Sol ute, krig inne

Ikke bare russiske soldater marsjerte inn i Ukraina i 2014. Landet ble samtidig invadert av journalister av alle slag, som kom for å rapportere in medias res fra det verden med ett hadde skjønt var europeisk historie.

Frilansere, forfattere, reportere med og uten erfaring fra det tidligere Sovjetunionen og sikkert den odde skrulling, gikk andemarsj gjennom passkontrollen på Borispol flyplass mens kulene haglet over tusenvis av forfrosne demonstranter som hadde holdt ut på Maidan siden desember året før.

Ikke minst er den knakende godt skrevet.

Noen dro så snart de døde var talt, mens andre ble værende. Ukraina tok bolig i noen av dem, og ble en besettelse.

Matilde Kimer fra statskanalen DR var ni år gammel da Berlinmuren falt. Hun har dermed ikke kunnet glede danske lisensbetalere med historier om Gorbatsjev på Den røde plass, men er like fullt et kjent ansikt for våre naboer. Første gang hun dro til St. Petersburg for å studere russisk, var i 2002, og hun har vært fast korrespondent for DR i Russland og omegn siden 2009. Engasjement og skriveferdigheter avhenger imidlertid ikke av opptjente pensjonspoeng.

Boka “Krigen Indeni”, med undertittelen “Skæbnefortællinger fra revolutionen i Ukraine”, er dyptfølt, medrivende og fungerer på flere nivå – fra godnattkosen i Danmark til tragedie i Donetsk. Ikke minst er den knakende godt skrevet.

Revolusjonen på Maidan, Russlands invasjon og annektering av Krimhalvøya og krigen som fulgte i Donbass, er blitt godt dekket på fjernsyn – Simon Ostrovsky og Shahida Tulaganova er bare to eksempler som er verdt å søke frem på YouTube. I bokform har etablerte forfattere som Ukrainas egen Andrej Kurkov (kjent for absurde historier fra den post-sovjetiske hverdag som «Døden og pingvinen») bidratt med egne opplevelser fra Maidan i «Ukraine Diaries», mens akademikerne har fått sitt fra professor Richard Sakwas, «Frontline Ukraine» – begge fra 2014.

Hjemme på berget har både John Færseth (2014) og Morten Strand (2015) skrevet bøker som tar utgangspunkt i revolusjonen for å forklare det historiske bakteppet for konflikten i grenselandet Ukraina. «Krigen Indeni» har omvendt tilnærming – Kimers beretning vokser frem fra hennes egne møter med de involverte, med bare ett og annet sidesteg for å sette den historiske rammen for det som skjer.

Begge sider, også den ukrainske, har begått krigsforbrytelser som fortsatt står ustraffet.

Her møter vi alle dem som befolker en reporters hverdag i felten – lokalbefolkning, drosjesjåfører, fiksere og kameramenn.

Men Kimers skjebnefortellinger fokuserer først og fremst på tre velvalgte hovedpersoner: Nittenåringen Bogdan, student og overbevist nasjonalpatriot, som deltar i den første, mislykkede stormingen av Verhovna Rada, men som i skam over å ha sittet trygt på den kanadiske ambassaden på skjebnedagen 20. februar, verver seg til Azovbataljonen for å kjempe mot russere og separatister i øst. Anna, utdannet sykepleier, russiskspråklig, nå tobarnsmor og assistent ved sin manns parfymefirma i hovedstaden, som på eget initativ organiserer hjelpesendinger av våpen og medisiner til ukrainske soldater i Donbass gjennom Facebook.

Og Matilde selv – DRs korrespondent, som slites mellom en trang til å rapportere om forholdene på fronten utenfor Donetsk og sine forpliktelser overfor mann og tre barn som venter hjemme i Danmark.

Man skal ikke gjennom mer enn første kapittel før mistanken om at dette kan være en søtladen 300-siders ukebladreportasje er gjort fullstendig til skamme.

Hun observerer sine egne barn, men er ikke fullstendig tilstede.

Hendelsene på Maidan er såpass godt dokumentert at boka knapt kan inneholde «avsløringer» om dem i journalistisk forstand, men Kimers gjenfortelling av demonstrasjoner og revolusjon er så godt skrevet at også de som selv var tilstede vil gjenkjenne atmosfæren fra sentrumsgatene i Kyiv. At danskene kan historiefortelling, vet vi allerede fra film og fjernsyn, men Kimer tar steget fra TV-reportasje til langform elegant. Fortellingen levendegjøres fra flere perspektiv – fra hennes eget, først sterkt utenforstående, snart mer erfarne; og fra Bogdan og Annas synsvinkel.

