Mesterlig om oppvekst under kommunismen 

Barn som vokste opp under det kommunistiske Albania, elsket Stalin og trodde at Stalin også elsket dem. Slik var det i hvert fall for Lea Ypi.

Hun åpner sin prisbelønte bok Free: Coming of Age at the End of History på klasserommet der læreren Nora gir detaljerte og panegyriske beskrivelser av Stalin – alt fra hans visjonære ideer til mustasjene som skjuler diktatorens smil. Lea elsket Stalin så mye at hun ble helt fortvilet over at familien hennes aldri hengte et bilde av ham i stua, som mange andre hadde. De fant alltid på unnskyldninger når hun maste om det.

Lea kommer fra en høytstående familie som holdt en lav profil under kommunismen. Foreldrene beskyttet sin uskyldige datter – og seg selv – så godt de kunne. Det innebar blant annet å holde både familiens historie og dramaet som utstilte seg rundt dem hemmelig for datteren. De brukte et kodespråk når de snakket om slektninger eller andre kjente som ble sendt til fangeleire. Det het at de hadde dratt til et universitet for å studere.

Boken er en sterk personlig historie, en familiebiografi og en fortelling om en dramatisk tid i Albanias historie sett fra et barns og tenårings perspektiv. Det er også en tankevekkende bok om hva det betyr å være et fritt menneske.

Hyllesten er velfortjent.

Lea Ypi er i dag professor i politisk teori ved London School of Economics, men boken er ikke skrevet i et akademisk språk, den ligner snarere mer på en roman. Boken er allerede oversatt til over 15 språk og har fått svært gode anmeldelser. Anerkjente vestlige intellektuelle som Ivan Krastev, David Runcinam og Misha Glenny har rost boken opp i skyene. Innflytelsesrike publikasjoner som Financial Times, The New Yorker og The Guardian har plassert Ypis bok på sine lister over årets beste bøker – i verden.

Hyllesten er velfortjent. Boken er elegant skrevet, medrivende og kan få deg til å både le og gråte. Med andre ord trenger du ikke å være interessert i verken Albania, politikk eller filosofi for å få en god litterær opplevelse.

For meg var det mye gjenkjennbart i historien til Lea Ypi, siden også jeg har vokst opp under et kommunistisk diktatur. Som ideologisk indoktrinering på skolen, kodespråk hjemme og TV-dokumentarer som fikk oss til å synes synd på folk utenfor landet vårt, for å nevne noe. Men det var stor forskjell mellom Titos Jugoslavia og Enver Hoxhas Albania.

Tito valgte en relativ mild form for sosialisme med desentralisert økonomi og med mer åpenhet. Han brøt ganske tidlig med Stalin. Albania ble på sin side et av de hardeste kommunistiske regimene i verden. Et slags Nord-Korea i Europa.

I motsetning til Jugoslavia, som tiltrakk mange badeturister fra blant annet Norge, var det ekstremt sparsomt med turister til Albania. Men noen nordmenn fant veien også dit. Norske AKP-ere så Albania som et ideologisk forbilde. De kalte landet for «kommunismens fyrtårn» i Europa. Norske delegasjoner kunne bli imponerte over den raske industrialiseringen og oppbyggingen av velferdsstaten i etterkrigs-Albania, men de fikk se bare det regimet ville at de skulle se.

Slik var det også for unge Lea som lærte å sette pris på alt Albania hadde fått til, samtidig som alt hun hørte om kapitalistiske land utenfor handlet om sosial urettferdighet og dekadanse.

Boken er elegant skrevet, medrivende og kan få deg til å både le og gråte.

Alle som forlot stalinismen var smittet av dekadanse. Etter hvert omfattet det også selveste Sovjetunionen og ikke bare nabolandet Jugoslavia. Som tenåring hadde jeg på meg både Levi´s jeans og Adidas-sko, og kunne til og med sitte med en Coca-Cola i hånda på en vakker sommerdag. Men på den andre siden av grensen var Lea vant til å stå i lange køer for melk og andre livsnødvendige produkter.

Cola kunne bare turister kjøpe i spesielle butikker, som var forbudte for lokalbefolkningen. En tom Cola-boks var noe av det mest verdifulle familien Ypi hadde hjemme. De satte den over TV-en i stua som dekorasjon. Fortellingen om den symboltunge Cola-boksen er så episk at nettopp Cola-boksen pryder bokas forside.

Colaen holdt drømmen om kapitalisme og velstand oppe i familien Ypi, men hva skjedde da kapitalismen endelig kom til Albania etter 1991? Det ble ikke akkurat et paradis. Forfatteren er på sitt beste når hun skildrer den turbulente overgangen fra et regime til et annet. Ikke bare hvordan endringene påvirket folks liv og hennes egen familie, men også hennes mentale reise.

De strukturelle endringene som måtte til for å gjøre Albania som «resten av Europa», hadde mange skyggesider. En av dem som skulle sette markedsøkonomiens reformer ute i livet, var Leas far. Historien om familier som protesterte sammen med sine barn foran huset til Lea og tryglet hennes far om å få beholde jobbene sine, var en så gripende lesning at jeg ikke kunne holde tårene tilbake.

Med andre ord trenger du ikke å være interessert i verken Albania, politikk eller filosofi for å få en god litterær opplevelse.

Det er nettopp denne delen av boken albanske anmeldere er mest kritiske til. De mener hun underkommuniserer den enorme økonomiske veksten som skjedde etter kommunismen fall, og at folk flest jo fikk bedre liv, selv om noen fikk det verre. «Når jeg tenker på fattigdommen jeg har vokst opp med, får jeg frysninger på ryggen», sa en av hennes kritikere til meg da jeg var i Tirana nå nylig. Der snakket jeg også med Lea Ypi selv.

«Kan ikke du vente med å anmelde min bok til neste år? For da vil den bli utgitt på norsk av Gyldendal forlag».

Jeg svarte høflig at jeg ikke kunne love det. Jeg vil si til lesere som venter på norsk oversettelse, at de har virkelig noe å glede seg til. For dette er en intellektuell biografi av de sjeldne, fra en del av Europa vi trenger å lære mer om.