FOTO: Emilie Rydning

– Det blir aldri fred

70 år med krig og konflikt i Israel

Den 14. mai er det 70 år siden staten Israel ble opprettet. Både palestinerne og israelerne mener de har rett på landet. Siden 1948 har landet har vært preget av okkupasjon, krig og menneskelig lidelse. Slik er det fortsatt. Vi har snakket med unge mennesker fra begge sider om veien videre. Finnes det håp om forsoning i en konflikt som virker umulig å løse?

Solen er i ferd med å senke seg over stranden i Tel Aviv. I et dusrosa lys går Yoni Reiss langsmed den femten kilometer lange promenaden, som strekker seg fra det sørlige Tel Aviv til den arabiske bydelen Jaffa, i nord. Reiss har store, trygge øyne. I hånden har han en boks sterkøl, en reperasjonspils. Han har har vært ute dagen før. Han tar oss med nordover, og stopper ved en nedtagget og falleferdig murbygning.

– Jeg har egentlig ikke lyst til å fortelle dette, for jeg vil at dere skal være glade. Det er veldig trist.

ANGREP: Det var her, rett ved stranda i Tel Aviv, at angrepet skjedde. Foto: Emilie Rydning.

Reiss tar en slurk øl, og skuer på den tidligere nattklubben. Det er bare ruiner igjen.

– Her sprengte palestinerne en nattklubb. Mange israelere døde, sier Reiss.

Det blir aldri fred, tror jeg

21 unge og festklare israelere ble drept i terrorangrepet Reiss sikter til. De sto i kø til nattklubben Dolphinarium 1. juni 2001 i det den palestinske selvmordsbomberen Saeed Hotari sprengte seg selv i luften. Over hundre mennesker ble skadet. Både den palestinske opprørsgruppen Hamas og islamske jihadister påtok seg ansvaret for angrepet.

LEVER GODT: Yoni trives i Tel Aviv, og bruker ikke mye tid på å tenke på konflikten som utspiller seg svært nær ham. Foto: Emilie Rydning.

Terrorangrepet er et av mange i rekken i Israel på starten av 2000-tallet. Den andre intifada, det palestinske opprøret, brøt ut i september 2000, etter at palestinerne ikke fikk staten de var blitt lovet gjennom Oslo-avtalen. Palestinske organisasjoner som PLO og Hamas reagerte med hyppige selvmordsaksjoner mot israelerne. Israel svarte med å stramme grepet om Gaza og Vestbredden.

Tel Aviv- Bobla

I et hektisk veikryss i bydelen Florentin i det sørlige Tel Aviv ligger en bortgjemt bruktbutikk. Man kan så vidt se den, men en lysende rosa flamingo vitner om liv. Utenfor sitter klesdesigneren Itay Gonen. Han har én sigarett i munnen, og en bak øret. Høyttalerne spyr ut gamle slagere av Whitney Houston og The Pointer

Sisters. Han tenner sigaretten og roper inn i butikken:

Foto: Emilie Rydning

– Let me know if you need anything!

Gonen har bodd i Tel Aviv hele livet. Foreldrene hans er født i Israel, mens forfedrene hans innvandret fra Romania og Spania etter opprettelsen av staten i 1948. Han lever et godt liv her, det er i Israel han føler seg hjemme. Hans inntrykk er at innbyggerne i Tel Aviv ikke bryr seg så mye om krigshandlingene som foregår en liten time unna. Gonen og andre Tel Aviv-ere bor i en boble, tror han, hvor de ikke føler på konflikten med palestinerne. Han er venn med mange palestinere, men han har likevel ikke tro på noen fredsløsning mellom partene. Han gir Islam skylda.

– Det blir aldri fred, tror jeg. Islam driver terror over hele verden. Det er greit å være religiøs. Lev livet ditt, men ikke bruk terror eller vold. Jeg mener det er umulig å få til en fredsløsning på grunn av Islam som religion.

Gonen har en sterk lidenskap for å gjøre brukte klær om til noe nytt. I tillegg til å drive bruktbutikk, jobber han som kostymeansvarlig for en rekke israelske tv-produksjoner, teatre og magasiner. Han har reist mye rundt i verden og Europa. Neste reise går til Athen, hvor han skal besøke bruktmarkeder og lagersalg og handle inn gammelt tøy, slik han alltid gjør. Likevel føler han seg tryggest i Israel.

