling

Wright begynner fortellingen sin hvor det hele startet: Med nyheten om en ukjent luftveissykdom i den mellomstore kinesiske byen Whuan. Fortellingen er for de fleste godt kjent. Flere og flere kinesere ble syke med den nye sykdommen – mange av dem så alvorlig at de omkom. Lokale styresmakter forsøkte å skjule sykdommens omfang og alvorlighetsgrad, samtidig som sykdommen smittet flere og flere.

Fortellingen er for de fleste godt kjent.

Nyheten om det nye viruset spredde seg raskt utenfor Whuan og Kinas grenser, men usikkerhet rundt dens karakterestikker rådet fortsatt. Smittet den fra menneske til menneske? Hvor raskt spredde den seg egentlig, og var smitten luftbåren eller spredde den seg via kontaktflater? Heroisk helsepersonell i Kina kjempet mot styresmaktenes informasjonsblokade, og måtte ofte bøte med livet i kampen mot sykdommen.

Etter hvert ble det klart at det nye viruset, som etter hvert ble kjent som et nytt koronavirus, hadde spredd seg langt utenfor Kinas grenser. Først ble Italia rammet – med skremmende følger – så ble New York episenteret i den globale spredningen. Siden den gang har diverse amerikanske byer, stater og landet som helhet beholdt status som arnested for smitte – av og til forbigått av Brasil og India.

 

Patient Zero

Dette er kjent stoff, men Wright tar avstikkere til mindre kjente deler av sagaen. Særlig interessant er et tidlig kapittel i boken som graver i forløperteknologien til mRNA-vaksinene som på rekordtid ble utviklet under pandemien.

Den korte tiden det tok å utvikle vaksinene har blitt et poeng i motstanden mot dem. Er vi egentlig bare prøvekaniner i et hastig fasilitert vitenskapsforsøk? Til dels, ettersom mRNA-teknologien er banebrytende. Men som Wright viser i boken, er årsaken til den korte utviklingstiden at kjerneteknologien allerede var utviklet før pandemien begynte.

Debatten er lang, innfløkt og frontene harde, men Wright presenterer den på en lettfattelig og balansert måte.

Like interessant er et senere kapittel som drøfter de forskjellige trådene i debatten rundt hvorvidt pandemien startet ved at et menneske ble smittet av et dyr, eller om viruset unnslapp et labratorium. Debatten er lang, innfløkt og frontene harde, men Wright presenterer den på en lettfattelig og balansert måte.

Wright lener mot teorien om dyr-til-menneske som den utløsende årsaken for pandemien, men tillater likevel tvil og anerkjenner flere forstyrrende aspekter ved andre teorier. Særlig varslene om dårlig sikkerhet ved Wuhan Institute of Virology hvor forskning på koronavirus pågikk, mostanden WHOs utredningsdelegasjon til Wuhan møtte fra kinesiske styresmakter og «gain of function»-forskning på lignende virus hvor man bevisst muterer virus for å gi dem nye egenskaper.

 

Et overeksponert stykke historie

Sett bort fra delen av Wrights bok som plukker opp mindre eksponerte deler av pandemien, bærer det meste av boken preg av å dekke en av de mest dokumenterte hendelsene i moderne historie. Det er ikke til å unngå at materialet Wright jobber med fremstår kjent. De fleste av oss satt tross alt klistret til skjermen i isolasjon og fulgte hendelsene han omtaler utfolde seg i sanntid.

Hadde Wrights bok gått dypere i materiene hadde det ikke vært et stort problem at de grove trekkene ved den var kjent fra før. Men snarere enn å gå i dybden ender Wrights bok ofte opp med å spore de store linjene og lite annet.

Wright gjør ikke saken bedre ved å presentere stoffet i et tørt og lite kunstferdig språk.

Blant annet følger han Trump-administrasjonen gjennom pandemien. Fra deres innledende rådvillhet, til den påfølgende handlekraftige stengingen av landet og den endeløse undergravingen av smittehåndteringen som etter hvert preget administrasjonen. Dette er imidlertid kjent materie. De fleste fikk med seg Trumps vegring mot å anbefale å gå med masker, de enorme samlingene av supportere han fortsatt avholdt dypt inne i pandemien og den store mangelen på verneutstyr som preget den innledende fasen av pandemien.

Wright gjør ikke saken bedre ved å presentere stoffet i et tørt og lite kunstferdig språk. Boken er effektivt skrevet og språket flyter godt, men med så litte nytt å hente i innholdet blir det dagspresse-aktige språket mer påfallende.

 

Uinteressant rollegalleri

Ei heller portretteres menneskene som befolker Wrights fortelling på noen fengende måte. Jevnt over preges de av en uinspirert todeling: Enten er de ærlige fagmennesker som legger umenneskelig innsats i å bekjempe pandemien, eller så er de korttenkte opportunister som med varierende motivasjon undergraver håndteringen av pandemien.

Heltene her er helsepersonellet på frontlinjene og noen få utvalgte politikere. Det er utenfor enhver tvil at helsepersonellet i USA og resten av verden ytte og fortsetter å yte en hederlig innsats for å bekjempe pandemien. I bokform blir det imidlertid raskt uinteressant å lese om den ene legen etter den andre som uten laster ofrer liv og helse i kampen mot sykdommen.

Wright viser imidlertid liten interesse i å grave i hvorfor Trump og hans medhjelpere handlet som de gjorde.

Skurkene er på sin side like ubehjelpelige som heltene er gode – her manifistert i Trump-administrasjonen. Wright finner lite å like hos Trump og de som jobbet under han. På samme måte som den ensidig hederlige innsatsen til leger og helsebyråkrater fort blir ensformig, blir den uniformt fremstilte svake innsatsen fra Trump og hans medhjelpere fort kjedelig lesning.

Like klart som at helsepersonellets innsats er hederlig, er det at Trump gjorde mye galt under pandemien. Wright viser imidlertid liten interesse i å grave i hvorfor Trump og hans medhjelpere handlet som de gjorde. Som regel forklares handlingene med motiver som forfengelighet, egeninteresse eller at «en ekspert sa det på FOX News». Det kan godt være at det stemmer, men jeg hadde gjerne sett Wright undersøke om det kunne finnes andre motiver eller forklaringer også.

 

Se til andre bøker

Til slutt forsøker Wright å besvare hvorfor det gikk som det gikk i USA og hvorfor det gikk så mye bedre andre steder. Han finner to forklaringer: De som lyktes i pandemihåndteringen hadde tidligere erfaring med sykdomsbekjempelse og/eller godt lederskap. USA var ikke preget av noen av disse, mener Wright.

Det er litt overfladisk, og du har nok hørt det bli hevdet før.

Svaret er sympotomatisk for Wrights bok som helhet: Det er litt overfladisk, og du har nok hørt det bli hevdet før.

Jevnt over er det lite nytt i Wrights bok, noe som er skuffende med tanke på at bøker utkommet mye tidligere i pandemien allerede da hadde mer å tilby: Fang Fangs Wuhan Diary gir et langt mer interessant innblikk i pandemiens begynnelse i Wuhan, Richard Hortons The Covid-19 Catastrophe om alt som gikk galt fra start og Debora Mackenzies Stopping the Next Pandemic om hva vi kan lære fra pandemien.

Wrights bok føles smal og fanget i amerikanske mønster og kulturkrigstenkning til sammenligning. Følgelig finnes det langt bedre steder å starte om man vil lese samtidshistorie om pandemien.