Revolusjonær nybygger

Den danske historikeren Anders Bo Rasmussen forteller hele denne historien i sin flunkende nye biografi om landsmannen Louis Pio (1841-1894). Det er en innholdsrik og hele veien interessant bok, som dekker en helt spesiell periode i både den danske og den amerikanske arbeiderbevegelsens historie. En periode som i dag er lite kjent, både for danske og norske lesere.

Forfatteren presenterer stoffet med faglig tyngde, kronologisk og med minimal bruk av adjektiver. Dramatikk skorter det uansett ikke på. Det er blitt en særdeles leseverdig bok for alle med interesse for skandinavisk og amerikansk historie.

En av de sentrale aktørene på arbeidernes side var altså Louis Pio.

Etterdønningene fra Pariserkommunen i 1871 skapte bevegelse også blant danske arbeidere. Det framvoksende proletariatet i Danmark led under usle arbeidsforhold, elendige lønninger og små muligheter til å organisere seg. Som det framkommer av Rasmussens medrivende tekst, var det danske samfunnet på 1870-tallet var langt fra et demokrati i moderne forstand. Trykkefriheten var knapt teoretisk, og det ble slått hardt ned på all organisert politisk virksomhet som kunne oppfattes som en trussel mot det bestående.

Våren 1872 kom det til voldsomme sammenstøt mellom arbeidere og ordensmakten i København, det såkalte Slaget på Fælleden. En av de sentrale aktørene på arbeidernes side var altså Louis Pio.

Han ble født i Roskilde i 1841, og hadde blant annet en militær karriere bak seg. Nå var han leder for den danske arbeiderbevegelsen, med tittel Stormester i Den Internationale Arbeiderforening i Danmark. Han startet også avisa Socialdemokraten og utga flere småskrifter, viktige redskaper i den pågående politiske kampen. Hans framskutte offentlige posisjon, gjorde at Louis Pio, sammen med to andre arbeiderledere, ble dømt til fengsel i kjølvannet av opptøyene i København.

Han måtte sone tre år under fornedrende forhold, og forlot fengselet med sterkt svekket helse. Imidlertid gjenopptok han snart arbeidet for sosialismen i Danmark, og ledet det sosialdemokratiske partiets første kongress i 1876. På dette tidspunktet var Louis Pio en mann som ble dyrket av Danmarks arbeidere. Det hang bilder av ham på stueveggene hjemme hos folk, og han fikk sin egen honnørmarsj!

Louis Pio valgte å slå til på tilbudet, og våren 1877 forlot han, kona Augusta og deres lille datter Danmark.

Men da han mot slutten av 1876 igjen risikerte fengselsstraff, tok Pio en beslutning som skulle bli skjebnesvangert for hans videre liv og ettermæle. Av politimesteren i København ble han stilt overfor valget mellom en ny fengselsstraff, som sannsynligvis ville gi ham varige helseskader, og sjansen til å starte helt på nytt i et annet land. Hvis Louis Pio frivillig valgte å emigrere til Amerika, ville han få med seg en pengesum på dengang svimlende 100.000 danske kroner. Pengene var samlet inn blant danske rikmenn, og ble vel ansett som en billig pris for å bli kvitt landets viktigste arbeiderleder.

Louis Pio valgte å slå til på tilbudet, og våren 1877 forlot han, kona Augusta og deres lille datter Danmark. Da det etterhvert ble kjent hvordan det hele hadde kommet i stand, ble pengegaven, eller bestikkelsen om man vil, naturlig nok utnyttet for det den var verdt av Pios rivaler i arbeiderbevegelsen. Men på det tidspunkt var han for lengst i gang med å etablere sitt nye liv i Amerika.

Chicago var det naturlige stedet å søke til for en dansk sosialist og aktivist. Byen hadde på det tidspunktet en stor skandinavisk befolkning, og sammen med en betydelig tysk koloni utgjorde skandinavene et politisk radikalt miljø i storbyen. Et viktig møtested var Wilkens kjeller, et knøttlite kjellerlokale der dansker, svensker og nordmenn møttes til høylytte politiske diskusjoner.

Det er i det hele tatt uklart hvordan Louis Pio egentlig forholdt seg til mennesker av en annen hudfarge.

Chicago på 1870- og 80-tallet var preget av sterk politisk uro, streiker og regulære trefninger der både politi og militære ble satt inn mot arbeiderne.

Louis Pio så for seg en ny lederrolle, og grunnla i 1878 arbeideravisa Den Nye Tid. Avisa ble et samlingspunkt, blant annet for de to nordmennene Marcus Thrane og Aasta Hansteen, som begge hadde flyttet til Amerika. Nå ville de gjerne bidra i avisa, og dessuten hadde de en annen ting til felles: De likte godt å ta seg et glass øl!

En norsk leser skulle gjerne sett mer stoff om akkurat disse to fascinerende skikkelsene og deres liv i Amerika.

Louis Pio reiste også rundt i Midtvesten for å organisere og mobilisere skandinaviske arbeidere. På 1880-tallet var han sentral i organisasjonen Knights of Labor, som på det meste hadde 750.000 medlemmer fordelt på hele 10.000 lokale avdelinger. Interessant nok inviterte organisasjonen både kvinner og fargede inn som medlemmer. Men grensen gikk ved kinesere. “The Chinese Must Go”, var et slagord som også Knights of Labor sluttet seg til.

Det er i det hele tatt uklart hvordan Louis Pio egentlig forholdt seg til mennesker av en annen hudfarge. Han hadde lite sans for dem som dengang ble kalt indianere, og ved en anledning overvar han lynchingen av en svart mann uten å gripe inn. Senere framstilte han hendelsen nærmest som en kuriositet.

Mobiliseringen av de amerikanske arbeiderne må sies å være vellykket i den forstand at de etterhvert fikk gjennomslag for hovedkravet om åtte timers arbeidsdag. Men det var også store tilbakeslag for arbeiderbevegelsen, ikke minst etter Haymarketopptøyene i Chicago i mai 1886, der sju politimenn og flere demonstranter ble drept. Fire menn ble senere hengt for medvirkning til opptøyene. Det er på bakgrunn av denne hendelsen at 1. mai ble innstiftet som arbeidernes internasjonale kampdag.

Enda en gang måtte Louis Pio starte på nytt. Han hadde involvert seg litt for tett med det rådende og nokså korrupte, irsk-amerikanske politiske lederskapet i Chicago. Det var på tide å komme seg ut.

Louis Pio var uten tvil en sammensatt person.

I samarbeid med en rik forretningsmann gikk han i gang med å planlegge det som skulle være en dansk/skandinavisk koloni i Florida. Betegnende nok under navnet White City. Pio opererte ganske enkelt som landagent, med utsikt til gode penger. Men det viste seg at både han og nybyggerne var ofre for en svindler. Hovedmannen forsvant, det samme gjorde pengene.

Det mislykkede eventyret i Florida skulle også bli siste kapittel i livet til Louis Pio. Han ble smittet av tyfus, og døde i 1894, 53 år gammel.

Louis Pio var uten tvil en sammensatt person. Ettermælet hans i Danmark var lenge preget av anklager om korrupsjon og svik på grunn av “flukten” til Amerika. Men ikke minst takket være iherdig innsats fra hans eldste datter Sylvia, ble Louis Pio etterhvert anerkjent som en av dansk arbeiderbevegelses viktigste lederskikkelser. I 1921 ble asken hans ført tilbake til København, der han fikk en ny grav og full oppreisning.

Slik endte historien om Louis Pio. Sosialist og kapitalist, idealist og opportunist. En revolusjonær nybygger.