Politikkens skrekk-kabinett

Kan verden overleve to år til med president Donald Trump ved roret? Ja, verden vakler nok videre, men om det amerikanske demokratiet slik vi kjente det, overlever, er mer usikkert. Det har alltid vært et sprik mellom amerikanske idealer og politiske realiteter. Men arven etter Trump er at også idealene forsvinner. Og det er ikke sikkert at de kommer tilbake igjen.

Etter å ha lest boka Regime Change, senker det seg et mørke over meg som det er vanskelig å riste av seg. Donald J. Trump er farlig. Han sitter heldigvis på lånt tid. Men de han omgir seg med, er et større problem, og de blir med videre. De har vært med på å legge føringer for et annerledes Amerika, der spillereglene har endret seg. Ifølge forfatterne av denne mye omtalte boka, to meriterte journalister fra The New York Times, Maggie Haberman og Jonathan Swan, styres USA i dag av cirka 10 til 15 personer som bevisst underminerer det amerikanske politiske systemet og sivilsamfunnet. Og vi vet ikke om de vil følge demokratiske spilleregler, verken under mellomvalget nå i november, eller i presidentvalget i 2028.

Systemet og majoriteten av republikanerne red likevel stormen av.

Regime Change er en skikkelig pageturner, en politisk gyser, der virkeligheten overgår fantasien. Boka tar for seg de første 14 månedene av Trumps andre presidentperiode, som startet i januar 2025. Hans første periode var fra januar 2017 til januar 2021, da Joe Biden tok over. Trump mente, som kjent og gjentatt av ham selv in absurdum, at han burde ha fått fortsette, fordi valget «var stjålet».

Trump ringte rundt til utvalgte kontakter og ba dem «finne stemmer» og hans nærmeste krets var alle enige i at valget burde ha vært underkjent. Systemet og majoriteten av republikanerne red likevel stormen av. Men nettopp fordi Trump ble tvunget til å gå av, fikk han raskt skapt et miljø rundt seg på slottet sitt i Mar-a-Lago i Florida, der et utvalgt hoff planla et spektakulært politisk comeback.

Nå sørget en mer erfaren Trump for å få med seg bare ja-folk, og ikke personer som lekset opp for ham hva loven sa, eller hva pressen ville mene. Trump og hans nærmest laget seg lister over hvilke folk som hadde gått mot Trump i hans første periode og som de ville avsette om de kom til makten igjen. Et eget dokument over nye presidentordre som raskt skulle igangsettes, ble også laget.

Tragedien er, hevder forfatterne, at hadde Trump vunnet valget i 2020 og fortsatt i fire år til, så ville han ikke ha kunnet endre så mye av det politiske landskapet som det han nå fikk tid til å forberede.

Det er et enormt arbeid forfatterne har utført, med over 1000 ulike intervjuer, sjekket og dobbeltsjekket. 400 sider flyr av gårde, og du blir oppslukt av historien som om det var et netflixdrama. Boka er delt inn i fire hovedbolker. Første del, Virvelvind (Whirlwind), beskriver de første ville månedene i den nye administrasjonens historie – med oppsigelser, budsjettkutt, nye lover og sirkuslignende pressekonferanser.

Du blir oppslukt av historien som om det var et netflixdrama.

Andre del kalles Hevn (Retribution), og vi får innblikk i hvordan journalister, mediehus, akademia, bedrifter og andre blir tvunget til å inngå avtaler med presidenten. Ofte dreier det seg om store pengesummer, endringer i ansettelsesforhold og drift. Og om Trumps hang til å oppkalle bygninger og steder etter seg selv. Tredje del er kanskje den mest skremmende, kalt Den indre fienden (The enemy within), der immigranter og politiske motstandere pekes ut som terrorister som må ryddes av veien. Siste del, Ran (Plunder) forklarer hvordan hele presidentembetet og Trumps familie og nærmeste krets beriker seg. Jeg tror vi trygt kan si at ingenting liknende noensinne har funnet sted i et demokrati.

