Martin Tranmæl som kommunikasjonsrådgiver

«Maleren Martin Tranmæl fra Melhus var den store veiviseren i norsk arbeiderbevegelse i mellomkrigstida». Slik presenterer forlaget Manifest Mimir Kristjánssons nye bok Martin Tranmæls metode.

Boka er den foreløpig siste i rekken av utgivelser fra Kristjánsson som hyller fordums tiders sosialdemokratiske ledere. Forrige gang var det partilederen og statsministeren Einar Gerhardsen som var gjenstand for beundring; denne gangen er det altså avisredaktøren og fagforeningsagitatoren Tranmæl.

Kristjánsson bruker historien, ja nærmest melker den, men han er også åpen og real om det han driver med.

Resultatet er både lettlest, informativt og tankeprovoserende, skrevet med Kristjánssons etter hvert veletablerte metode: Sett opp en hypotese og løp etter den. Metoden er fruktbar, ikke bare fordi den fører til en jevn strøm med bøker, men også fordi resultatet er litteratur man kan tenke både med og mot.

Kristjánsson bruker historien, ja nærmest melker den, men han er også åpen og real om det han driver med. Dermed blir det lett å diskutere de underliggende premissene – og de konkrete lærdommene han mener å kunne høste fra historiens åkre.

 

Kjøp denne boka

Ettersom dette er en bok som ønsker å være et redskap for nåtida, vil jeg starte der. Jeg lar det meste være usagt når det gjelder de gode (men noen ganger også nokså selvsagte) poengene, for eksempel behovet for å møte ytre høyres mobilisering med konkret, omfordelende politikk som distribuerer både goder og byrder jevnt, snarere enn med verdidommer og fordømmelse.

Men også de litt opplagte lærdommene er viktige nok til at jeg åpner med en klar anbefaling: Kjøp denne boka, les og lær.

Er det et frekt forsøk på å annektere sosialdemokratiets storheter han bedriver? Stjeler han våre klær mens vi er ute og sykler?

Det er blitt brukt mot Kristjánsson at han er selverklært kommunist og Rødt-politiker. Er det dermed et frekt forsøk på å annektere sosialdemokratiets storheter han bedriver? Stjeler han våre klær mens vi er ute og sykler?

Dette er en merkelig innvending i mine øyne, helt på linje med forsøket det svenske sosialdemokratiet gjorde i 2012 på å registrere «Nordiska modellen» som varemerke. For det første eier ingen historien. For det andre er arbeiderbevegelsens historie en felles historie, der sosialdemokrater, kommunister, syndikalister og andre har vært fletta sammen i et kronglete skjebnefellesskap.

 

Hvilken side ville du ha stått på?

Ingen symboliserer dette bedre enn nettopp Martin Tranmæl, Arbeiderparti-mannen som medvirket sterkt da partiet tilsluttet seg den kommunistiske Moskva-internasjonalen, men som også sto sentralt da partiet brøt med den kort tid etterpå – blant annet basert på en syndikalistisk anlagt kritikk av det «proletariatets diktatur» som vokste ut av den russiske borgerkrigen.

Når det er sagt, er jo ikke Kristjánssons politiske bakgrunn irrelevant. Tvert imot vil jeg si at den gir en del muligheter for historisk refleksjon som dessverre blir stående ubrukt. Boka åpner med en kontrafaktisk historiefortelling om et Norge der Tranmæl satt fengslet mens ytre høyre har makta. Som leser tar man seg flere ganger i å – på liknende kontrafaktisk manér – spekulere i hva forfatterens stilling ville vært i de harde linjediskusjonene som foregikk i arbeiderbevegelsen for knapt hundre år siden.

Den vanskeligste av lærdommene er trolig den som handler om «å la sidespørsmålene ligge».

Da de danske sosialdemokratene i 1933 klarte å berge i land «Kanslergadeforliket», som sto modell for det norske kriseforliket to år senere, var kritikken fra venstreopposisjonen hard. Forliket, som ble inngått samme natt som Hitler ble utnevnt til rikskansler i Tyskland, var nettopp et typisk forlik: Ikke perfekt på noe vis, og lett å kritisere for dets mangler.

Hva er det så Kristjánsson mener vi kan lære av historien? Noe av det er nokså ukontroversielt, og lett for de fleste å slutte opp om – i alle fall på overskriftsnivå. Den vanskeligste av lærdommene er trolig den som handler om «å la sidespørsmålene ligge».

 

Gjør det for lett for seg selv

Kristjánsson ønsker en strategi der man fokuserer på hovedkonflikten, altså interessemotsetningene mellom de som selger og kjøper arbeidskraft. Jeg deler ønsket hans om at konfliktlinjene mellom arbeid og kapital skal få en mer framtredende plass i det politiske ordskiftet, men jeg synes han gjør det for lett for seg selv når det gjelder hvem det er som skal få definere hva som utgjør et «sidespørsmål».