Gjennom Kimers beskrivelser kjenner man lukten av brennende gummidekk og tar seg i å dukke unna når kulene treffer asfalten. Etter at røyken har lagt seg og revolusjonen er et faktum, forflytter historien seg østover til krigen som bryter ut i Donbass, som skal ta langt flere liv enn snikskytterne i Kyiv.

Om Maidan var en avgrenset og blodig teaterscene som fikk all verdens TV-kameraer rettet mot seg, er krigen i Donbass langt mer uoversiktlig – og ikke minst, mer risikabel å observere. Bakteppet for Kimers ofte farlige opplevelser i Donbass overgår også dramaet fra Kyiv.

Kimer må ha opparbeidet seg en anselig mengde frequent flyer-miles.

En av de største tragedier så langt, fant sted i august 2014, da ukrainske styrker ble omringet i småbyen Ilojavsk. En oppfordring på Kremls hjemmeside om å la de unge soldatene forlate området gjennom en «grønn korridor» ble akseptert av separatistene, under forutsetning av total avvæpning. En stor kolonne av ubevæpnede og håpløst utrente ukrainske styrker kjørte inn gjennom korridoren, hvorpå de ble angrepet med full styrke. Et sted mellom 480 og 1000 mennesker ble skutt ned i kaldt blod, alt etter hvilke kilder man velger å tro. Under slagene i Debaltsevo og ved flyplassen i Donetsk omkom hundrevis, også sivile.

Begge sider, også den ukrainske, har begått krigsforbrytelser som fortsatt står ustraffet. Mange ble tatt som krigsfanger i «Folkerepublikken Donetsk» og satt til tvangsarbeid – Kimer passerer noen av dem i sin bok, de slår blikket ned. Unge skjebner, etterlatte.

Kimer må ha opparbeidet seg en anselig mengde frequent flyer-miles, for til danske BT har hun fortalt at hun over to og et halvt år foretok hele 38 reiser til Ukraina. Man kan spørre seg hvorfor – det burde vært mer hensiktsmessig bare å bli værende, uten til stadighet å reise hjem. Men nettopp her ligger det som kanskje er bokas kjerne – Kimer er også trebarnsmor og ektefelle.

Under besøk til Legoland med barna blir hun stående og sjekke Twitter.

Tautrekningen mellom Matilde og hennes mann om hva som er viktigst – familielivet og barna, eller det å løpe for livet med et TV-kamera i Donbass – går som en rød tråd gjennom boka. Parallelt går de mange diskusjoner Anna har med sin egen mann Aleksander, og Bogdans bekymringer over ulest pensum og forestående eksamener. Krigen indeni, som raser i Ukraina og dreper og lemlester tusener, pågår i overført betydning også i Anna, Bogdan og Matilde Kimer selv. Den har tatt bolig i dem, og de trekkes bort fra hverdagslivet av årsaker de ikke fullt ut selv forstår.

Ukraina er for stort til at en korrespondent kan være tilstede overalt hvor det dramatiske skjer. For Kimer, som lever med en fot i Danmark og den andre i Ukraina, er utfordringen desto større. Den løses fint ved at hun gjenforteller de sentrale hendelsene vi kjenner fra nyhetene og forventer å finne i en bok om Ukraina – invasjonen av Krim, brannen i Odessa, nedskytingen av Malaysia Airlines MH17 – men hun gjør overskriftene levende gjennom en litterær utkjevling inntil de blir en naturlig del av virkeligheten som omgir Anna, Bogdan og henne selv.

Min kone måtte snart minne meg om at fokus nå burde være på forberedelsene til vår sønns snarlige ankomst.

At Kimers reportasjer fra felten til stadighet avbrytes av mer hjemlige bekymringer, kunne gjort historien oppstykket eller ufokusert, men gir tvert om boka en nærmest skjønnlitterær dimensjon. Dette hever den over den vanlige korrespondentbok eller reiseskildring, som ofte mangler nettopp det såre eller private.

Under besøk til Legoland med barna blir hun stående og sjekke Twitter. Hvor mange er drept? Hvor trekkes frontlinja? Hjemme unngår hun familiens skuffede blikk ved å ta med telefonen på do. Hun observerer sine egne barn, men er ikke fullstendig tilstede – tankene dras østover. Hun gråter ikke lenger i armkroken hos sin mann, men i møte med barn i krigssonen som minner henne om sin egne.

