Obamas utenrikspolitiske penn og strateg

Rapporter fra regjeringsoppnevnte kommisjoner er sjelden spennende lesning. De pleier å være grundige, etterrettelige, veldokumenterte, kanskje poengterte, men også ofte litt kjedsommelige i lengden.

Den amerikanske kommisjonsrapporten om 11. september 2001 er et stort unntak. Kommisjonen ble ledet av en republikaner og en demokrat, og fikk mye skryt for å være nettopp grundig og etterrettelig. Mer overraskende var hvor velskrevet den var. De første avsnittene er lett å se for seg som en filmscene, eller som begynnelsen på en spenningsroman. Les selv her (selve rapporten begynner på side 18).

Denne rapporten skapte på sett og vis Rhodes sin karriere.

Hvem som hadde skrevet rapporten, ble derfor en liten snakkis i Washington. Selv om hele kommisjonen stod oppført som forfatter, og mange hadde bidratt, så hadde den unge Ben Rhodes skrevet en stor del. Og denne rapporten skapte på sett og vis Rhodes sin karriere.

 

Oppdaget av Obama

Rhodes ble etter hvert en del av kretsen rundt den gang senator Obama, selv forfatter og mer enn normalt opptatt av det skrevne ord. Rhodes begynte som taleskriver med ansvar for Obamas utenrikspolitiske taler, og ble gradvis en viktigere og viktigere utenrikspolitisk rådgiver i Det hvite hus – på alt fra forhandlingene med Iran til gjenåpningen av diplomatiske forbindelser med Cuba.

Selv om Obama hadde et enormt utenrikspolitisk apparat under seg, var Rhodes en av ytterst få som rapportere direkte til presidenten. Han hadde delvis ansvar for noen av Obamas egne utenrikspolitiske prosjekter, og hadde også et slags ansvar for å profilere Obama som statsmann.

Etter at Rhodes forlot Det hvite hus, opprettet han blant annet en ukentlig podcast, Pod save the world. I tillegg skrev han bøker. Først The world as it is, en memoar om tiden på innsiden, som fikk god kritikk. Og i sommer kom After the fall, som handler om årene etter, da Trump var blitt president. Det er en ambisiøs og tidvis mørk tilstandsrapport om verden, som særlig ser på den globale svekkelsen av demokrati, rettsstat, og menneskerettigheter, og fremveksten av mer autoritære krefter.

 

Etter fallet

Rhodes’ politiske oppvåkning var på 90-tallet, og et gjennomgående tema i boka er hvordan både verden og fremtiden så annerledes ut den gang.

På 90-tallet trodde de aller fleste at demokrati og menneskerettigheter, frihandel og frihet gradvis ville spre seg utover verden. USA hadde vunnet den kalde krigen og hadde nok en gang blitt stående som en seierherre, på riktig side av historien. Som i de fleste amerikanske filmer, så trodde også Rhodes at historien som regel ender godt, og at verden stadig ble bedre.

Spoler man fram til 2021 er verden blitt mer komplisert. Selvtilliten og framtidstroen til Vesten er ikke hva den en gang var. Selv om USA fremdeles er helt klart mektigst, er de også noe skadeskutt av finanskrisen, Irak og Afghanistan, og det som plager Rhodes aller mest: at en mann som Trump kunne bli valgt som president.

 

Rådvill over eget land og liv

Rhodes er ikke bare rådvill over den politiske utviklingen i sitt eget land, men også over sitt eget liv etter at han er ute av politikken. «Jeg var en 39-åring som visste like lite om hva jeg ville gjøre med resten av livet mitt, som da jeg var 23 år.» Flere ganger i boka så reiser Rhodes sammen med Obama, da den tidligere presidenten er invitert til Tyskland eller Kina. Likefult, nærmest sukker Rhodes, «historien utspilte seg ikke lenger i rom hvor jeg var til stede».

Noe av det mest interessante i boka er hva Rhodes og Obama snakker om på disse turene.

Noe av det mest interessante i boka er hva Rhodes og Obama snakker om på disse turene. På tur til Shanghai sier Obama at han tror amerikanere i dag ser på kinesere på samme måte som europeere så på amerikanere for hundre år siden. På tur i USA sier Obama seg enig i det aller meste av Bernie Sanders’ analyse om dagens USA, men at han ikke tror på hans løsninger. Og da de snakker om USAs rolle i verden, sier Obama at det er to perioder da USA har hatt «kunstig stor innflytelse i verden»: rett etter andre verdenskrig, og rett etter den kalde krigens slutt. Ingen av disse kunne vare, sier Obama.

 

Autoritære ledere

Hovedfokuset i boka er Rhodes sine reiser til og analyser av land hvor autoritære ledere og krefter er på frammarsj. Rhodes intervjuer menneskerettighetsforkjempere, journalister, og opposisjonelle politikere, som russiske Navalny.

Rhodes’ analyse av bekymringsfulle globale utviklingstrekk er selvfølgelig nyansert, og han viser hvordan backlash mot økonomisk globalisering og økende press mot demokratiske spilleregler har spilt seg ut i mange land. Han viser også hvilken rolle USA selv har spilt i å legge til rette for mange av disse trendene. Likevel får jeg litt følelse av at denne boka er en slags avansert unnskyldning for Rhodes. For det var jo selvfølgelig et sjokk og nederlag for Obama-kretsen at de ble etterfulgt av Trump. Med denne boka får jeg en snikende følelse av at Rhodes viser at mange av grunnene som førte til Trumps valgseier var del av større globale trender, og dermed underforstått: i liten grad Obama-administrasjonens feil. Det er kanskje en litt streng lesning, boka sier aldri noe sånt rett ut, men undertonen er der i flere kapitler.

Det var jo selvfølgelig et sjokk og nederlag for Obama-kretsen at de ble etterfulgt av Trump.

Samtidig intervjuer Rhodes modige menn og kvinner som reiser seg mot Orban i Ungarn og Putin i Russland. Ofte føler Rhodes et slags fellesskap med disse og hans egen kamp mot den gang president Trump. Rhodes tar selvfølgelig en del forbehold, men likefullt drar han tidvis disse sammenligningene litt vel langt.

 

11. september-generasjonen

Boka er også personlig, om hva det vil si å være amerikaner i verden i dag, om hva det vil si å være jødisk og liberal i USA i dag, og hvordan Rhodes selv ble en del av det han kaller 11. september-generasjonen: unge mennesker som på forskjellig vis fikk sine liv og skjebner preget av konsekvensene av terrorangrepet en varm septembermorgen i 2001.

11. september-generasjonen dukker først opp i et av de siste kapitlene, det er ikke noe stort poeng i boka, men det er likefullt den gjengen som Rhodes identifiserer seg med. Og 11. september-generasjonen gir Rhodes håp.

11. september-generasjonen gir Rhodes håp.

For generasjonen som hadde sine formative år i Irak, Afghanistan, eller som på andre måter jobbet med konsekvensene av 11. september, sitter ofte igjen med en blanding av desillusjonisme og idealisme, skriver Rhodes. Desillusjonisme etter alt som gikk galt, men likefullt med «vedvarende idealisme» som ikke dør ut. Og ifølge Rhodes er det en god ballast å ha for å gå ut i verden igjen, forhåpentlig litt klokere denne gangen, men likefullt med nok idealisme intakt til å forsøke å dytte verden litt i riktig retning.