Om å være jødisk etter Gaza

«Hvordan har det seg at jeg, som fremdeles regner meg som en jødisk lojalist, ender opp med å forbannes av folk som passerer meg på gata og som tror at jødisk lojalitet innebærer at jeg må bannlyses?» (Min oversettelse).

Den amerikanske professoren i journalistikk og statsvitenskap, Peter Beinart, har skrevet en tankevekkende bok, der amerikansk jødedom kommer oss nærmere inn på livet. Det er svært interessant, ikke minst fordi det bor like mange jøder i USA som i Israel, og fordi USA er Israels viktigste og avgjørende allierte.

Israelske jøder har tatt et farvel med likhet og likeverd.

Beinarts diagnose er at jøder, både i USA, Israel og i Europa «blokkerer ut ropene» fra Gaza, ved den historiefortellingen de har valgt å fortelle hverandre, seg selv og verden. Det er et narrativ som sier at for å beskytte seg selv, må jøder i Israel undertrykke andre.

Israelske jøder har tatt et farvel med likhet og likeverd. Beinart vil derfor ha en ny jødisk historiefortelling, som motsvar til det marerittet verdens eneste jødisk land har skapt, med støtte fra mange andre jøder rundt i verden.

En tydelig kritisk stemme

Allerede i 2010 gjorde Beinart seg bemerket da han publiserte en artikkel kalt “The Failure of the American Jewish Establishment”. Beinart hevdet at de store og innflytelsesrike amerikansk-jødiske organisasjonene klistret seg for tett til Benjamin Netanyahu og hans prosjekt.

Beinart var redd for at en slik politisk kobling med tiden ville føre til at den oppvoksende generasjonen amerikanske jødiske sionistledere ville utvikle et så kraftig fiendskap til arabere og palestinere at det på sikt ville bli farlig for alle, inkludert for jøder også i Amerika.

Slike tankerekker fulgte Beinart opp i boka The Crisis of Zionism (2012).

Den har blitt omtalt som en viktig inspirasjonskilde for mange yngre amerikanske jøder som etter hvert protesterte mot de gjentatte angrepene på Gaza, og ikke minst krigen der i 2014. Beinarts prosjekt ble å redde en «liberal sionisme», og det omtalte han som “the great American Jewish challenge of our day.”

Beinarts positive innstilling til en slik løsning kan i stor grad forstås ut fra hans bakgrunn, med erfaring fra Sør-Afrika.

Nå, med den pågående Gaza-krigen, er retorikken enda mer skjerpet. Sionismen er nedtonet. Beinart snakker ikke lenger om en to-statsløsning. Det er helt urealistisk, med så mange jødiske bosettere over hele Vestbredden.

I sin siste bok, fra 2025, tar han derfor til orde for en en-statsløsning. I en slik stat kan det lages ordninger der både jøder og palestinere lever side om side, med rettigheter og like muligheter.

Her bygger han også på tidligere tanker fra tyske jøder på 1920 og 1930-tallet, og fredsorganisasjonen Brit Shalom. I stedet for kravet om en jødisk majoritetsbefolkning i en egen jødisk stat, gikk de inn for en binasjonal stat, for både jøder og palestinere. Kjente jødiske navn som filosofen Martin Buber og fysikeren Albert Einstein støttet en slik tanke.

Sør-Afrika som eksempel

Beinarts positive innstilling til en slik løsning kan i stor grad forstås ut fra hans bakgrunn, med erfaring fra Sør-Afrika. Foreldrene hans er sørafrikanske jøder som flyttet til USA. Det hvite mindretallet i Sør-Afrika, og især boerne, var fundamentale motstandere av en stat der alle befolkningsgrupper hadde samme rettigheter. De var redde for at de kom til å bli undertrykt av majoriteten.

Forfatteren serverer oss flere bibelske fortellinger om mytologiske figurer.

Til tross for mange korrupsjonsproblemer og kriminalitet, har Sør-Afrika demokratisk sett klart seg svært bra, og det hvite mindretallet lider ingen nød. Forsoningspolitikken har også fungert godt nok.

Det er derfor ekstra interessant at det nettopp er Sør-Afrika som har stevnet Israel inn for FNs høyeste rettsorgan, med anklager om folkemord på befolkningen i Gaza.

Revolusjonsleder Nelson Mandela ble en samlende figur i Sør-Afrika. Beinart nevner den moderate palestinske lederen Marwan Barghouti, som ikke er noen venn av Hamas, fordi han ønsker en forsonende løsning med Israel, med palestinsk selvbestemmelse. Barghouti har vært fengslet siden 2002. Om Israel hadde ønsket, ville han kanskje kunne ha blitt en palestinsk Mandela?

