FOTO: Arnaud Jaegers/Unsplash

En nødvendig hyllest til demokratiet

Demokratiet er under ytre og indre press. Flere roper etter en sterk leder. Konspirasjonsteorier undergraver folkestyret. En ny svensk bok slår hardt tilbake og synger demokratiets pris på en inspirerende måte.

Kina hevdet nettopp at det amerikanske demokratiet ikke har vært i stand til å håndtere covid-pandemien på en god måte. Det kan være sant. Samtidig hevder Kina at det de kaller den kinesiske formen for demokrati, er svært godt. Det er neppe like sant.

Demokrati betyr folkestyre. I Kina er det andre enn folket som styrer.

I en fersk bok fra den svenske filosofen Åsa Wikforss og hennes bror, journalisten Mårten Wikforss, argumenteres det godt for at demokrati er den eneste styreformen som tar deg og meg på alvor som medborgere. Du og jeg styrer.

Vi ser jo sjeldent direkte kupplignende tilstander i moderne demokrati.

Åsa Wikforss blir overfor et engelsktalende publikum markedsført som Sveriges kuleste filosof. Hun er mer enn det. Hennes forrige bok om fake news (Alternativa fakta: om kunskapen och dess fiender), er nødvendig pensum for den samfunnsbevisste borger.

Demokrati gir oss fordeler

Søskenparet er nå på markedet med en bok der de vil overbevise oss om to ting. For det første at demokratiet er verdifullt og at det beviselig gir et stort antall fordeler for mennesker og verden. For det andre, skriver de, er demokratiet skjørt og det står overfor en ny, vanskelig virkelighet der det skal håndtere trusler knyttet til den nye digitale verden.

Samtidig: Skal vi klare å beskytte demokratiet, er det avgjørende at vi forstår både hva vi risikerer å miste og hvordan farene ser ut. Demokratiet er den eneste styreformen som villig legger sin skjebne i hendene på borgerne, skriver forfatterne. At demokratiet lar innbyggerne forme politikk er dens store styrke, men det gjør den også sårbar, ettersom innbyggernes politiske innflytelse kan vendes mot demokratiet.

Valgte ledere kan bruke sin makt til å svekke demokratiets institusjoner og bane vei for autoritært styre. Det både historien og utviklingen de siste årene viser, er at det ikke er mulig å ta demokratiet for gitt.

Vi ser jo sjeldent direkte kupplignende tilstander i moderne demokrati. Det handler mer om det forfatterne kaller en langsom autokratisering, der demokratiets institusjoner demonteres bit for bit. Det begynner med små anslag mot uavhengige medier og domstoler, fri forskning og små innstramninger i ytrings- og demonstrasjonsfrihet. Forfatterne viser til forskning som hevder at i 2009 bodde 6 prosent av verdens befolkning i land med en pågående autokratisering.

Enda mer problematisk er kanskje at selv i stabile demokratier er folk delvis misfornøyd med demokratiet.

I 2019 hadde dette steget til 34 prosent. Og enda mer urovekkende: For første gang siden 2001 er det flere autoritære stater i verden enn demokratier. Blant landene hvor denne negative prosessen har kommet langt, er India, Brasil, Tyrkia, Thailand, Serbia, Polen og Ungarn.

Særlig raskt har denne prosessen gått i Ungarn, og mange ser nå dette landet som det mest ekstreme eksemplet på en demokratisk tilbakegang i nåtid.

Men også demokratiske borgere er misfornøyde

Enda mer problematisk er kanskje at selv i stabile demokratier er folk delvis misfornøyd med demokratiet. I Tyskland, for eksempel. aksepterer et flertall demokratiet «som en idé», mens nesten like mange har kritiske merknader. Opp mot 20 prosent mener at det landet trenger er et sterkt parti som «representerer folket».

Ifølge samme kilde (World values survey) fra 2015 mente så mange som 40 prosent av franskmennene at det var bedre om landet ble styrt av et autoritært regime, uten demokratiske begrensninger. Kanskje Michel Houellebecqs kontroversielle bok fra 2015, Underkastelse, er mer virkelighetsnær enn først antatt? Her spekuleres det i en fremtidig muslimsk president i Frankrike, med sterke autoritære sider.