Dette er måten enevoldsherskere har holdt på.

Gjennom lesingen blir vi kjent med aktørene i Trumps innerste krets, slik som Stephen Miller, Pam Bondi, Kash Patel, Natalie Harp, Susie Wiles, Howard Litnick, Steve Witkoff, JD Vance, Marco Rubio, John Ratcliffe, Karoline Leavitt, Donald Trump Jr., Pete Hegseth og Steven Cheung. Det er noen til også. Men det viktigste her er at det er et fåtall utpekte personer som nå styrer USA, ettersom det republikanske partiet og Kongressen er satt på sidelinjen eller har abdisert.

Da en intensjonsavtale (Memorandum of Understanding) med Iran ble undertegnet i andre halvdel av juni i år, var det et dokument nesten ingen i den amerikanske regjeringen hadde sett, bare noen få utvalgte. Det samme skjedde da USA først gikk til krig mot Iran.

Steve Miller er opphengt i rasespørsmål og immigrasjon. Han ser ut til å lide av det jeg vil kalle en førerkultus.

Den mest skremmende av alle i Trumps skrekk-kabinett og innerste krets som vi blir presentert for, er, slik jeg ser det, Stephen Miller. Han har vært en av Trumps fortrolige i nærmere 11 år, og er visestabssjef i Det hvite Hus og sikkerhetsrådgiver for innenlands-sikkerhet (Homeland security). Miller er opphengt i rasespørsmål og immigrasjon. Han ser ut til å lide av det jeg vil kalle en førerkultus. Jeg fikk først for alvor øynene opp for Miller da jeg så hans tale under minnehøytideligheten i september 2025 for den drepte høyreorienterte aktivisten Charlie Kirk. Her var det eder og galle og fiendebilder så det holdt.

Allerede i Trumps første periode presset Miller på for å ta illegale immigranter som krysset grensen i sør. Han jobbet utrettelig for å knuse de mange demonstrasjonene som skjedde i kjølvannet av drapet på George Floyd i Minneapolis i 2020. Miller var motstander av at noen som helst, det være seg dommere, byråkrater eller journalister, skulle motsi presidentens autoritet.

Miller ville ha militære på gatene i amerikanske byer, men de militære lederne den gang sa nei. Trump var rasende og kalte dem «fucking loosers» og lurte på hvorfor de i all verden ikke bare kunne skyte demonstrantene i beinet. I Trumps andre periode, derimot, har slike ledere sagt opp eller har blitt oppsagt. Og folk har blitt skutt.  Militæret har blitt sendt til flere byer styrt av demokratene.  Titusener av mennesker har blitt deportert ut av landet, jaktet på av maskerte immigrasjonsmyndigheter. Noen er sendt til umenneskelige fengsler i El Salvador, i aksjoner som minner om Europa på 1930-tallet.

Miller, godt støttet av utenriksminister Rubio og visepresident Vance, er tydelig på prosjektet sitt: Det institusjonelle venstre, sivilsamfunnsorganisasjoner, en del internasjonale organisasjoner, samt deler av det demokratiske partiet, skal nå ses på som terrorister og kommunister. De må bort.  Eller for å si det med sjefen sjøl: «The enemy from within, in my opinion, is more dangerous than China, Russia, and all these countries.»

Her skal det ikke vises svakhet.

Boka beretter om hvordan Trump ser på sykdom som svakhet, og insisterer hele tiden på at ingen er ved så god helse som ham, men gjentatte episoder med slurende stemme og at han har sovnet i diverse møter, får en jo til å tvile. Mannen er tross alt 80 år, så det er kanskje ikke så rart. At ansatte ofte må sjekke søppelbøter i Det Hvite Hus for å se om ikke noe sølvtøy ligger blant halvspist mat konsumert midt på natten, er kuriosa. Mannen er sykelig opptatt av gull, og har blitt observert i det han forsøker å henge opp gullforgylt pynt og krimskrams i det ovale kontor. Gjester på besøk får som regel en liten sightseeing med presidenten, og magacaps og annet trivia med på vei hjem.

