Fascinerende bok om hvordan Shakespeares teaterstykker både illustrerer, men også noen ganger kanskje har vært med på å påvirke, den politiske utviklingen i USA.
En aprilkveld i 1865 gikk skuespilleren John Wilkes Booth inn på et teater i Washington DC og skjøt og drepte president Abraham Lincoln som satt i salen. Men en mindre kjent detalj ved denne historien er at i dagene før drapet var både Booth og presidenten svært opptatt av Shakespeare.
Booth kom fra datidens kanskje mest prominente skuespillerfamilie i USA og vokste opp med Shakespeare. Booth var svært kritisk til Lincolns politikk om å frigjøre svarte slaver, og i ukene før drapet ble Booth mer og mer opptatt av karakteren Brutus i skuespillet Julius Cæsar. Booth skrev i flere brev at det var fordi Brutus elsket Roma at han måtte drepte Julius Cæsar, og sånn var det også for ham: fordi Booth elsket USA, måtte han drepe Lincoln.
For det rare er hvordan Shakespeare og hans karakterer dukker opp igjen og igjen på forskjellige måter opp gjennom USAs historie.
President Lincoln inviterte ofte skuespillere og regissører for Shakespeare-forestillinger han hadde sett til Det hvite hus. Lincoln ville gjerne diskutere oppsetningene til seint på natt, og han var særlig opptatt av lederskikkelsene i skuespillene.
«In the histories and tragedies that Lincoln found so absorbing, Shakespeare put his protagonists under considerable pressure. Among the most powerful moments in these plays are the speeches in which characters confront moral dilemmas and give voice to the guilt and grief that crushes them. That these characters are often evil – Richard III, Macbeth, Claudius – mattered little to Lincoln; what did was their degree of self-awareness, how fully they understood the difficult choices they faced» (s. 116)
Populær i USA
Slike historier er boka «Shakespeare in a Divided America» full av. Det er en overraskende underholdende bok om forholdet mellom USA og Shakespeare, som ikke er så smal som man kanskje skulle tro.
Denne annonsen, som siterer en av de mest kjente passasjene fra Romeo og Juliet, hvor Romeo proklamerer at ekte kjærlighet kan ikke stoppes, var satt på trykk av en 23- årig praktikant i Det hvite hus, Monica Lewinsky.
Boka er strukturert i åtte lettleste kapitler som hver omhandler en større episode i amerikansk historie. Forfatter James Shapiro, som er professor i engelsk ved Colombia-universitet i New York, får fram mye interessant om Shakespeares teaterstykker men kanskje enda mer om amerikansk politisk historie.
For det rare er hvordan Shakespeare og hans karakterer dukker opp igjen og igjen på forskjellige måter opp gjennom USAs historie.
Clinton og Lewinsky
En annen historie fra boka: På Valentines dagen i 1998 stod en annonse på trykk i Washington Post, bortgjemt nederst på en av de siste sidene av avisen. Den var adressert til «Handsome» og underskrevet med «M».
HANDSOME
With love´s light wings did
I o’er perch these walls
For stony limits cannot hold love out,
And what love can do dares love attempt.
– Romeo and Juliet 2:2
Happy Valentine’s Day
M
Denne annonsen, som siterer en av de mest kjente passasjene fra Romeo og Juliet, hvor Romeo proklamerer at ekte kjærlighet kan ikke stoppes, var satt på trykk av en 23- årig praktikant i Det hvite hus, Monica Lewinsky.
Men akkurat hvorfor Shakespeare har fått en slik posisjon i USA, gir ikke Shapiro et fullgodt svar på.
Adressaten var president Bill Clinton. For noen uker tidligere hadde presidenten avblåst det totalt upassende forholdet til praktikanten men kort tid etter denne annonsen stod på trykk, gjenopptok de sitt forhold.
Mysteriet i USA
Shapiro begynner boka med å drøfte det han kaller mysteriet om hvorfor Shakespeare er blitt så populær og utbredt i USA.
