Nyliberale hamskifter

Nyliberalisme er et av de ordene som betyr alt eller ingenting alt ettersom hvem man spør. Befinner man seg på høyresiden anser man trolig nyliberalisme som et intellektuelt skjellsord uten særlig forankring i virkeligheten. Er man på venstresiden viser ordet snarere til et økonomisk og politisk prosjekt som med sitt utspring på 80-tallet har fremmet markedstenkning fremfor alle andre politiske og sosiale hensyn.

For enkelte, som Linn Stalsberg i boken Det er nok nå, er nyliberalismen selve tidsånden vi lever under i dag.

Høres ikke det litt konspiratorisk ut?

Det er likevel klart at det til ulike tider har eksistert økonomer og politikere som med varierende grad av selvbevissthet har fremmet det som man på venstresiden vil identifisere som nyliberale politiske løsninger. Slik politikk går for eksempel ut på å fremme konkurranse på politiske områder hvor det tidligere ikke fantes en konkurransesituasjon, eller å deregulere for å fjerne markedshindringer.

I antologien Nine Lives of Neoliberalism forsøker 12 forskjellige akademikere og skribenter på ulikt vis å belyse hvor bredt meningsmangfoldet blant nyliberalistiske tenkere faktisk er. De belyser både hvordan nyliberalismen er mer kompleks enn den ofte blir fremstilt på venstresiden, men også at den definitivt finnes og har vært politisk utslagsgivende.

 

Nyliberalismens ni liv

I forordet til antologien presenterer redaktørene det som, mer eller mindre, vil komme til å være den røde tråden gjennom alle bidragene: Hvordan kan det ha seg at nyliberalismen slik vi kjenner den har overlevd så lenge som den har og har påvirket, og fortsetter å påvirke, så mange forskjellige regimer? Som de skriver er det rart at et politisk tankesett skal finne ben å stå på i så tilsynelatende fiendtlige regimer som Pinochets Chile, Trumps USA og Bolsonaros Brasil.

Redaktørene finner svaret i at nyliberale gjennom tidene har vært villige til å inngå kompromisser med nasjonalistiske og rasistiske regimer, så vel som å inneha et langt større meningsmangfold en tradisjonelt antatt.

For den som tidligere ikke har hørt om Mont Pelerin Society høres det unektelig ut som en konspirasjonsteori.

De 11 bidragene går derfor inn på svært forskjellige temaer for å belyse dette meningsmangfoldet. Fra det rent teoretiske rundt hvordan nyliberalistiske tenkere påvirket debatt rundt vitenskapsfilosofi i mellomkrigstiden til hvordan nyliberalistiske tenkere fasiliterte dannelsen av Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel – ofte feilaktig antatt å være Nobelprisen for økonomi.

 

Mont Pelerin Society

Men skal vi egentlig ta forfatterne på ordet om at det finnes en organisert gruppe nyliberalister som gjennom det 20. århundre aktivt har kjempet for å fremme sin politikk? Høres ikke det litt konspiratorisk ut?

For den som tidligere ikke har hørt om Mont Pelerin Society høres det unektelig ut som en konspirasjonsteori. Det er likevel sant at opphavsmennene til det vi i dag tenker på som nyliberalisme i 1947 organiserte seg i foreningen Mont Pelerin Society (MPS). Kjente nyliberalistiske tenkere som Friedrich Hayek, Milton Friedman, George Stigler og flere var enten med på å starte foreningen, eller var senere aktive medlemmer.

MPS fungerer også som en organiserende kjerne for dem som omtales i de forskjellige bidragene i Nine Lives of Neoliberalism. Når man snakker om at nyliberalistiske tenkere har gjort noe eller påvirket noen, så er det i nær alle tilfeller snakk om MPS-medlemmer. I MPS møttes, og møtes fortsatt, økonomer, sosiologer, politikere, journalister og andre for å diskutere politikk, forskning og for å bygge nettverk. I mange av bidragene møter man debatter som har pågått innenfor MPSs fire vegger hvor debatt om hvilke stillinger foreningen skulle ta ofte var het.

I Matthias Schmelzers svært interessante bidrag til antologien, «What Comes After Bretton Woods? Neoliberals Debate and Fight for a Future Monetary Order», er det monetær politikk på 60- og 70-tallet som diskuteres. Det såkalte Bretton Woods-regimet ledet etter andre verdenskrig til en periode med faste vekslingskurs mot den amerikanske dollaren, som igjen hadde en fast vekslingskurs mot gull. MPS-medlemmene var ikke fornøyd med denne tilstanden da den gjorde kapitalforflytninger over landegrenser vanskelig, så vel som å reise handelsbarrierer. Om alternativet var de likevel ikke enige.

Som det kanskje blir klart av de foregående avsnittene er ikke dette en bok for alle.

Enkelte av medlemmene ønsket å gå tilbake til gullstandarden som man opererte med før første verdenskrig. Andre ønsket å gå over til flytende vekslingskurser. De siste vant til slutt debatten og i 1971 besluttet Nixon å kutte dollarens binding til gull til fordel for en flytende vekslingskurs. Som Schmelzer viser var flere MPS-medlemmer sentrale i å forberede en overgang til en flytende vekslingskurs, til tross for at dette var utenkelig politikk på 60-tallet. Overgangen fra Bretton Woods-systemet til den flytende kursen anses i dag som nyliberalismens politiske gjennombrudd.

 

For spesielt interesserte

Som det kanskje blir klart av de foregående avsnittene er ikke dette en bok for alle. Selv om utgivelsen ikke er rent akademisk, så er flere av bidragene klart akademiske. Uten en viss forståelse for økonomisk grunnteori og politisk idehistorie, vil antologiens bidrag være vanskelig å sette seg inn i.

Kjenner man ikke fienden er man dømt til å tape, og få steder er mer produktive å starte enn Nine Lives of Neoliberalism.

Særlig går det et skille mellom bidragene ført i pennen av bidragsytere med tidligere erfaring som populærvitenskapelig forfatter, og de som mangler denne. Quinn Slobodian og Philip Mirowski har tidligere gitt ut gode bøker om nyliberalismen og skriver godt. Deres bidrag om henholdsvis opphavsrett og Nobelprisen er lesverdige og interessante. Takket være open access ligger antologien åpent ute, så her er det ingenting i veien for å lese de tekstene man finner interessante og å hoppe over resten.

 

Et fenomen verdt å utforske

Debatter om nyliberalisme er ofte fordummende. Om det er de evige replikkvekslingen i Morgenbladet om fenomenet overhodet finnes, eller debatter om det overhodet finnes noe som ikke er nyliberalt, så munner det ofte ut i lite.

Som Nine Lives of Neoliberalism illustrerer, er det synd, for idetradisjonen rundt MPS og nyliberalismen er mangfoldig og interessant. Uavhengig om du er for eller mot de politiske og økonomiske ideene som utforskes i antologiens forskjellige bidrag, så er det nyttig å dykke ned i de historiske røttene til politiske fenomener vi ser utslagene av i dag.

Spesielt bør antologien være interessant for de på venstresiden som gjerne definerer sitt eget politiske prosjekt i motstanden mot nyliberalismen. Kjenner man ikke fienden er man dømt til å tape, og få steder er mer produktive å starte enn Nine Lives of Neoliberalism.