La meg ta to eksempler. I et avsnitt om de harde 30-åra, da mange gifte arbeiderkvinner slutta å jobbe fordi det ble betraktet som usolidarisk for en husholdning å heve to lønninger når så mange gikk arbeidsløse, heter det: «En gruppe som gjerne kunne ofres for å vinne de arbeidsløse for bevegelsens sak, var kvinnene. (…) Tran­mæl og flere av de andre arbeiderlederne fungerte med andre ord som likestillingsbrems i mellom­krigstida». Dette konstateres bare, og det blir hengende litt i lufta hva lærdommen egentlig er.

Om «Martin Tranmæls metode» var et fag, ville trolig Arbeiderpartiets håndtering av denne episoden gitt strykkarakter.

Nå er heldigvis den tida forbi da kvinnene sto så svakt i arbeids- og samfunnslivet at de kunne henvises til plassen bakerst i køen når utdelingen av hoved- og sidekonflikter foregikk. Men sånn er det jo ikke for alle.

Og med det er vi over på det andre eksemplet, som Kristjánsson selv bruker for å illustrere et typisk «sidespørsmål» i vår tid: Sylvi Listhaugs utspill generelt, og hennes Sverige-tur i forrige stortingsvalgkamp spesielt. Listhaug, som forfatteren med en morsom sklitakling kaller «Norges største sidespørsmål», lyktes den gangen med å sette dagsorden også i de debattene hun ikke selv deltok i.

 

Går det ikke en grense?

Om «Martin Tranmæls metode» var et fag, ville trolig Arbeiderpartiets håndtering av denne episoden gitt strykkarakter. Men igjen gjør forfatteren det litt for lett for seg selv ved å la diskusjonen stanse der den gjør.

For det første er det i politikken et velkjent kommunikasjonsråd, for ikke å si en klisjé, at man framfor å la seg styre av andres dagsordener, må sette sin egen. Det høres tilforlatelig ut, men er lettere sagt enn gjort. Én ting er at Kristjánsson selv har vist hvor lett det er å falle for fristelsen til å løpe etter helt andre konflikter, ja til og med skape dem, som når han i forbindelse med boklanseringa sa til Nettavisen at «venstresida må slutte å si at folk er dumme, onde eller lukter ille». Slikt bør man kunne unngå med litt selvdisiplin. Mer vrient er det at Frp også i framtida kommer til å beherske kunsten det er å få massiv oppmerksomhet fra klikkhungrige og lett manipulerbare medier, og sette dagsorden på en måte vi gjerne skulle vært foruten.

Mener Kristjánsson at ethvert slikt utspill, uansett hvor hardt det tråkker på noen av oss, bare skal møtes med et skuldertrekk?

All erfaring tilsier også at det kan skje i form av veldig stygge angrep, som partiet siden, når nok velgere er mobilisert, halvhjertet kan beklage eller moderere. Mener Kristjánsson at ethvert slikt utspill, uansett hvor hardt det tråkker på noen av oss, bare skal møtes med et skuldertrekk – mens vi fortsetter å snakke om økonomiske hovedspørsmål?

Er det ikke noen ganger nødvendig og viktig å signalisere både til Frp og omverdenen at her går det en grense? Må vi ikke noen ganger minne både oss selv og våre motstandere på at «en urett mot én er en urett mot alle», som det het i slagordet til den amerikanske fagbevegelsen IWW, som nettopp Tranmæl lærte så mye av?

 

Mindre pekefinger, mer langfinger

Dette handler blant annet om hvor trygg og ivaretatt man kan føle seg som del av en minoritet, og om vår evne til å skape det jeg vet Kristjánsson også ønsker seg – et klassefellesskap der vi ikke lar oss splitte etter etniske, språklige, kjønnsmessige eller andre skillelinjer. Et slikt fellesskap vil aldri oppstå dersom de av oss som tilhører majoriteten konsekvent unnlater å stå opp for brødre og søstre som er under angrep, fordi det utgjør et «sidespørsmål».

Dette er en stor diskusjon, og jeg synes Kristjánsson gjør den for liten. Også i lys av den utviklingen vi har sett rundt britiske Labour og Bernie Sanders-kampanjen i USA de siste fem-seks årene, er det grunn til å borre litt dypere i disse historiske lærdommene.

 

 

Skal man klare å bygge koalisjoner som både er breie og entusiastiske, må man klare det kunststykket det er å forene såkalte klassiske arbeidervelgere – som har utviklet seg til vår tids flytvelgere – med breie grupper som primært brenner for andre spørsmål enn de rent økonomiske.

