Putin og fascistene

Timothy Snyder, som i utgangspunktet har sin ekspertise på det 20. århundret, har i det siste gjort karriere på å komme med forklaringer på det som er på alles tunger: Trump, Brexit og populisme. Hans siste bok “The Road To Unfreedom: Russia, Europe, America” er intet unntak. Her forsøker han å etablere at Putin har iverksatt et massivt og ekstremt effektivt angrep på Vesten.

For Illyn var Russland en jomfruelig, uskyldig nasjon.

Dette skyldes visstnok at Putin er blitt overbevist av den fascistiske, russiske filosofen Ivan Illyn og kampen mellom såkalt “Evighetspolitikk” og “Uunngåelighetspolitikk”.

Høres skummelt ut? Absolutt. Men hele veien er det noe som skurrer i fortellingene til Snyder.

 

Hvem var Ivan Illyn?

Den russiske adelssønnen Ivan Illyn levde brorparten av sitt liv i eksil i Europa. Etter å ha opplevd første verdenskrig, tsarens fall og Bolsjevikenes revolusjon og forvist fra Sovjetunionen, ble han en kontrarevolusjonær tenker. Han var særdeles opptatt av Russland og nasjonens plass i historien, og Snyder oppsummerer tankegodset som en form for ortodoks kristen fascisme.

For Illyn var Russland en jomfruelig, uskyldig nasjon, med Guds styrke som en del av sin sjel. Den avskyelige kommunismen hadde, ifølge Illyn, ankommet Russland fordi landet, uskyldig som det er, hadde blitt forført av omverdenens synd. Ikke minst Vesten, med sin homofili og jødedom, stod bak denne forførelsen.

Som i annet totalitært tankegods var det ikke rom for individet i Illyns verden. Man velger ikke hvem man er, og for Illyn var man enten russisk, eller så var man ikke russisk. Og her starter for alvor Snyder med frempekene til vår tid:

Illyn skrev alltid Ukraina som “Ukraina”, fordi landet “åpenbart” var en del av Russland. Kommunismen ville en dag falle for en fascistisk leder, og denne lederen hadde rett til å starte krig mot omverdenen for å forsvare Russlands uskyldighet.

Konsepter som demokrati hadde ingenting å gjøre i Illyns frigjorte Russland. I hans tankegods var det å la russere stemme det samme som å la embryoer velge hvilken art til vil tilhøre. Når den fascistiske lederen kommer, en slags Jesus-figur i Illyns tekster, skulle alle være underkastet denne mannen (ja, han skulle være mann, med mannlige trekk, hvis ikke det var åpenbart allerede).

Å stemme i Illyns Russland skulle gjøres offentlig, med signerte stemmesedler, som en felles underkastelse til lederen, som samtidig representerer det hellige, russiske, kollektivet.

Som leser er det vanskelig å ta dette seriøst.

Det er ikke vanskelig å se hvordan disse ideene kan være hendig for en statsleder som Putin, og oligarkene rundt ham.

 

Putin og Illyn

Har Putin omfavnet Illyns tankegods? Snyder har en liste med referanser på hvorfor dette er tilfellet. Blant annet siteres Illyn i Putin sine taler til folket. I 2005 fikk Putin fraktet Illyns kropp fra Sveits til Russland, og i 2006 fikk han Illyns verker overført fra USA. Han brukte Illyn til å begrunne invasjonen av Ukraina, og Putin har på et tidspunkt svart at Illyn var hans autoritet på historie.

I 2014 fikk alle medlemmer av partiet, samt alle offentlige ansatte, tilsendt en samling av Illyns tekster. Og i 2017 hedret russisk TV 100-årsjubileet til den russiske revolusjonen med en film som skal ha presentert Illyn som en moralsk autoritet.

Med en slik liste fremstår det åpenbart at Putin har omfavnet Illyns tankegods. Men referansene gis aldri noen kontekst: Hvor mange andre tenkere siteres i Putins taler? Har andre helter i eksil blitt gravlagt på nytt i Russland?  Og hvor sentral var egentlig Illyn i denne filmen?