Åsa-Wikforss. Foto: C Sturmark.

Hvilke konsekvenser har slike holdninger for demokratiet? Og hvorfor oppstår denne misnøyen? Forfatterparet holder seg til to kjente hovedforklaringer. Den ene handler om følelsen som en voksende gruppe har om at de er globaliseringens store taper. Den andre dreier seg om at mange mener landet deres tar imot for mange innvandrere. Demokratiet har etter manges syn sviktet stort i disse to spørsmålene.

Forfatterne uttrykker derfor bekymring for vårt korte historiske minne.

Nå viser statistikk at det ofte er disse misfornøyde velgergruppene som tradisjonelt lar være å stemme ved valg. At de nå lar sin stemme telle, er positivt for demokratiet, hevder forfatterne. Men problemet er at når denne misnøyen blir utnyttet av systemkritikere og politikere, og disse samtidig benytter seg av propaganda og feilinformasjon, risikerer vi at misnøyen vendes mot systemet som sådant. Da får vi et systemisk problem, ettersom demokratiet er avhengig av borgernes vilje til å forsvare det.

Kort historisk minne

Forfatterne uttrykker derfor bekymring for vårt korte historiske minne. Bare cirka fire generasjoner etter innføringen av allmenn stemmerett og tre generasjoner etter grusomhetene under andre verdenskrig, ser vi ut til å ha glemt hvorfor folk kjempet først for innføringen av demokrati og ga sitt liv for det i den avgjørende kampen mot diktaturet.

Ifølge Dahl overgår den menneskelige lidelsen forårsaket av despotiske styrer den lidelsen som historisk har vært forårsaket av sykdom, hungersnød og krig.

Dette er farlig, ettersom vi nå er vitne til økt høyreekstrem aktivitet. Deres strategi tar sikte på å fremprovosere et samfunnssammenbrudd. Stormingen av Kongressen 6. januar 2021 er et eksempel på den tiltagende militariseringen og høyredreiningen i amerikansk politikk. Og mye av dette deles på nettbaserte fora. Konspirasjonsteorier står sentralt og budskapet som spres er at vi står overfor en uunngåelig rasekrig mellom hvite og ikke-hvite. Denne bør fremskyndes gjennom økt polarisering og politisk vold.

Kampen vi står i er tegn på at vi må gjøre mer for å beskytte våre demokratier. Her viser forfatterne til den kjente amerikanske statsviteren Robert Dahl (1915 – 2014), som skrev at det viktigste dimensjonen ved demokratiet er å unngå tyranni. Gjennom menneskets historie, skriver Dahl, har politiske ledere vært drevet av stormannsgalskap, narsissisme, ideologi, nasjonalisme, religiøs tro, og tro på en innebygd overlegenhet. Og de har derfor utnyttet statens voldskapital til egne formål.

Ifølge Dahl overgår den menneskelige lidelsen forårsaket av despotiske styrer den lidelsen som historisk har vært forårsaket av sykdom, hungersnød og krig.

Mårten Wikforss.

Dahl får støtte i ulike studier. Det britiske magasinet The Economist kjørte i 2018 en egen stor dataanalyse der de konkluderte med at det er en sterk sammenheng mellom demokrati og fred, men også mellom demokrati og mindre risiko for folkemord og hungersnød. Dette underbygger nevnte Dahls teori.

Men fordelene med demokrati er ikke begrenset til «bare» å unngå katastrofer.

Ifølge The Economist skal bevisste politiske, despotiske beslutninger siden 1900 ha ført til hungersnød og folkemord der mer enn 250 millioner mennesker har mistet livet. Og dette er fem ganger så mange som ble ofre for krig i samme periode.  Demokratiet er derved vår beste forsikring mot politikkens største ondskap, tyranniet, og de ufattelige menneskelige lidelser det medfører.

Åpenbare fordeler hos demokratier

Men fordelene med demokrati er ikke begrenset til «bare» å unngå katastrofer. Den mest åpenbare fordelen ellers handler om demokratiske friheter og rettigheter som menings- og ytringsfrihet, menneskers like verdi, samt likhet for loven og religionsfrihet.