Kort sagt, man må klare å forene det som gjerne framstilles som diametrale motsetninger – det som av noen avfeies som «identitetspolitikk», og det som av andre er blitt avspist som gammeldags «klassepolitikk». Klarer man det dersom man grupperer store, mer verdimessige spørsmål som likestilling og antirasisme som «sidespørsmål»? Jeg mener svaret på det er et entydig nei.

 

Den kollektive fornuften bak den store mannen

Kanskje ligger den mest fruktbare diskusjonen derfor ikke i hvorvidt man skal bite på agnet til Listhaug og kompani, men hvordan man kan bite tilbake når de går etter noen av oss. Jeg tror for eksempel det er en god idé ikke å snakke om «anstendighet» og «tonen i debatten», men å kombinere motangrep med å minne om de hovedspørsmålene Frp ikke ønsker å diskutere – som for eksempel de raskt økende klasseforskjellene de har et så stort ansvar for. Sagt annerledes: Bruke mindre pekefinger, og mer langfinger.

Selv om Martin Tranmæls metode i stor grad er en bok om vår egen tid, er den først og fremst en bok om historie. Hvordan står den seg så på de premissene? Kristjánsson låner flittig men etterrettelig fra faghistorikerne, og han er god til å formidle og til å fortelle.

Fagbevegelsens betydning for å nedkjempe ytre høyre burde fått en litt grundigere behandling i Kristjánssons bok.

Selv om han liker å forenkle stoffet, mister han heldigvis ikke helt av syne kompleksitetene som preget mellomkrigstida. Når jeg sier «ikke helt», så er det fordi jeg synes hypotesen om det strategiske geniet Martin Tranmæl blir strukket litt vel langt, til forkleinelse for både andre viktige strateger (som den tidligere LO-lederen Ole O. Lian), og for den «kollektive fornuften» særlig fagbevegelsen representerte.

Denne faren er selvsagt overhengende når sjangeren er «hva vi kan lære av store og viktige menn», men nettopp derfor er det verdt å minne om hvilken kollektiv fornuft det var Tranmæl kunne trekke veksler på. Særlig fagbevegelsens betydning for å nedkjempe ytre høyre burde fått en litt grundigere behandling i Kristjánssons bok.

 

LO var avgjørende

Kristjánsson peker helt riktig på at det særlig var småkårsfolk i utkanten – de arbeidsløse og den uorganiserte bygdeungdommen – som sto i fare for å lokkes inn i fascistenes rekker. Der fagbevegelsen hadde klart å få et fotfeste, og demmet opp for vilkårlighet og utrygghet med tariffavtaler og solidariske bånd, var det skrinn jord for fascistenes såkorn.

Men fagbevegelsen spilte en viktig rolle også på andre måter, ikke minst når det gjaldt å realitetsorientere de tilsynelatende mer ideologisk skolerte i arbeiderbevegelsen.

Det var utvilsomt viktig at Tranmæl, som ved inngangen til 20-åra hadde dratt Arbeiderpartiet og LO i en mer revolusjonær retning, ti år senere la om kursen og tok til orde for konkret reformarbeid og krisepolitikk, allianser med gode krefter blant bøndene og et klassekompromiss på arbeidsmarkedet.

Her til lands møtte arbeiderbevegelsen en stengt dør fra borgerskapet.

Han skal selvsagt også ha all mulig honnør for å i tide ha innsett hvilken fare fascismen utgjorde, og for den rollen han spilte i å legge om taktikken deretter. Men som historiker Finn Olstad – en av de hyppigst siterte historikerne i Kristjánssons bok – har vist, spilte LO en helt avgjørende rolle i å få partiet tilbake på sporet, vekk fra eventyrpolitikk og revolusjonsromantikk.

Når alt kom til alt var nok dette viktigere enn de kommunikasjonsfaglige rådene om at målet burde være det smått utopiske hele folket i arbeid, ikke halve. Et råd Tranmæl for øvrig ikke var alene om å gi; miljøet rundt Mot Dag påpekte for eksempel at det var en dårlig idé å lede en hær til kamp med flagget på halv stang.

 

Savner de indre konfliktene

Finn Olstad har spissformulert fagbevegelsens viktige rolle som at LO var «det borgerlige samfunnets viktigste skanse mot opprør og revolusjon», fordi «fagbevegelsens strategi for forhandlinger, avtaler og tariffbygging førte inn i samfunnet. Arbeiderpartiets ledere ble (for enkeltes vedkommende nølende og motstrebende) tvunget inn på en tilsvarende strategi, med sikte på å vinne den politiske makten gjennom demokratiske valg».

At dette var en vanskeligere vei for Det norske Arbeiderparti enn for dets svenske og danske søsterpartier, som hadde begynt å samarbeide med liberale, borgerlige krefter og med bondefolket lenge før, er det ingen tvil om. Her til lands møtte arbeiderbevegelsen en stengt dør fra borgerskapet og de borgerlige partiene, og norske arbeidskjøpere var viden kjent for sitt «lockout-raseri», som med jevne mellomrom kastet titusener av arbeidere på gata i langtrukne og harde arbeidskonflikter.