De vil flytte inn og sakte men sikkert ta over palestinske landområder

– Israel er det fredeligste stedet i verden. Her er man mer trygg enn i Europa. Jeg kunne sikkert følt meg trygg andre steder også, men i Israel er jeg komfortabel. I nyhetene blir Israel fremstilt som “the bad guy”. Hvorfor kan ikke folk la oss være i fred? spør han retorisk.

Flere ultraortodokse bosettere

På Nordic Café i Øst-Jerusalem møter vi en ung palestinsk kvinne. Hun vil være anonym på grunn av den politiske situasjonen, og i frykt for utreiseproblemer på flyplassen. Vi kaller henne «Zarah». Hun er født i Sverige, av svensk mor og arabisk far. Zarah har krøllete hår, og i halsen et silkeskjerf med en elegant knute. Hun er lavmælt og høflig, men stemmen bærer preg av autoritet og sterke meninger.

REDD: Zarah er redd for problemer med det israelske styret dersom hun kritisk uttaler seg under sitt virkelige navn. Foto: Emilie Rydning.

Hun vokste opp i Øst-Jerusalem under den andre intifadaen, som startet høsten 2000 og varte i fem år. Foreldrene hennes ville at barna skulle vokse opp i Midtøsten, i en arabisk kultur. Hun husker godt at hun som førsteklassing ikke var på skolen på tre måneder da opptøyene var på det verste. Likevel prøvde familien å legge til rette for at barna skulle leve som andre barn. De gikk på gode skoler og drev med fritidsaktiviteter og tok musikktimer. I dag oppsummerer hun barndommen sin som god, men under komplekse og vanskelige forhold.

Da Zarah var barn, var ikke ultraortodokse jødiske bosettere i palestinske gater i Øst-Jerusalem et vanlig syn. Med tiden har nærværet av jøder forandret seg. Det har blitt flere bosetninger sammenlignet med da Zarah vokste opp i Øst-Jerusalem på starten av 2000-tallet.

Jeg kan ikke se for meg at Israel noen gang gir opp palestinsk Øst-Jerusalem

– Nå er de jødiske bosetningene på palestinsk land en del av Israels store, strategiske plan. De vil flytte inn og sakte men sikkert ta over palestinske landområder, sier hun.

Israel har i årtier blitt kritisert av verdenssamfunnet for bosettingspolitikken de fører. Utbyggingen av de jødiske bosettingene på Vestbredden og i Øst-Jerusalem startet etter seksdagerskrigen i 1967. Siden den gang har antall bosettere på palestinsk jord skutt fart, ikke minst fordi israelske myndigheter lokker med billige boliger og lave skatter.

– Israel er et land med ulike interesser. Noen av interessene har de felles med de jødiske bosetterne, som handler om å kunne bo i hele det bibelske Israel, inkludert Vestbredden. Målet med okkupasjonspolitikken er for noen å innlemme Vestbredden i Israel. Andre i det politiske landskapet er villige til å gi opp bosettingene for å få fred, sier Dag Henrik Tuastad, førstelektor i midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo.

– Konflikten bygger en avstand mellom oss

Alle vil ha bit av Jerusalem. Gamlebyen er delt inn fire deler som med en linjal: et område for de kristne, et for de muslimske, et for de jødiske og et for de armenske. Likevel ser man alt fra kristensionister og ultraortodokse jøder til amerikanske turister bevege seg tett gjennom de smale gatene. Her lever alle side om side, men uten egentlig å leve med hverandre. Mennene med de store hattene ser ned i bakken hver gang en kvinne går forbi, mens turistene stirrer åpenlyst. Jerusalem er en smeltedigel av kultur, religion og turisme.

SIDE OM SIDE: Jerusalem er en av de aller viktigste byene i tre av de største verdensreligionene. Foto: Emilie Rydning.

Klippedomen midt i gamlebyen er muslimenes tredje helligste sted, etter Mekka og Medina, og troner på Tempelhøyden i Jerusalem. Her lå en gang de jødiske templene. I dag står det bare en støttemur igjen, nemlig Klagemuren, som er jødedommens helligste sted for bønn. I Jerusalem ligger også Den hellige gravs kirke, der Jesus angivelig ble korsfestet. Stedet regnes som kristendommens helligste kirke.