I tillegg er det jevnt over lavere forekomst av sykdom og høyere forventet levealder i demokratier, samt lavere spedbarnsdødelighet, større leseferdighet, og mer likestilling. Demokratiet gir bedre beskyttelse for seksuelle minoriteter og bedre krisehåndtering generelt, om det dreier seg om naturkatastrofer eller økonomiske kriser.

Her vil kanskje mange av oss ønske å problematisere situasjonen her hjemme noe.

Dette vet vi jo fra før, men vi trenger å bli minnet om det en gang iblant. Det finnes mye god litteratur på feltet. Boka Ulikhetens pris (2012) av Richard Wilkinson og Kate Pickett, er en av de mest innflytelsesrike som er skrevet om samfunnet vårt de siste ti årene, og den feier all tvil til side: demokratier skårer bedre på bortimot alle variable verdt å undersøke.

I tillegg viser studier også at det er en sterk sammenheng mellom lykke, livstilfredshet og demokrati. Siden The World Happiness Report begynte å undersøke saken i 2013, har de fem nordiske landene vært på topp ti. Hvorfor er folk så glade i de nordiske landene, spør forfatterne? De viser til ulike forskningsrapporter som peker på den gjennomgående høye kvaliteten på institusjonene våre, vi har et pålitelig transportsystem, mindre økonomisk ulikhet og lavt nivå på korrupsjon.

Her vil kanskje mange av oss ønske å problematisere situasjonen her hjemme noe. Det demokratiske Norge har utfordringer, særlig på transportsiden, med en jernbanepolitikk som er mer tilpasset 1960-tallet. Samtidig øker de økonomiske ulikhetene her hjemme betraktelig, både under borgerlig og sosialdemokratisk styre. Statens og det norske demokratiets håndtering av covid-pandemien har heller ikke vært helt god. Vi ser en svikt i offentlige tjenester, som kunne ha vært forhindret, blant annet med større satsing på helsevesenet. Nå får vi i stedet inngripende tiltak som begrenser våre sivile rettigheter. Her er det en del å ta tak i, på vegne av demokratiet.

Vi setter tydeligvis stor pris på demokratiet vårt.

Men når det er sagt, har vi likevel den sikkerheten i bunn som vi deler med våre nordiske frender, om at vi er selvstendige individ, med rettigheter, og at vi har frihet til å bestemme over livet, og at vi i det store og hele har tillit til andre mennesker.

Alle disse faktorene tilhører det velfungerende demokratiet. Og alle disse faktorene er mangelvare i autoritære stater. Der vi havner blant topp fem, i den nevnte The World Happiness Report, finner vi for eksempel Putins Russland på 73. plass.

Fremskrittspartiet sutrer stadig over at vi har så mange innvandrere, at vi gir bort så mye penger til bistand og fattigfolk, og at vi har bompenger og andre klimatiltak. Men nordmenn flest har heldigvis ikke latt seg friste til lefling med autoritære samfunnstendenser. Vi setter tydeligvis stor pris på demokratiet vårt. Vi er i det store og hele fornøyde.

Men hva med Kina?

Likevel lever ideen om at autoritære regimer kan ha noe for seg. Slike tanker hører vi en gang iblant innenfor klimadebatten. Historisk ble Hitler-Tyskland både berømt og beundret for sin motorveibygging. Dagens Singapore og Kina gjør store økonomiske framskritt. Kinas økonomiske vekst er formidabel, og befolkningen nyter godt av den. Samtidig vet vi at det murres i rekkene og at regimet slår steinhardt ned på den minste antydning til kritikk. Behandlingen av store minoritetsgrupper er ekstrem, slik tilfellet er med uigurene.

Kina må gjerne få briske seg og hevde at deres form for demokrati er best.

Forfatterne viser til forskning som kan belegge at Singapore og Kina er unntak i denne sammenhengen, og ikke regelen. De aller fleste autoritære samfunn og diktaturer viser ingen økonomisk suksess og vekst. Et raskt blikk på Afrika de siste 30 årene viser oss sannsynligvis at det stemmer.

Kina må gjerne få briske seg og hevde at deres form for demokrati er best. Det er mye som fungerer i Kina. Men ikke demokratiet. Jeg skulle ha ønsket at kinesere flest hadde fått lest søskenparet Wikforss’ fine bok om demokratiet. Men autoritære regimer kan ikke ta den sjansen.