Sammen er vi sterke

Det europeiske sosialdemokratiet har det leit for tiden. Greske PASOK har mistet all tillit. PSOE i Spania blødde i 2015 stemmer til både venstre og høyre, samme år som Danmarks sosialdemokrater mistet makten. Det franske sosialistpartiet ble i vår knust av en nykomling og en høyrepopulist, og i Tyskland gjorde SPD nettopp sitt dårligste valg siden andre verdenskrig. Vårt hjemlige Arbeiderparti har sluttet seg til rekken og tapte i september et valg fra opposisjon.

Skjønt det selvfølgelig er forskjeller mellom ulike partier i ulike land, er sosialdemokratienes generelle svekkelse et uomtvistelig faktum. Der man i 1950 hadde 33 prosent i gjennomsnittlig oppslutting, lå den på rundt 24 prosent i 2014. Der man før regjerte alene, er man nå tvunget inn i mer eller mindre spiselige regjeringskonstellasjoner.

Skulle nesten tro han var rådgiver i Ap.

De av oss som måtte befinne oss ombord sentrum-venstres lekkende skute, må forstå at sjøen vi tidligere hadde for oss selv, nå er fylt med kjappe og ildrøde gummibåter, økologiske, solcelledrevne robåter, brautende og populistiske vannscootere og konservative høyrebølger som skyller inn over ripa. Hvordan skal man navigere i slikt?

Spørsmålet er viktig fordi anerkjennelse av tilbakegang er ganske uinteressant uten oppfølgingsspørsmålene: Hvorfor lekker vi? Og hva må gjøres for å tette hullene? En skulle tro at et godt svar på det første var nødvendig for å finne et fornuftig svar på det andre. Imidlertid er årsaksforklaringene i aktivist og forfatter George Monbiots siste bok «Out of The Wreckage» preget av svake analyser og ren historiefortelling, samtidig som hans fremtidsvisjoner er såpass funky at de vekker interesse. Det er altså mulig å bygge sitt hus på leirgrunn.

 

Den tredje blindvei?

Monbiot ivrer etter å skape en enkel historie som folk kan samles om. Dessverre svekker det bokens årsaksanalyse. Han sammenfatter vestlig politikk siden andre verdenskrig i to separate spor: Det sosialdemokratiske, med keynesianske virkemidler, en stor velferdsstat og omfattende reguleringer, og et nyliberalt spor der markedet må ha en så stor plass som mulig.

Han knytter så, vel spekulativt, disse to til en reduktiv forestilling om at mennesker kan deles i to mentale bolker: De som verdsetter introverte og ekstroverte verdier. Introverte (intrinsic) verdier er, i Monbiots øyne, medlidenhet, samarbeid og nestekjærlighet. Ekstroverte (extrinsic) verdier er selvhevdelse, gjennom konkurranse, makt og status.

Sosialdemokrater og venstresiden samles om introverte verdier og setter kollektivet høyt. Høyresiden pusher nyliberalt tankegods om markedets fortreffelighet inn i stadig flere sektorer. Kort fortalt: Vi er de snille og de er de slemme. Skulle nesten tro han var rådgiver i Ap.

Sosialdemokratiets svik var å overta for mye av det nyliberale tankegodset og gå til sengs med industri- og finanselitene. De klarte dermed ikke demme opp for globaliseringens negative effekter. Ved å selge sjela si, styrket man det nyliberale hegemoniet og dermed også ekstroverte verdier, det vil si folks kjipere sider. Resultatet er angivelig en epidemi av ensomhet og psykiske helseplager og mange sinte unge menn. Og folk er forresten for opptatt av Facebook og kjendiser. Og nå kan man kjøpe babyparykker og smarttelefoner for hunder!

Folket er en vanskelig politisk størrelse.

Analysen, som var svak til å begynne med, faller flere steder sammen i rene diatriber mot fenomener en stereotyp aktivist normalt pleier å mislike. Hans kilder er selektive og av og til bare sterkt vinklede avisartikler, som for eksempel i påstanden om en ensomhetsepidemi.

 

Det flyktige folket

Folket er en vanskelig politisk størrelse. Monbiot trekker på en større venstresidefortelling som sier at Trump, Brexit og høyrepopulister er forårsaket av økt økonomisk ulikhet og at folk mistet jobbene sine i globaliseringen. «Donald Trump og Marine Le Pen er liberalismens lausunger». Imidlertid peker en del i retning av at de sosialdemokratiske partiene og demokratene i USA rett og slett har blitt for liberale for autoritære og kulturkonservative velgere, som Morten Dahlback tidligere har skrevet om i Agenda Magasin.

