En strålende, men litt for lang, biografi om diplomaten og politikeren Richard Holbrooke, hvis livshistorie også er historien om amerikansk utenrikspolitikk de siste tiårene.
På baksiden av «Our Man» har forlaget skrevet at Richard Holbrooke var «one of the most legendary and complicated figures in recent American history». Etter å ha lest denne boka, tenker man at det er ingen overdrivelse.
Holbrooke var en sagnomsust diplomat og politiker mens han levde, som fort ble enda mer myteomspunnet etter sin død i 2010, 69 år gammel. For selv i det overbefolkede utenrikspolitiske etablissementet i USA, etterlot Holbrooke et stort tomrom da han forsvant.
Bosnia vil Holbrooke huskes for, ettersom han langt på vei var den som fikk slutt på krigen med Dayton-avtalen.
New Yorker- skribent George Packer har skrevet en fascinerende og sjeldent velskrevet biografi om mannen som var en ledende utenrikspolitisk rådgiver for alle demokratiske presidenter siden slutten av 60-tallet.
Holbrooke var både elsket eller hatet, og etter å ha lest «Our Man», er det lett å skjønne begge perspektivene.
Levende fortellerstemme
George Packer har valgt en krevende måte å fortelle historien om Holbrooke på. For av og til hopper Packer selv fram i teksten, forklarer valgene han har tatt, og sier hva han selv mener om store og små sider ved Holbrookes liv. Det fungerer overraskende bra.
«Do you mind if we hurry through the early years? There are no mysteries here», er blant de ytterst få setningene som skrives om Holbrookes barndom. Selv om boka er på nesten 600 sider, blir også andre viktige deler av Holbrookes liv – som tiåret på Wall Street eller perioden som FN-ambassadør – nesten bare nevnt i forbifarten.
Packer skriver derimot veldig mye, og tidvis litt for mye, om Vietnam, Bosnia, Afghanistan, og maktkampene rundt hver av disse konfliktene.
Krigene som skapte Holbrooke
Vietnam skapte Holbrooke sin karriere. I begynnelsen av krigen var han en fryktløs 22-årig diplomat stasjonert alene på landsbygda i Ba Xuyen- provinsen. Mot slutten var han en av de yngste utenrikspolitiske rådgiverne for president Lyndon B. Johnson. Men delen om Vietnam er litt vel detaljert, noe Packer selv faktisk delvis innrømmer.
Bill Clintons dom var at «he campaigned so hard to get that Nobel Prize that that’s probably the reason he did not get it».
Bosnia vil Holbrooke huskes for, ettersom han langt på vei var den som fikk slutt på krigen med Dayton-avtalen. Det var Holbrookes ide å isolere partene i fredsforhandlingene på et kjedelig sted midt i USA – en militærbase utenfor Dayton, Ohio – istedenfor i Genève eller Paris, delvis fordi han ville vise at det var bare USA som kunne skape fred.
Dayton-avtalen ble Holbrookes store øyeblikk, gjorde han til en utenrikspolitisk stjerne, og han ledet selv en lobbykampanje for at han skulle få Nobelprisen.
Bill Clintons dom var at «he campaigned so hard to get that Nobel Prize that that’s probably the reason he did not get it».
Afghanistan
Bill og Hillary Clinton var likevel blant Holbrookes største fans. Bill vurderte å utnevne ham til utenriksminister, og kanskje angret han på at han ikke valgte ham, for Hillary fortalte Holbrooke at hvis hun hadde blitt president, ville han blitt hennes utenriksminister.
Afghanistan tok på sett og vis også livet av ham.
I Obama-administrasjonen fikk Holbrooke ansvar for Afghanistan, med mandat til å finne en vei ut av krigen for USA. Holbrooke forble like fullt Hillarys mann, og han kom aldri på innsiden av den nærmeste kretsen rundt Obama.
Afghanistan ble et bittert og vanskelig siste kapittel for Holbrooke. Obama ble etterhvert lei Holbrooke og alt av drama og intriger som ofte fulgte med ham (en president som fikk kallenavnet No-drama Obama for måten han likte å jobbe på).
På strategimøtene om Afghanistan snakket Holbrooke så mye om lærdommene fra Vietnam at Obama til slutt ga han taleforbud hvis han skulle si noe som helst om Vietnam.
Packers perspektiv er at Holbrooke var «almost great», nesten en stor mann.
Afghanistan tok på sett og vis også livet av ham. I en svært stressende arbeidsperiode, da han var marginalisert av Det hvite hus og rett etter en opprivende krangel med kona, sprakk hans hovedpulseåre midt under et møte hos daværende utenriksminister Hillary Clinton. Han døde på operasjonsbordet få timer etterpå.
Holbrookes siste ord, til den pakistansk-amerikanske legen som opererte ham, var «you’ve got to stop this war in Afghanistan».
En «shakesperiansk tragikomedie»
«Our Man» har fått strålende anmeldelser i USA. New York Times kalte livet til Holbrooke for en «shakespeariansk tragikomedie».
For boka er også en intim og brutalt ærlig beskrivelse av en svært komplisert og sammensatt mann. Packer har fått tilgang til alt Holbroooke etterlot seg – fra hans utleverende, såre kjærlighetsbrev til hans dypt personlige dagbok – og han siterer ivrig. Packers perspektiv er at Holbrooke var «almost great», nesten en stor mann.
Til slutt virker det som Holbrooke lærte av sine feil, eller ihvertfall noen av dem.
Hans mindre flatterende sider – og de var det mange av – brettes ut detaljert, fra gjentatte utroskap til direkte løgn om viktige begivenheter. Han gjorde et voldsomt inntrykk på de fleste og skapte seg fort både venner og fiender for livet.
Samtidig, selv de som mislikte ham, og de var det mange av, innrømmer i boka at på sitt beste var Holbrooke briljant. Ja, han hadde en dominerende personlighet og tråkket folk konstant på tærne, men han hadde også en vilje sterk som Golfstrømmen og en enorm gjennomføringskraft.
Til slutt virker det som Holbrooke lærte av sine feil, eller ihvertfall noen av dem, for i hans siste ekteskap, til hun som ble hans store kjærlighet, journalisten og forfatteren Kati Marton, var han opptatt av å ikke gjøre de samme feilene som han hadde gjort tidligere.
Packer avslutter boka slik:
That’s all I have to say. I’ve gone on longer than I meant to. There was too much to say, and I still can’t get his voice out of my head. One day I know it will start to fade, along with his memory, along with the idea of a life lived as if the world needed an American hand to help set things right. By this point you are familiar with all his failings. But now that Holbrooke is gone, and we’re getting to know the alternatives, don’t you, too, feel some regret? History is cruel that way. He loved it all the same.
Kommentarer