– Jeg kan ikke se for meg at Israel noen gang gir opp palestinsk Øst-Jerusalem. Det er også blitt umulig å dele byen siden israelske myndigheter har bygget en ring av bosetninger rundt hele Øst-Jerusalem, sier Sidsel Wold. . Hun har dekket Midtøsten-konflikten i en årrekke og var stasjonert i Jerusalem for NRK fra 2007 til 2011.

Lørdag 24. februar er Zarah og en svensk venninne på vei hjem fra gamlebyen, og går i et arabisk område i Øst-Jerusalem. Klokken er 15.00, og det er lyst. En jødisk bosetterfamilie kommer gående mot dem. Et av barna, en gutt på rundt 10 år, dytter Zarah og venninnen. De blir overrasket, Zarah ser rart på dem. Den eldre søsteren tar tak i håret til Zarah, og lugger henne. Moren i familien sier ingenting, og de fortsetter å gå.

– Jeg ble sjokkert. Det føltes så feil fordi jeg vet at dette er bosettere i et område jeg vokste opp i. Og jeg ser ikke en gang arabisk ut, sier Zarah om hendelsen.

Man ser bosettere overalt. Ultraortodokse jøder har lenge vandret i gatene i Vest-Jerusalem, men nå er de også i Øst-Jerusalem, de tar over hus her. Disse bosettingene er ulovlige, de er jo bygget på palestinsk land!

Slike hendelser er heldigvis ikke vanlig, sier Zarah. Venninnen hun gikk med er halvt svensk og halvt jødisk. Hun har nettopp flyttet til Tel Aviv, men har vokst opp i Sverige. Venninnen vet at det er en konflikt, men kjenner så vidt til den. Zarah har mange ganger forsøkt å forklare henne hvordan palestinerne bor og blir behandlet, og hva konflikten går ut på. Også venninnen ble svært overrasket over det som skjedde.

– Jeg føler at konflikten bygger en avstand mellom oss, for vi var gode venner i Sverige. Jeg føler hun er på den andre siden. Ikke fienden, men.. Hun omgås bare israelere og kjæresten hennes er israelsk. Det er to forskjellige verdener, selv om det bare er en time til Tel Aviv.

Har mistet håpet om en fredelig løsning

Zarah har bodd flere steder rundt i verden, blant annet i Jordan, Frankrike og Sveits. Hun har møtt mange jøder og israelere på sin vei, men hun har ikke israelske venner. Da ville hun følt seg ukomfortabel, fordi de representerer den okkuperende makten.

SER ALT: Fra Oljeberget har man utsikt over hele gamlebyen i Jerusalem. Foran ser vi gravlagte kristne og jøder. Foto: Emilie Rydning
GAMLEBYEN: Inne i gamlebyen i Jerusalem er de fleste bygningene bevart slik de ble bygget for flere tusen år siden. Foto: Emilie Rydning

Hun forteller også historier om hvordan ortodokse jødiske familier kaster steiner på biler som kjører i Øst-Jerusalem under sabbaten. Sabbaten er jødenes religiøse dag for hvile, en høytid de ortodokse jødene setter høyt og hvor bilkjøring ikke er tillatt. I byen Hebron på Vestbredden er det ofte sammenstøt mellom palestinere og jødiske bosettere, sier Zarah. Det er ikke uvanlig at de kaster steiner mot palestinske nabolag og trakasserer tilårskomne palestinere. På fredager pleier palestinere å delta i fredelige demonstrasjoner. Da blir det ofte opptøyer. Tåregass og gummikuler er vanlige våpen bosetterne og soldatene benytter seg av.

– Man ser bosettere overalt. Ultraortodokse jøder har lenge vandret i gatene i Vest-Jerusalem, men nå er de også i Øst-Jerusalem, de tar over hus her. Disse bosettingene er ulovlige, de er jo bygget på palestinsk land!

Zarah synes situasjonen mellom Israel og Palestina bare blir verre. Hun mener at konflikten aldri kan løses så lenge Israel har okkupert palestinske områder. En rekke israelere og palestinere har tidligere tatt til orde for at en løsning på konflikten kan være at Israel gir fra seg Vestbredden og Gaza. Nå har Zarah og mange andre palestinere mistet håpet.

Jeg har ikke energi til å gjøre noe annet enn jobb. Du må tenke på alt to ganger. Du kan ikke være for sen, fordi kontrollpostene stenger og om kvelden går det ingen busser

– At Israel kontinuerlig bygger på palestinsk jord, gjør det umulig å etablere en palestinsk stat. I tillegg kontrollerer Israel alt av infrastruktur, vann og energi på Vestbredden. Så den løsningen er ikke lenger mulig, sier Zarah.