7. januar 2015 kommer terroraksjonen mot Charlie Hebdo, og verdens oppmerksomhet blir med ett rettet mot Paris. Mens Kimer lager reportasjer om skjebner i Donbass, får hun på telefonen beskjed om at de nok ikke vil få plass under nyhetssendingen i kveld. Ikke i morgen heller, kanskje ikke på lang tid. Erik Poppes film «A Thousand Times Good Night» beskriver noe av det samme – om enn fra Afghanistan. Det er åpenbart på tide å gi seg, men Kimer greier ikke å gi slipp.

En utfordring for korrespondentboka, med mindre den er en samling refleksjoner fra et langt liv i felten fra seniorreportere som Odd Karsten Tveit, er at forfatteren gjerne ønsker å få boka ut mens konflikten fortsatt er aktuell i nyhetsbildet. Kimer har holdt igjen, ikke bare mens krigen i Dobass ble kjøligere og hetere saker tok over, men inntil situasjonen begynte å fryse til og skuddvekslingene ble trettere. Det gir boka en historisk helhet som nødvendigvis mangler i tidligere utgivelser om Ukraina.

Det er særlig tragisk fordi russere og ukrainere er så nære som folk.

I den grad andre menneskers tragedie er blitt vår tids underholdning, tar Kimer oss med gjennom hele første sesong, inntil moralen synker i den ukrainske hæren og håpløsheten av å vinne en krig gjennom stadige fremstøt og tilbaketrekninger, foreldet utstyr og dårlig trente soldater, blir stadig mer åpenbar. Hun trekker få paralleller til øvrige russiskstøttede utbryterregioner, men fra Sør-Ossetia, Abkhazia, Transdniestr og Karabakh vet vi at Moskva ikke alltid veksler inn sine sjetonger umiddelbart.

Vi får ikke noe utvetydig svar på hvorfor nettopp konflikten i Ukraina griper Matilde Kimer i den grad at hun setter alt annet på spill. Men at det skjer, er ikke vanskelig å forstå. Selv er jeg ingen ukrainolog, men jeg stod ved valgurnen da Viktor Janukovitsj avga en stemme for seg selv under presidentvalget i 2010 og lot meg slukes opp av folkemengdene på Maidan da demonstrasjonene først tok til i desember 2013. Det var nok. Min kone måtte snart minne meg om at fokus nå burde være på forberedelsene til vår sønns snarlige ankomst, ikke på Twitter-oppdateringer om den ukrainske presidentens avreise.

Det er et ønske om noe… annet.

For enhver som har arbeidet eller bodd i det tidligere Sovjetunionen, handler ikke utviklingen i Ukraina om Ukraina alene. Maidan, Krim og Dobass er steder hvor to verdensforståelser kolliderte, og med større konsekvenser enn noe annet sted hvor de har møttes før. Det er særlig tragisk fordi russere og ukrainere er så nære som folk – ja, litt som nordmenn og dansker. Det kunne ha skjedd flere andre steder, men det skjedde der, og det griper med kald hånd rett i sjela på mange russiskstudenter av min generasjon, som føler at landet de lot seg fortrylle av for 15-20 år siden, er blitt forandret av en ledelse som mangler respekt for både naboer så vel som egen befolkning.

Ukraina vil utvilsomt oppleve dobbeltmoral og skuffelser også fra vestlig hold. Vi skal ikke forlede oss selv til å tro det er nettopp oss ukrainerne er så betatt av. For dette handler ikke om streben mot EU og EØS, men snarere om å velge bort putinismen og det gammelmannsvelde som i dag hersker i flere deler av det tidligere Sovjetunionen, også i Hviterussland, Sentral-Asia og deler av Kaukasus. Det er et ønske om noe… annet.

Den blir ganske sikkert stående blant de beste.

Skal man kritisere Kimer for noe i denne sterke utgivelsen, må det være at hun som journalist med akkreditering i Moskva kanskje ikke fullt ut har benyttet seg av sjansen til å gå dypere inn i beveggrunnene på den russiske siden av konflikten. Vi treffer riktignok Maksim, frivillig fra Arkhangelsk, under hans reise til Rostov før han krysser grensa og blir borte for henne, men den russiske virkeligheten er kun grovt skissert.

Årsaken til dette trenger ikke være manglende objektivitet – en bok kan også favne for bredt. Muligens er det å stille feil spørsmål på russisk side av grensa vel så risikabelt for en reporter som det er å dukke unna skuddsalver på den ukrainske. Brudstykker fra frontlinjen, som dem vi her får fra Matilde Kimer, vil kunne bidra til å fylle ut historiebøkene, når de en dag skal skrives.

«Krigen Indeni» er kanskje ikke den definitive beretning om krigen i Ukraina – kan hende den ikke er skrevet ennå, og at den krever en forfatter som har fått konflikten enda mer innpå seg enn Kimer. Men den blir ganske sikkert stående blant de beste.