Ved de mest ekstreme påstandene i boken kunne Snyder ha vært mer drøftende i stilen.

Skepsisen melder seg for alvor når Snyder, på side 44 og 45, skal gi sin fortelling om hvordan Putin ble valgt til Jeltsins etterfølger. I følge Snyder arrangerte Jeltsins folk en offentlig spørreundersøkelse hvor de spurte det russiske folk hvem som var den mest populære actionfiguren, og vinnere ble Max Stierlitz. Jeltsingruppen, ifølge Snyder, mente at Putin var den som minnet mest om denne figuren, og da var det problemet løst.

Som leser er det vanskelig å ta dette seriøst.

Neste oppgave var å gjøre Putin populær blant folket, skriver Snyder. Han mener deretter at Jeltsingruppen brukte russiske etterretningsagenter til å plante bombene som sprengte i Russiske byer i september 1999. Som kjent fikk Tsjetsjenske terrorister skylden, og Russland, under kommando fra Putin, invaderte Tsjetsjenia. Innen november hadde Putin blitt en populær politiker, og i desember lanserte Jeltsin sin avgang, og pekte på Putin som sin etterfølger.

Ved første lesning fremstod det hele som en konspirasjonsteori, men dette er ingen marginal oppfatning blant eksperter. Ved de mest ekstreme påstandene i boken kunne Snyder ha vært mer drøftende i stilen for å lettere leie leseren frem til konklusjonene.

 

Evighet og uunngåelighet

Som en paraply for idéstrømninger som Illyn er og var en del av, bruker Snyder begrepet “politics of eternity”, eller “evighetspolitikk”. Det er ikke uvanlig at nasjonalistiske filosofer knytter seg og sitt folkeslag til historiske figurer, som et slags argument for at det må være objektivt sant at denne nasjonen eksisterer og skal eksistere, og samtidig gi det historiens romantiske slør.

Det har aldri vært noen periode med nasjonalstater, fremholder Snyder.

Som Snyder utdyper i boken, knytter Illyn og andre russiske nasjonalister sitt folkeslag til en krigsherre ved navn Volodymyr (Vladimir i moderne tale), som i 988 konverterte til kristendommen. Selv om boken utdyper dette videre, er det mest sentrale ved dette at Putin og oligarkene rundt ham forstår Russland som noe evig.

Dette settes opp imot “politics of inevitability”, eller “uunngåelighetspolitikk”. Dette er den store feilen som begås i Europa. Europeiske land, skriver Snyder, har en falsk idé om at deres land har eksistert lenge, og at de har lært av sin lange historie: “the fable of the wise nation”, som Snyder kaller det.

Det har aldri vært noen periode med nasjonalstater, fremholder Snyder. Alle de sentrale landene i Europa var kolonimakter, og startet den europeiske integrasjonen i takt med at koloniene ble uavhengige. Ideen om et land som lever og blomstrer i isolasjon, er falsk, skriver Snyder, og legger skylden på europeeres manglende historiekunnskaper.

Tvert imot, mener Snyder, så åpner denne typen revisjonisme døren til Evighetspolitikk.

For Snyders analyse virker det sentrale ved disse bevegelsene egentlig å være deres motstand mot EU.

Men vent nå litt. Nasjonalstaten er først og fremst konseptet om at vi er borgere i en stat, en stat det er verdt å kjempe for, med rettigheter og plikter i denne staten. Det står i kontrast til føydalsystemet, monarkiene og de personlige patron-klientforholdene som herjet europeisk politikk. Det virker mest som om det er Snyders egen definisjon som gjør at nasjonalstaten ikke kan ha eksistert samtidig med kolonitiden.

Når han snakker om europeere som har omfavnet evighetspolitikk, snakker han egentlig om populistbevegelser som franske Front National, men også Trump-administrasjonen. Få, om noen, av disse bevegelsene dikter opp noen fordums tid der landet var uavhengig og isolert fra verden rundt seg.