Hun får støtte av førstelektor i Midtøsten-studier ved UiO, Dag Henrik Tuastad.

– Det er vanskelig å få til en løsning på en så stor konflikt. Nå snakker man om konflikthåndtering hvor man tar sikte på å kunne leve med konflikten, ikke å løse den, sier han.

TRO: Religion, bønn og tro er en viktig del av hverdagen for mange i Jerusalem. Her fra en messe på Oljeberget. Foto: Emilie Rydning

For Zarah har konflikten blitt dagligdags. Hun har langt på vei akseptert situasjonen som den er, noe hun synes er synd, fordi det betyr at hun godtar okkupasjonen og det unormale blir normalisert. I Øst-Jerusalem opplever hun at folk har vanskelig for å kategorisere henne, araberne kan ta henne for å være jøde, og vice versa. Hun snakker alltid arabisk for å vise hvem hun er. Hun føler seg utrygg i sin egne gater, særlig om kvelden. Hun synes også det er deprimerende at butikkene i Jerusalem stenger så tidlig. Kafeen vi sitter på er et av få steder i byen som har åpent om kvelden.

– Jeg tror det aldri kan bli fred. Jeg er ikke pessimistisk, dette er bare mitt syn på det som skjer, sier Zarah.

Savner å kunne bevege seg fritt

Daglig pendler Zarah fra hjemmet i Øst-Jerusalem til jobben i Ramallah. Hun jobber for en ikke-statlig organisasjon som hjelper palestinere å etablere bedrifter og å komme ut på markedet. Bussturen til Ramallah skal ta 20 minutter, men vanligvis tar reisen halvannen til to timer. På kontrollpostene ved grensen sjekker israelske soldater alle de reisendes identifikasjonspapirer. Det tar tid. Zarah synes det er sært og ubehagelig. Ofte opptrer soldatene lite respektfullt eller nekter palestinere innreise, forteller hun. Zarah kommer som regel hjem sent på kvelden, utmattet etter en lang dag med jobb og kontrollposter, busser og soldater.

Bestefaren til Hamid ble fordrevet fra hjemmet sitt under 1948-krigen, en krig som drev over 700.000 palestinere på flukt

– Jeg har ikke energi til å gjøre noe annet enn jobb. Du må tenke på alt to ganger. Du kan ikke være for sen, fordi kontrollpostene stenger og om kvelden går det ingen busser. Det er ikke rom for å være spontan eller sosial, sier hun.

MURT INNE: Den Palestinske byen Ramallah er omringet av en høy mur, strengt bevoktet av israelske soldater. Foto: Emilie Rydning

Oppvokst i flytningleir

Bussen fra Jaffa Gate i Jerusalem tar oss mot Ramallah, byen på Vestbredden hvor Zarah jobber. Vi kjører langsmed den flere meter høye separasjonsmuren som skiller Israel fra de palestinske områdene. Toppen av muren er dekket med piggtråd. Da den ble bygget i 2004, kalte israelerne den en «sikkerhetsmur» for å hindre selvmordsbombere adgang til Israel. Palestinerne har tolket den som en apartheidmur. Muren er strengt bevoktet og kontrollerer all ferdsel ut og inn av Vestbredden. Her er det ikke mulig å snike seg unna. Vi nærmer oss Ramallah, hvor vi skal møte en ung palestiner. Han har vært på Vestbredden hele livet, bortsett fra en gang for mange år siden da han og broren fikk tillatelse til å dra til Tel Aviv under fastemåneden Ramadan.

– For fire år siden fikk vi tillatelse til å dra utenfor Palestina. Vi dro til Tel Aviv og Jerusalem. Broren min har har drevet med slektsforskning, så vi fant også frem til stedet hvor bestefaren min en gang bodde. Nå er det bare noen steiner igjen.

Det sier «Hamid». Han ønsker å være anonym i frykt for represalier. Han titter på oss med søkende øyne mens han fomler med hendene og retter litt på lua. Han har vært usikker på om han vil møte oss, han har aldri snakket med journalister før. Han tenker seg nøye om før han åpner munnen, det er tydelig at han velger ordene sine med omhu.