Her hadde det vært interessant om Kristjánsson gikk litt dypere ned i datidens indre konflikter.

Likevel (og delvis nettopp derfor) vedble norsk fagbevegelse i det store og hele å søke avtaler som kunne legge grunnlaget for mindre åpen strid og forbedringer som kunne stå seg gjennom neste lavkonjunktur. Her hadde det vært interessant om Kristjánsson gikk litt dypere ned i datidens indre konflikter mellom sosialdemokrater og kommunister, som ofte utgjorde en svært uforsonlig opposisjon mot forsøkene på å etablere varige klassekompromisser.

Særlig fra og med vedtaket av de såkalte Strassburgertesene i Moskva på slutten av 1920-tallet angrep kommunistene jevnlig «fagforeningsbyråkratiet» for klasseforræderi og sosialdemokratiet for «sosialfascisme», noe som ikke akkurat gjorde «reformistenes» arbeid enklere.

 

Sekterismen som trussel

Denne typen sekterisme, som kom til å bli så ødeleggende for samholdet i blant annet den tyske arbeiderbevegelsen, var også en viktig årsak til at ytre høyre fikk en så enkel vei til makta. Ingen steder ble vel dette synligere enn under den spanske borgerkrigen, der venstresidas brødre og søstre endte med å slåss mot hverandre – blant annet på grunn av den ekstremt destruktive rollen de Moskva-styrte kommunistene spilte.

I norsk sammenheng er det derfor verdt å merke seg hvor viktig fagbevegelsen var for å holde disse kreftene samlet, særlig etter at det ene arbeiderpartiet var blitt splittet i tre, og kanskje særlig etter at sterke krefter i det nye kommunistpartiet satte mye inn på å organisere en «rød» fagopposisjon i LO, med stadige påstander om ledelsens «nederlagstaktikk», «forræderi» og «feighet».

Det hele toppet seg under storkonflikten i 1931, som er viet en del plass i Kristjánssons bok.

I andre bind av den norske fagbevegelsens historie oppsummerer Gunnar Ousland kommunistenes taktikk som at «‘reformistene’ var alltid klassefiender som en skulle hisse både organiserte og uorganiserte opp mot», og det i en situasjon der man sto i en vanskelig og langvarig kamp som «satte store krav til solidaritet, utholdenhet og disiplin i hele fagforeningsrørsla».

I kommunistpressa, der det het at den «faglige legalisme er både farlig og skadelig for arbeiderklassens kamp», kritiserte man også «den gamle og falske lære at fagorganisasjonen er livsnerven». For dem gjaldt det å overbevise massene om at det ikke var fagbevegelsen, men «det kommunistiske parti som er den høieste form for proletarisk organisasjon».

 

Ville sprenge møte

Det hele toppet seg under storkonflikten i 1931, som er viet en del plass i Kristjánssons bok. Da LOs representantskap skulle behandle meklingsforslaget etter en lang og utmattende lockout, lagde kommunistene oppstyr utenfor møtet, og valgte en deputasjon som forlangte å få tale i representantskapet. Ettersom de ikke var valgt av forbundene, ble dette nektet dem, hvoretter de trengte seg inn i salen.

Hendelsen vakte stor oppsikt, og svekket posisjonen til de norske kommunistene i årene som fulgte. Martin Tranmæls avis Arbeiderbladet kalte det en «total mange på selvaktelse», som var «fremmed for virkelig arbeiderkultur», og som viste «liten respekt for arbeidernes egen organisasjon». Ousland skrev at «det var stor harme over det som var skjedd. Det hadde aldri hendt før at demonstranter hadde sprengt møter der fagorganisasjonens høgste myndighet skulle drøfte så alvorlige spørsmål som nå».

Kraften og klokskapen den norske arbeiderbevegelsen møtte ytre høyre med, skyldtes med andre ord ikke ett geni, men mange.

Slike indre konflikter kunne lett ha paralysert arbeiderbevegelsen, og i alle fall gjort den ute av stand til å møte trusselen fra en høyreside som fisket i rørt vann blant kriserammede småkårsfolk. At folk på den norske venstresida i det store og hele klarte å forbli kamerater og innta en (i alle fall nesten) samlet front når det gjaldt som mest, var i ikke ubetydelig grad fagbevegelsens fortjeneste.

I tillegg til å være en virkelighetsnær, jorda massebevegelse som drev med konkret og håndfast reformarbeid, var fagbevegelsen også et fellesskap som sveiset folk sammen på tvers av partiskiller. Kraften og klokskapen den norske arbeiderbevegelsen møtte ytre høyre med, skyldtes med andre ord ikke ett geni, men mange.