For slik har det vært helt siden USA ble grunnlagt, og de kjempet en krig for å løsrive seg fra landet som Shakespeare kom fra. Men at han var engelsk har ikke lagt noen demper på begeistringen for dramatikeren. Da franske Alexis de Touqueville skrev sin kjente bok om USA i 1835, kommenterte han også litt forbløffet at det virket som hver minste lille hytte hadde flere av Shakespeares skuespill stående.
Men akkurat hvorfor Shakespeare har fått en slik posisjon i USA, gir ikke Shapiro et fullgodt svar på. Han nevner flere mulige årsaker: Englands store innflytelse på den unge nasjonen USA, en lang tradisjon med teatergrupper som turnerte store deler av USA på 18- og tidlig 19-hundretallet og utelukkende spilte Shakespeare, at skolebøker og pensum i USA har vektlagt Shakespeare i enda større grad enn selv britiske pensum, og at en rekke av grunnlovsfedrene og de første presidentene var sjeldent opptatt av Shakespeare.
I etterpåklokskapens lys framstår regissøren som noe naiv med tanke på hva slags reaksjoner som forestillingen vakte, i hvert fall i dagens politiske klima i USA.
Likevel: «yet much of the mystery of why “why has America embraced Shakespeare?” remains unsolved. All one can safely say is that Shakespeare took root in the United States because he spoke to what Americans cared about” (s. 3).
Selv om Shapiro kanskje overdriver litt i hans understreking om hvor populær Shakespeare er i bortimot alle deler av det amerikanske samfunnet, er det likevel et faktum at er ingen annen forfatter er i nærheten av å ha en slik posisjon i USA idag.Hver sommer er det rundt 150 friluftsoppsetninger eller festivaler om Shakespeare i USA, langt mer enn i England.
Dagens polariserte USA
Bokas avsluttes med et kapittel om dagens polariserte USA. Shapiro er nøye med å vektlegge at demokrater og republikanere opp gjennom USAs historie alltid har delt sin begeistring for Shakespeare. Men sommeren 2017 ble Julius Cæsar satt opp som en del av det årlige Shakespeare in the Park i Central Park i New York og da eksploderte dagens politiske skillelinjer.
Regissør Oskar Eustis hadde utstyrt Julius Cæsar med et knallrødt slips, litt halvlangt blondt hår, og en svart, vid dress. Likheten med Donald Trump var påfallende. Eustis hadde tenkt lenge på dette valget, og forsøkte blant annet å få fram det farlige og udemokratiske ved at Brutus, hjulpet av andre senatorer, drepte Cæsar/ Trump. Han ville vise at senatorene var vel så mye en trussel mot demokratiet i Roma som det Cesar var. Ved å provosere håpet regissøren å starte en nyansert diskusjon om den politiske polariseringen og demokratiets framtid i USA.
Vinklingen der var at en teateroppsetning på liberale Manhattan bortimot oppfordret til at president Trump burde drepes.
Slik gikk det ikke. I etterpåklokskapens lys framstår regissøren som noe naiv med tanke på hva slags reaksjoner som forestillingen vakte, i hvert fall i dagens politiske klima i USA.
For på en forprøve ble den 12 sekunder lange scenen hvor Cæsar/ Trump blir myrdet av senatorene filmet – og snart ble videoen vist på Fox News, Breitbart og andre nyhetsmedier. Vinklingen der var at en teateroppsetning på liberale Manhattan bortimot oppfordret til at president Trump burde drepes.
Motreaksjonene ble voldsomme. Teateret ble nedringt av rasende folk fra hele USA, de fikk bombetrusler, sponsorene trakk seg, forestillingen måtte få politibeskyttelse, og bare med et nødskrik ble alle forestillingene gjennomført.
Slik avsluttes boka med å vise hvordan teaterstykker skrevet på et annet kontinent for over 400 år siden, fremdeles har kraft nok i seg til å skape voldsomme reaksjoner i dagens USA.
Kommentarer