I et intervju i 1990 med Playboy, referert til i boka, priser Trump styrke. Derfor skryter han av den kinesiske regjeringen for håndteringen av studentprotestene på Tiananmen-plassen i 1989, der kanskje så mange som 2000 ble drept (241 ifølge kinesiske myndigheter). USA den gang, ved president George W. Bush, fordømte handlingene, men Trump priste dem. Også den myke Mikhail Gorbatsjov var for svak, hevdet Trump, som også mente at hele verden så på USA som svakt. Og slik har det fortsatt, med Trump som president. Her skal det ikke vises svakhet.

En historiker, sier Trump, sammenliknet i en samtale med Trump presidenten med Aleksander den store.

I en fascinerende liten epilog på noen få sider, beskriver forfatterne sitt møte med Trump etter at boka er ferdig, der de forteller ham om prosjektet sitt. De gir ham en sjanse til å si noe. Bortsett fra å kjefte og smelle litt om hvor dårlig avisen de skriver for, er, er han mest opptatt av å fortelle dem anekdoter og å skryte av den nye planlagte ballsalen.

En historiker, sier Trump, (som viser seg å være caddien til den kjente golfspilleren Gary Player) sammenliknet i en samtale med Trump presidenten med Aleksander den store, Cæsar, Vilhelm Erobreren, Djengis Khan, Attila huneren, Tamerlan, Napoleon Bonaparte, Adolf Hitler, Mao Zedong og Josef Stalin. Men ingen av disse hadde vært i nærheten av å ha så mye makt som Trump, hevdet han. Trump var så fornøyd med dette at han fikk lista sendt og trykket, og nå kunne han skryte til forfatterne av det.

Trump er med andre ord en narsissist av uante dimensjoner; et barn som går amok i en godteributikk, en person som er totalt feilplassert der han er. Han er et farlig menneske, fordi han, med sin nærmeste krets, er tilnærmet enehersker i verdens mektigste stat. Det er hans egen moral som avgjør hans globale makt, som han selv sa det i et intervju med New York Times i januar 2026.

Det er heller ikke mye moral å spore hos de store tek-guruene, som under innsettelsesseremonien hans flokket seg rundt Trump, slike som Amazons Jeff Bezos, Apples Tim Cook, Metas Mark Zuckerberg og Googles Sundar Pichai. Trump selv gliste bredt over at denne kapitaleliten «kysset ham på ræva».

Vi tvinges til å inngå i allianser med USA om kunstig intelligens og mineraler.

På et møte under Arendalsuka i august i år spurte jeg professor og amerikakjenner Hilmar Mjelde om han ikke var redd for at det skal gå fra vondt til verre i USA nå frem mot og etter presidentvalget i 2028. Nei, svarte Mjelde og mente at vinden har snudd, det juridiske systemet «tar igjen», og han var mer optimist enn på en stund.

Jeg håper Mjelde har rett. Og mye skjer hos demokratene, med nye, radikale kandidater som vinner over mer konservative demokrater i delstatsnominasjoner. Trump sliter på meningsmålingene. Krigen mot Iran er upopulær, også blant hans egne.

Men etter å ha lest Regime Change er jeg likevel usikker. Norge og andre tvinges til stilltiende å akseptere hva som skjer i den amerikanske krigen mot internasjonale domstoler. Vi tvinges til å inngå i allianser med USA om kunstig intelligens og mineraler. Og mye tyder på at enten JD Vance eller Marco Rubio blir republikanernes presidentkandidat i 2028. De er rasjonelle mennesker sammenliknet med Trump. Men deres verdigrunnlag og verdenssyn er like forkvaklet, og de har gjort mange grep som vil prege landet og dets allierte i mange år fremover.

Det har skjedd en regimeendring i USA. Den kan blir vanskelig å reversere.

Maggie Haberman og Jonathan Swan
Regime Change. Inside the imperial presidency of Donald Trump
Simon and Schuster, 2026