Fascinerende sammenhenger blir alt for raskt tolket som kausale forhold.

Så enkelt er det likevel ikke. Man må spørre seg hvilke samfunnsstrukturer som skaper autoritære og kulturkonservative velgere. Monbiot påstår at et skolesystem som favoriserer analytiske og selvkontrollerte elever, også kan bidra til å skape tapere som føler seg utsortert. Tapere som blir velgere med en sterk mistro til liberale verdier.

Han gir imidlertid ingen referanser her, noe som er synd, for meritokratiets potensielt fremmedgjørende effekt kan definitivt ha bidratt til at sosialdemokratiet bommer på velgerne. Da Tony Blair sa «education, education, education», sendte det kanskje frysninger ned ryggen på mange av hans mindre utdannede eller skoleleie velgere.

Monbiot trekker frem mange interessante enkeltmomenter, men prøver å presse det hele inn i en noe banal snill/slem-akse i politikken og refererer tilfeldig eller selektivt. Fascinerende sammenhenger blir alt for raskt tolket som kausale forhold. Slikt kan funke bra i en kommentar eller artikkel, men hører ikke hjemme i et seriøst forsøk på å tolke en kompleks politisk trend.

En ting han for eksempel overser, er at den klassiske konservative høyresiden også ser ut til å slite, selv om den definitivt hadde en nyliberal dreining på 80-tallet. Dermed er det kanskje andre mekanismer som bidrar til at sosialdemokratiene taper enn deres aksept av nyliberale ideer om markedets plass i samfunnet. De som vokser nå er tross alt de høyrepopulistiske partiene, partier som fremmer kulturkamp, nasjonalisme og innvandringsskepsis.

 

Felleskapets fortreffelighet

Med det ovenstående i bakhodet er det overraskende at Monbiots ideer til å få skuta på rett kurs, faktisk er ganske spennende. I den generelle debatten om å redde sentrum-venstre har man gjerne fremmet to alternativer. De som deler Monbiots analyse om nyliberalt hegemoni vil si at en venstredreining er beste kur.

Det offentlige bør ta tilbake lekene fra markedet og gi folk tryggere rammer i livet med styrket offentlig eierskap. Andre sosialdemokrater, blant annet i Danmark og Østerrike, tenker tvert om at man må låne litt innvandringsskepsis og globaliseringsmistro fra den populistiske høyresiden for å møte fremtidens velgere.

Allmenninger fungerer faktisk overraskende godt, og de gir fellesskapet makt tilbake over eget nærmiljø.

Monbiot peker her på en tredje mulighet: Hva med å gi mer makt, ikke til selskaper eller staten, men til felleskapene? Goder kan settes under kollektiv administrasjon i form av en allmenning. Slikt gjorde man med utmarksjorda i middelalderen. Det var også modellen for 1930-tallets kooperativer i de nordiske landene. I «Out of the Wreckage» presenteres noen spennende nye kollektive løsninger.

Kanskje mest ambisiøst er forslaget, hentet fra Martin Adams, om en form for kollektiv eiendomsrett der lokalbefolkningen i byer og landsbyer eier tomtene i felleskap og leier dem ut til privatpersoner, selskaper og entreprenører. Inntektene kan brukes til felleskapets beste og til vedlikehold av felleskapets arenaer som parker, veier og kulturhus. Det skal nevnes at han her også foreslår en slags fordelingsmekanisme mellom kollektivene, hvis ikke ville Grünerløkka eiendomskollektiv fått en urettferdig plasseringsfordel.

Stop en hal, tenker du. Hva med allmenningens tragedie? Når alle har tilgang på et gode vil de jo bare utarme det? Vel, den teorien har vist seg å svikte i møte med empiri, som vist av den eneste kvinne som har vunnet Nobels minnepris i økonomi, Elinor Ostrom. Allmenninger fungerer faktisk overraskende godt, og de gir fellesskapet makt tilbake over eget nærmiljø. Dermed gir man noe til de som føler seg knust under globaliseringens hel.

Mange goder, f.eks. eiendom, skoler, nærbutikken, er av natur lokale. De kan dermed også disponeres lokalt, istedenfor å eies av et hedgefund i sambandsstatene. Partier og politiske bevegelser som kan bidra til å skape slike kollektiver har, ifølge Monbiot, en reell mulighet til å skape motmakter til finans- og industrieliter. Selvfølgelig er det en rekke praktiske hindringer i veien, men digitale nyvinninger gjør det enklere å organisere kollektivt eierskap i dag, enn i middelalderallmenningens tid.