Når religion brukes som propaganda

Beinarts bok er et fortvilet rop til sine jødiske frender om å frigjøre seg fra traumet som 7. oktober har skapt. Det er selvsagt vanskelig, og noe de fleste av oss forstår. Men Beinart tør å peke på både hva som ligger som årsaker bak denne datoen, og de uproporsjonale og uakseptable ugjerningene som Israel har begått på Gaza i etterkant.

Beinart kaller dette folkemord, noe flere jødiske tenkere, både innenfor og utenfor Israel også har gjort, og senest den internasjonalt anerkjente forfatteren David Grossmann nå i august.

Men hva hjelper vel det? Beinarts påstand er at historiefortellingen som nå dominerer er at staten Israel er den rettmessige aktøren for jødiske interesser, og at uansett hva den staten gjør, er det per definisjon det riktige. Og her blander sionister og Israel-venner inn religiøse budskap for å underbygge sekulær politikk.

Å dra de frem for egen hånd, hadde jeg passet meg vel for.

Forfatteren serverer oss flere bibelske fortellinger om mytologiske figurer, som Amalek og slaget mot amalekittene, «israelittenes verste fiender», som måtte slås ned. Statsminister Netanyahu brukte selv denne bibelske historien for å fortelle omverdenene om hvor enige israelerne er om at «denne djevelskapen» (i dag i form av Hamas) må utryddes fra denne verden.

I første Samuelsbok 15:3, står det: “Dra nå ut og slå amalekittene. Slå alt som tilhører dem, med bann. Spar ingen. Drep menn og kvinner, småbarn og spedbarn.”

Det er alltid skummelt å gå til skriften for å forsøke å gjøre poeng ut av dagens politiske landskap, slik Netanyahu gjør. Tilhører du ikke trosfellesskapet selv, er faren for kritikk større.

Det fikk forfatter Morten A. Strøknes erfare i sin bok Molok – om en stor krig på et lite stykke land kalt Gaza (2024). «Med sitt valg av tittel kommer Morten A. Strøknes skjevt ut allerede fra hoppkanten», skrev Vårt Lands kritiker Erik Lunde. Molok var en gud som tok imot barneofre. Her ønsket kanskje Strøknes å vekke assosiasjoner til de over 20.000 barna som er drept i Gaza?

Når jeg nå selv drar frem bibelske sitater, gjør jeg det fordi jeg leser om dem hos Beinart. Å dra de frem for egen hånd, hadde jeg passet meg vel for. Men Beinart velger å problematisere det han fremstiller som mer problematiske sider ved de jødiske høytidene, som for eksempel Purim, som vanligvis feires i mars måned til minne om Ester som redder jødene fra utryddelse i det gamle Persia.

Israels statsapparat ser på det staten gjør som legitimt.

Historien, skriver Beinart, ender med at jødene slår ned sine fiender med sverdslag, 75 000 personer totalt. Ifølge Beinart er gjennomgangsmelodien i flere av de glade og feststemte jødiske høytider at «de prøvde å drepe oss, vi overlevde, la oss spise.» Feiringen av jødisk overlevelse har et underliggende budskap om hevn mot jødiske fiender, og den har blitt total nå etter Gaza.

Her kan en kanskje anføre at de fleste kulturer feirer sine seire, om det var ved større slag, krigsslutt eller erobringer. Men i en krigersk hverdag kan selvsagt slike feiringer også lede til aktuelle ugjerninger. Når jeg leser omtaler av Beinarts bok ser jeg på nettet at professor David Myers peker på at det var purim-fortellingen som tjente som katalysator for den israelsk-amerikanske bosetteren Baruch Goldstein, da han gikk inn i patriarkenes hule i Hebron under purim-feiringen i 1994.

Der åpnet han ild og drepte 29 bedende muslimer.

Israel som en dydig stat

Beinart viser ellers til kjente jødiske intellektuelle for å få frem at mange har hatt «kjetterske» tanker før ham, slik som vitenskapsmannen, filosofen, og den ortodokse Yeshayahu Leibowitz (1903 – 1994). Leibowitz var svært kritisk til den israelske okkupasjonen av Vestbredden som tok til etter seksdagerskrigen i 1967.

Han fordømte tidlig tendensen han mente å se hos israelske statsaktører til å gi et skjær av «hellighet» til politiske og militære handlinger. I verste fall kunne dette brukes til å forsvare hvilke som helst tiltak i navnet til det som fremstår som en «dydig stat», som per definisjon handler etisk i kraft av egen historie. Dette kalte Leibowitz avgudsdyrkelse, skriver Beinart.