For Snyders analyse virker det sentrale ved disse bevegelsene egentlig å være deres motstand mot EU og tilknytning til Russland, uavhengig om de er overbevist av en slik fordums tid. Det virker mer som et triks for å knytte disse bevegelsene enda nærmere det russiske nasjonalistiske tankegodset til Ivan Illyn.

Når han snakker om “uunngåelighetspolitikk”, er det uklart hvem Snyder egentlig adresserer, og det er vanskelig å oppsummere som noe annet enn alle som ikke er populister. Det er fristende å tenke på akademikere som Steven Pinker og Hans Rosling, som har forfektet at verden har blitt bedre.

Det er forfriskende å minnes om hvordan man lot Putin få så tvil om hva som egentlig foregikk i Ukraina på starten av 2014.

Ironisk nok er denne typen bøker skrevet nettopp på grunn av et misforhold i hvordan verden fremstilles og oppleves (farligere og fattigere), versus hvordan verden egentlig er (tryggere og rikere). Disse verkene kan best forstås som reaksjoner på det motsatte av uunngåelighetspolitikk, og er helt eksplisitte på at dersom man ikke skaper seg et riktig bilde av hvordan verden er, kan vi heller ikke lære av historien.

Ei heller er det klart hva Snyder mener er problemet med uunngåelighetspolitikk, bortsett fra å gjøre noen (populistbevegelsene) til evighetspolitikere.

 

Infokrig

Skal vi tro Snyder, og akkurat på dette punktet fremstår boken mer troverdig enn ellers, har Russland siden 2012 vært i frontalangrep på Vesten og dets institusjoner. Dette angrepet foregår først og fremst som en informasjonskrig, men i Ukraina var det også militært. Og her er Snyder knallhard i sin kritikk av Vesten.

Det er forfriskende å minnes om hvordan man lot Putin få så tvil om hva som egentlig foregikk i Ukraina på starten av 2014, når, som Snyder korrekt påpeker, den åpenbare konklusjonen burde ha vært at Putin hadde iverksatt en invasjon.

Den videre veien ut i boka, er å tegne opp krigen Russland fører og hele veien knytte strategiene til Illyns tankegods. Han starter med å illustrere hvordan en informasjonskrig ble ført i Ukraina, og hvordan de samme strategiene har blitt brukt i Ungarn og ellers i Europa, og til å få Trump til makten i 2016. Her er det mange detaljer i boken, men noen generelle momenter kan synes i denne strategien, som det er verdt å nevne:

Usannsynlig benektelse: Putin og Russland benekter det åpenbare. Det gjelder invasjonen av Ukraina, men også benektelsen av at russiske hackere skaffet og brukte Hillary Clintons eposter til å skade hennes presidentkampanje, benektelse av at Trump-administrasjonen har tilknytning til russiske oligarker, eller benektelse av at Russland står bak giftangrepet i Salisbury i Mars.

Falske nyheter: Som en del av Russlands våpenarsenal, bruker de sine propagandakanaler som Russia Today (RT) og sosiale medier til å lage falske nyheter – om innvandrere, seksuelle minoriteter, eller politiske eliter.

I det hele tatt fremstår mye av tankegodset som konservativ nasjonalisme, med en god dose galskap.

Som «Pizzagate»: Nyheten om at Clinton drev en pedofiliring i kjelleren av en pizzarestaurant, som endte med at en amerikaner angrep restauranten med våpen. I etterkant delte de samme russiske robotene «nyheten» om at mannen var betalt av Clintons støttespillere for å gjennomføre angrepet, for å avlede oppmerksomheten fra pedofiliringen.

Sodomi: I tråd med Illyns ånd, fremstilles motstandere av Putin som seksuelle syndere, først og fremst homofile. Som under de anti-russiske Maidanprotestene i Ukraina, da russiske propagandakanaler beskyldte protestantene for å være betalt av vestlige myndigheter, anklagde dem for å ville innføre “homodiktatur”, og gjorde irrelevante sammenligninger mellom ukrainsk politikk og homofil sex.