Foto: Emilie Rydning

Bestefaren til Hamid ble fordrevet fra hjemmet sitt under 1948-krigen, en krig som drev over 700.000 palestinere på flukt. Bestefaren endte i flyktningleiren i Tulkarem på Vestbredden, hvor både Hamid og faren hans ble født. Der gikk Hamid på barneskole organisert av FN. Foreldrene bor fortsatt i Tulkarem, som er en flyktningby den dag i dag.

Jeg tror begge sider trenger nye ledere, som kan se på situasjonen med nye øyne. Nå foregår det mer eller mindre ikke noen forhandlinger som kan lede frem til en løsning

Ramallah er hovedsetet for palestinske selvstyremyndigheter på Vestbredden. Byen går for å være semimoderne, her dekker ikke kvinner seg like mye til som andre steder i Palestina. De palestinske områdene er delt inn i A, B og C-områder, ut ifra hvor mye selvstyre palestinerne har. Fordelingen kom til som et steg på vei mot en egen stat etter Oslo-avtalen på 1990-tallet. Ramallah er et A-område, hvor palestinerne skal ha full råderett, noe som bare er en illusjon, sier Hamid.

– Israel kan gå inn i palestinske A-områder hvis de mener det er fare for, eller planlegging av terroranslag. Formelt har Palestina kontroll, men Israel har rett til å gå inn dersom det er fare for voldelige handlinger, noe som skjer ofte, sier førstelektor Dag Henrik Tuastad.

Går mot en apartheidstat

Hamid er overraskende optimistisk. Han ser lyst på livet, og som liten gutt i flyktningleiren bestemte han seg for å ta utdanning. Nå er han dataingeniør. Han beskriver Ramallah som en by full av muligheter, med barer og restauranter, forretninger og mennesker. Drømmen hans er å drive sitt eget datafirma. Likevel opplever han at frontene mellom Palestina og Israel stadig blir mer steile. Han tror det blir vanskeligere med tiden å få en løsning på bordet, både fordi Israel kontrollerer stadig mer palestinsk land og ressurser, og fordi israelerne er lite forhandlingsvillige. Håpet om en tostatsløsning har forsvunnet for lenge siden, og han kan leve med en enstatsløsning under de rette forholdene. Men han tror det kommer til å ta lang tid.

Også ekspertene tror en tostatsløsning er umulig nå. Sidsel Wold sier at det nå går mot en enstatsløsning, og palestinerne må så i måte kjempe for like rettigheter i samme stat som isralerne. Det mener hun er palestinernes eneste mulighet akkurat nå.

– Fakta på bakken har endret seg, så om man ser for seg en palestinsk stat av et sammenhengende stykke land, er ikke dette lenger mulig. Situasjonen på den okkuperte Vestbredden er et type apartheidsystem, der palestinere og israelere har helt ulike rettigheter, sier Wold.

Hamid titter ut av vinduet på kaféen i sentrum av Ramallah. Litt av det sorte, krøllete håret hans stikker frem under lua han har dratt godt nedover ørene. Han lener seg over kafébordet og hvisker.

– Jeg tror begge sider trenger nye ledere, som kan se på situasjonen med nye øyne. Nå foregår det mer eller mindre ikke noen forhandlinger som kan lede frem til en løsning.

Nå flytter USA snart sin ambassade til Jerusalem. Spørsmålet er om andre land følger etter

Hamid viser oss rundt i gatene. Her er høye murblokker og neonskilt som blinker i alle regnbuens farger. Det er mye folk i gatene, selv om mørket har senket seg over Ramallah. Hamid drar opp telefonen sin, en stor smarttelefon som ser ny ut.

– Har dere vært i London? spør han plutselig. Jeg syns det er så kult der! Jeg liker å gå gjennom Hyde Park, du vet veien opp til slottet, og så bort til elven.

Vi ser overrasket på han, dette har han ikke fortalt tidligere. Før vi rekker å si noe, forteller han videre, mens han holder opp telefonen.

– Når man kan data, er det lett å manipulere adressen på telefonen. Da kan jeg spille Pokemon GO hvor som helst. Favorittbyen min å spille i er i London, smiler han.

Hamid følger oss det siste stykket til bussen, så stopper han. Mens bussen kjører ut av parkeringsplassen vinker han til oss og ser oss kjøre av gårde. Om han noen gang får ta bussen ut gjennom murene, vet verken vi eller han.