Beinart har fått mye oppmerksomhet etter at boka kom på markedet tidligere i år

Slik har det blitt, ifølge Beinart. Israels statsapparat ser på det staten gjør som legitimt, og landets støttespillere gjør det samme. Ergo blir alt Israel nå gjør inne på Gaza legitimt, uavhengig av om barn sulter.

Alt er Hamas’, Hizbollahs eller Irans skyld. Alt palestinere gjør, om det er å marsjere fredelig opp mot grensegjerdet i Gaza i protest mot embargoen, slik de gjorde i 2018, da de ble skutt i tusentall, eller kravet om å boikotte produkter fra okkuperte områder eller å ikke investere i Israel i det hele gatt, blir umoralsk og antisemittisk.

Dette gjelder også FN, deres nødhjelpsorganisasjon, eller de internasjonale menneskerettighetsinstitusjonene. De blir bare til en del av en lang historisk antisemittisk linje.

En bok som har skapt mye debatt

Beinart har fått mye oppmerksomhet etter at boka kom på markedet tidligere i år. Og mye kritikk, både fra israelsk og amerikansk jødisk hold. Overraskende nok har den også fått hard kritikk fra en uforsonlig amerikansk venstreside. De hevder at Beinart ikke i tilstrekkelig nok grad har tatt avstand fra sionismen som ideologi.

Vi lever i en tid der vi får inntrykk av at det er få dissidentstemmer i den jødiske verden.

Radikale amerikanere mener at Beinart bruker for stor plass i boka på å vise sympati for jødiske studenter som har følt seg utilpass ved amerikanske universiteter siden 7. oktober. Sympatien bør heller ligge hos alle de palestinerne som har mistet all mulighet til utdanning i mange år fremover, er omkvedet.

Beinart forsvarer ikke 7. oktober. Men han forsøker å forstå omstendighetene som førte til massakren den dagen. Det handler om Israels okkupasjon, som har lukket alle muligheter til løsninger. Palestinernes motstandskamp er derfor legitim, selv når den føres med våpen i hånd, skriver Beinart. Akkurat slik ANC i Sør-Afrika gjorde.

En stolt jødisk tradisjon av kritisk tenkning

Vi lever i en tid der vi får inntrykk av at det er få dissidentstemmer i den jødiske verden. Det stemmer ikke. Beinart er innom flere kritiske tenkere. Selv har jeg lest flere slike opp gjennom årene.

En av de bøkene som har gjort størst inntrykk på meg er The other Israel. Voices of refusal and dissent (2002), der 26 israelere skriver hvert sitt kapittel. Her får vi innblikk i mange måter å forstå landet på, det jødiske, det sekulære og det religiøse.

Historikeren Avi Shlaim skrev i 2000 boka The Iron Wall, som er en glimrende historisk gjennomgang av hvordan de mest militante sionistene vant gjennom med sitt samfunnssyn. Andre gode analyser er Baruch Kimmerlings Politicide. Ariel Sharons War against the Palestinians (2006), og 10 myter om Israel av Illian Pappé (2018).

Også vi må derfor redefinere hva det vil si å være norsk etter Gaza.

I år kom den svensk-jødiske forfatteren Gõran Rosenberg ut med en nyutgivelse av sin fascinerende bok Israel – en personlig historie, opprinnelig fra 1996, men nå med nyskrevet forord. Den indiske intellektuelle Pankaj Mishra kom for få måneder siden med en klar antikolonialistisk analyse, The World After Gaza. Den gir et godt innblikk i hvordan Israel-Palestina-konflikten ser ut fra et globalt sør-perspektiv.

Beinarts bok i dette selskapet er først og fremst viktig fordi den diskuterer det jødiske perspektivet på livet, staten Israel og moral. Det er lærerikt og berikende.

En spore til egenrefleksjon

For den som ikke har tid til å lese Beinarts bok (125 sider, pluss 55 sider med notehenvisninger), ligger det på Youtube en interessant samtale mellom Beinart og Jon Stewart i the Daily Show. Stewart er for øvrig en sekulær jøde, noe som gjør samtalen ekstra spennende.

Beinarts bok er først og fremst myntet på verdens jødiske fellesskap. Men når krigen en dag er over, må vi alle bidra til å redefinere våre moralske og etiske plattformer. Her hjemme har krigen vekket et latent sinne og frustrasjon over hvordan det norske Oljefondet er innrettet.

Ren pekuniær gevinst har trumfet etikk, moral og konsekvens. Oljefondets sjef og det norske Storting står ribbet tilbake i sin monomane vektlegging av inntjening. Også vi må derfor redefinere hva det vil si å være norsk etter Gaza.