Den samme strategien ble brukt mot protester mot valgfusk innad i Russland, eller kampanjer i vestlige land som ikke er i Russlands interesse.

Allianser med likesinnede: Ved hjelp av penger bygger Russland allianser til sentrale aktører innad i vestlige land. Dette er aktører som Marine Le Pen i Front National, som gikk god for valgresultatet av folkeavstemningen som ble holdt i deler av østlige Ukraina i 2014, selv om disse er beviselig falske.

Forskning inneholder alltid en blanding av fakta og kvalifisert diktning.

Eller Paul Manafort, som har arbeidet for flere russlandsvennlige aktører i Ukraina, blant annet Viktor Janukovytsj. Dagen det ble klart at Manafort hadde blitt betalt 12.7 millioner dollar i cash av Janukovytsj, spredte russiske roboter – og Manafort selv – en falsk nyhet om en muslim som hadde angrepet en NATO-base i Tyrkia.

Selv om det kan bli noe repetitivt, er dette kanskje den mest interessante delen av boka. Man får mer kjennskap til hvordan russisk informasjonskrig er organisert og fungerer, og interessant informasjon om allianser mellom vestlige og russiske aktører.

 

Sannhet

Forskning inneholder alltid en blanding av fakta og kvalifisert diktning. Frem til CERN ble bygget, var teorien om Higgs bosonet den kvalifiserte diktningen som ga mening til og bandt sammen eksisterende kunnskap. I historie må man ofte gjøre mye diktning for å binde faktaene sammen, fordi virkeligheten sjeldent gir oss alle bevisene vi gjerne skulle hatt.

Men man blir aldri helt klok på hvorfor dette er så viktig.

Men et sentralt prinsipp et at man da velger den teorien som krever færrest antakelser.

Dette er hovedproblemet i hele boken. Snyder tar troverdige fakta om ting som har skjedd, men bygger historier mellom disse elementene som tidvis fremstår konspiratoriske. Ifølge Snyder valgte for eksempel Putin å bombe Syria for å skape flyktningkrise i Europa og hjelpe sine allierte populistpartier ved valg.

Hele veien kan man se for seg alternative historier som krever færre antakelser. Dette blir ikke bedre av at skrivestilen er polemisk, insinuerende, bombastisk, og unyansert.

Dessuten er det hele veldig flyktig. På side 263 beveger vi oss plutselig til opioidkrisen i USA, som han mener er et resultat av uunngåelighetspolitikk, representert ved USAs blinde tro på at det uregulerte markedet vil fikse problemet.

Putin er gal, og denne gale mannen har startet et massivt angrep på Vesten, som vi foreløpig taper.

Han viser til at det er en korrelasjon mellom områder med store helseproblemer, og områder som stemte på Trump. Han sammenligner dette med “zombiefiseringen” i Ukraina og Russland: Et fenomen hvor mennesker er såpass utsatt for propaganda at de havner i en slags transe.

Det kan virke som Snyder insinuerer at dette er ønsket politikk fra mennesker, amerikanere og andre, som prøver å gjøre USA til et oligarki.

Over 4 sider har han kastet ut en rekke påstander om denne opioidkrisen, men kun gitt overfladisk bevisførsel. Deretter kommer boken aldri tilbake til temaet.

Ikke minst er Snyder konstant opptatt av å koble Putin og hans folk til Illyn. Men man blir aldri helt klok på hvorfor dette er så viktig. I det hele tatt fremstår mye av tankegodset som konservativ nasjonalisme, med en god dose galskap. Men skal man ta Snyders argument helt ut, og kjøpe alle antakelsene som serveres, er konklusjonen like klar som den er skremmende:

Putin er gal, og denne gale mannen har startet et massivt angrep på Vesten, som vi foreløpig taper.