70 år med krig og konflikt

De siste månedene har det vært en rekke voldelige sammenstøt mellom israelere og palestinere, blant annet på Gazastripen. Palestina har varslet en rekke massedemonstrasjoner på Gazastripen frem mot 14. mai, da Israel markerer 70 år siden staten ble opprettet. Det blir også en merkedag for 70 år med krig og konflikt med palestinerne.

Foto: Emilie Rydning

Dag Henrik Tuastad sier at Israel har hatt problemer med overgangen fra tradisjonell krigføring til asymmetrisk krigføring, som betyr at en stat kriger mot mindre grupper, og at det er ubalanse i styrkeforholdet. Samtidig får høyresiden og statsminister Netanyahu stadig større oppslutning.

– Høyresiden har solgt sikkerhet, derfor dominerer de i den israelske politikken. De har lykkes med å fortelle at dersom fred med palestinerne betyr utrygghet, vil de ikke ha fred i det hele tatt, forklarer Tuastad.

Håpet om fred gikk opp i røyk da statsminister Rabin ble skutt i november 1995

I desember i fjor varslet også USAs president Donald Trump flytting av den amerikanske ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem, i tillegg til å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad. Dette oppfattet palestinerne som en provokasjon, fordi de mener at Jerusalem er deres. Sidsel Wold forteller at amerikanske myndigheter nå har kjøpt tomt til ambassaden i Jerusalem.

– Nå flytter USA snart sin ambassade til Jerusalem. Spørsmålet er om andre land følger etter, sier hun.

Wold forteller også at Israels nære allierte, USA, har vist en ny retning i Israel-politikken etter at Trump kom til makten. Mens Obama for eksempel ønsket å bli kvitt de jødiske bosetningene, har Trump valgt motsatt vei.

Forsvaret er en viktig nasjonsbygger

Tilbake i Tel Aviv nærmer vi oss Jaffa, den arabiske delen av byen. Her holder hovedsakelig araberne til. Det er lenge siden Yoni Reiss har vært her, kanskje et helt år. Reiss liker araberne, de er respektfulle. Man gir og får respekt, sier han.

Jaffa. Foto: Emilie Rydning.

Reiss tror at lederne er avgjørende for en eventuell fredsløsning. Han mener at det var et feiltrinn av Israel å annektere Gaza og Vestbredden i 1967-krigen. Han tror kimen til dagens konflikt ligger her.

Forsvaret er en bærebjelke i det israelske samfunnet, og viktig for nasjonsbygging

– Håpet om fred gikk opp i røyk da statsminister Rabin ble skutt i november 1995. Flere ledere har prøvd å forhandle etter det, uten hell, sier Reiss.

Han har vært tre år i førstegangstjeneste, som de fleste andre unge israelere. For kvinnene er det to år som gjelder. Omkring 70 prosent av alle jøder drar i militæret, enten i administrasjonen eller på bakken. Først går de gjennom fire måneder intensiv trening, deretter bærer det ut i felt, som for eksempel på Gazastripen, Vestbredden eller Jerusalem. De ultraortodokse jødene har fritak fra militærtjeneste, noe mange i Israel misliker, inkludert Reiss. Etter den harde tiden i forsvaret, er det vanlig at unge israelere legger ut på en lengre utenlandsreise. Selv reiste Reiss til Sør-Amerika, India og Australia i åtte måneder etter fullført tjeneste. Han beskriver det som en slags dannelsesreise.

– Forsvaret er en bærebjelke i det israelske samfunnet, og viktig for nasjonsbygging. Israel har lenge vært i en militær konflikt, derfor har men sett behovet for et sterkt militære, sier Dag Henrik Tuastad.

Reiss peker på kaktusen rett ved siden av ham. Den heter tzabar på hebraisk, og er vanlig i ørkenen, sier han. Reiss tar på den limegrønne planten, men han unngår piggene.

– Denne kaktusen stikker og gjør vondt, men den har vann inni seg. Folket kan virke harde, men når man blir kjent med israelere, er de snille. Tzabaren er som et symbol på det israelske folket, sier han.

Mørket har lagt seg over gamlebyen i Jaffa, og solnedgangen dekker moskeen og kirken ved havet som et oransjefarget slør. Plutselig overdøves alle lyder av et sprakende høyttaleranlegg. Klokken er litt over seks, og bønneropet kaller muslimene inn til messe. Like etter kan vi høre kirkeklokkene. Nå skal herren prises, enten han kalles Gud eller Allah.