 

Folkepolitikk

Av andre heftige ideer er deltagende budsjettprosesser, der han trekker frem brasilianske byer som har borgerkomiteer til å utforme deler av kommunens budsjetter. Alle borgere får et ord med i laget om hvordan felles ressurser skal benyttes, ikke gjennom representanter, men gjennom felles forsamlinger. Dette har visstnok redusert korrupsjonen, økt effektiviteten og gitt folk eierskap til lokalsamfunnet. Et steg lengre er introduksjonen av borgere i lovprosesser og sågar et forslag om jevnlige folkegrunnlovssamlinger, som undertegnede er tilhenger av.

Folkeforsamlinger som diskuterer komplekse saker kan, ved bred sammensetning, være bedre beslutningstakere enn eksperter eller politiske eliter. Imidlertid er referansen han selv bruker ganske skeptisk til ideen om at slike folkeforsamlinger kan gjøre folk til mer engasjerte borgere. I det avsluttende mobiliseringskapitlet trekkes bevegelser som Momentum i Corbyns Labour eller Bernie Sanders’ kampanje frem som eksempler på hvordan man kan engasjere ved å bygge politiske kulturer på deltagelse og tilitt.

Derfor bør sosialdemokrater alvorlig vurdere om det er noen nye typer fellesskap som burde skapes.

Særlig interessant i en norsk kontekst er Corbyns insistering på å bygge partiet som et politisk verksted. Dette kan kontrasteres med AUF-medlem Håkon Knudsens kritikk av arbeiderpartiets landsmøte like før årets valg, der «landets kanskje viktigste politiske verksted ble redusert til en budsjettkonferanse.» Politikk må handle om hvordan samfunnet skal se ut i fremtiden og våge å forme samfunnet på nye måter, hvis dagens strukturer har feil eller mangler. Politiske bevegelser trenger slike diskusjoner for å leve. Monbiots mantra er at politiske bevegelser skal organisere folk, ikke penger.

 

Sosialdemokratiet bør satse på nye fellesskap

Ett premiss hviler bak alle forslagene i «Out of the Wreckage»: Dagens politiske og økonomiske tenking foregår langt fra borgerne og verdsetter i for liten grad samfunnets effekt på miljøet og på borgernes sosiale behov. Ved å inkludere vanlige folk i beslutninger og eierskap, skal vi rette på dette. Selv globaliseringens tapere kan tenkes å være med på et politisk prosjekt som gir dem tilbake noe av kontrollen over egne liv.

Spørsmålet er om folket er slik Monbiot gjerne vil at de skal være. Frykt for klima henger sammen med høy utdanning, blant vanlige folk er det rett og slett ikke en like stor prioritet. Ønsket om sosial utjevning kan definitivt være viktig for folk, men trumfer det frykten for innvandring?

Den sosialdemokratiske skuta kan kanskje få medvind hvis den tør å legge ut i ukjent farvann.

Dessverre sier ikke Monbiot mye om effekten av slik folkepolitikk på innvandringsskepsis. Derfor er det ironisk at idealdemokratiet han trekker frem, Sveits, ikke kan sies å være noe lysende forbilde på det området, illustrert ved deres minaretforbud fra 2009. Generelt er de potensielle farene ved å dyrke folks gruppetilhørighet lite problematisert i teksten, muligens fordi Monbiot foretrekker en inndeling i snill og slem politikk.

Samtidig er det noe å hente i ideene om nye fellesskapsløsninger. Sosialdemokratiet bygger på et klassekompromiss der de som har lite aksepterer at noen får ha mer, i bytte mot solide velferdsordninger og et anstendig arbeidsliv. Vi som nyter godt av fellesskapsløsninger har andre interesser enn de som kan kjøpe seg bedre alternativer selv. Sosialdemokratienes paradoks er at mange av de fellesskapsløsningene vi har kjempet for nå er bredt akseptert også på høyresiden. Fellesskole, offentlig helsevesen og folketrygden omfavnes av Erna like mye som Jonas.

Derfor bør sosialdemokrater alvorlig vurdere om det er noen nye typer fellesskap som burde skapes. Det krever imidlertid at man går inn i grunnleggende ideologiske debatter om hvordan samfunnet skal se ut, istedenfor å love x antall flere lærere eller påpeke alle høyresidens feil og mangler. Den sosialdemokratiske skuta kan kanskje få medvind hvis den tør å legge ut i ukjent farvann.