Er sosialdemokratiet redningen?

Sikkerhetsrådets sal i FN-bygget i New York prydes av et veggmaleri av den norske kunstneren Per Krogh. Midt i bildet har Krogh plassert en føniks, som skal illustrere en verden som etter to verdenskriger gjenreises på prinsipper om demokrati, menneskerettigheter og likhet. 70 år senere lever vi imidlertid fremdeles i en delt verden – økonomisk og politisk.

Slik innledet samfunnsgeograf og seniorforsker ved PRIO, Simon Reid-Henry, lanseringen av sin nye bok «The political origins of inequality». Han mener verden aldri har vært mer ulik eller urettferdig, på tross av all rikdom. Reid-Henry er britisk og også førsteamanuensis ved Queen Mary University i London. Dette er hans andre bok. I februar ble den kåret til ukens bok av Times Higher Education. På tross av et nokså dystert budskap, er Reid-Henry både løsningsorientert og optimistisk. Han skriver lett og morsomt, med mange gode eksempler fra litteratur og historie. Boken bør leses av alle som har latt seg engasjere av de økende forskjellene i verden, men som ønsker seg et nytt perspektiv på disse utfordringene.

Den rikeste prosenten i verden eier i dag nesten halvparten av all formue i verden.

Økonomer som Thomas Piketty og Anthony Atkinson, og organisasjoner som OECD, IMF og Verdensbanken, har bidratt til økt oppmerksomhet rundt økonomisk ulikhet og konsekvensene av den. Piketty har for eksempel vist hvordan den økonomiske veksten i vesten siden 1970-tallet i økende grad har tilfalt rike kapitaleiere og at hovedårsaken til at de rikeste drar fra i USA, er ekstrem vekst i topplederlønningene. Ser vi på OECD-landene er ulikheten på det høyeste nivået på et halvt århundre. Disse analysene har til felles at de vurderer ulikheten innad i land, og som regel i vestlige eller andre velutviklede land.

Forfatter Reid-Henry mener det er på tide å rette fokuset tilbake mot de store forskjellene mellom rike og fattige land. Ved å være opptatt av den rikeste prosenten i vestlige land, har vi «glemt» resten av verden. Det skyldes ikke mangel på empati, mener han – vi er kjent med hvordan en sultende kropp ser ut. Det handler heller ikke om avstand, tror han. Et økende antall av verdens rikeste bor i høye luksusleiligheter bygget rett over slummen nedenfor. Problemet, slik Reid-Henry ser det, handler om mangel på perspektiv: at vi velger å ikke se den direkte sammenhengen mellom fattigdom og lidelse hos mange, og rikdom og privilegier hos de få. Problemet er nemlig ikke fattigdomsfeller på bunnen av pyramiden, men at rikdom konsentreres på toppen.

Høyere skatter var viktig.

Dagens fokus på økonomiske forskjeller gjør at vi til stadighet blir minnet om de ekstreme forskjellene som finnes i verden. Likevel er utvikling og statistikk om skjevfordelte økonomiske ressurser alltid overraskende og overveldende. Reid-Henrys har mange eksempler: For et århundre siden, under den første verdenskrig, tjente de tjue prosent rikeste av verdens befolkning elleve ganger mer enn de fattigste tjue prosentene. På slutten av 1900-tallet tjente de 74 ganger mer. Ser vi på formue i stedet for inntekt, er bildet enda mer ekstremt. Den rikeste prosenten i verden eier i dag nesten halvparten av all formue i verden. De fattigste femti prosentene i verden, om lag tre milliarder mennesker, eier til sammenligning én prosent av all formue.

Reid-Henry bok er et spark til høyre- og venstresiden. Mange har trodd på den såkalte «trickle-down»-effekten: dersom vi lar de rike få beholde pengene sine, vil det skape vekst og velstand for alle. Etter finanskrisen er denne teorien delvis tvunget tilbake i skuffen. Uten den står imidlertid begge sider av det politiske spekteret uten svar, mener samfunnsgeografen. Mens mange på høyresiden verden over igjen har begynt å plassere skylda hos de fattige selv, dreier venstresidens motstand mot ulikhet – gjennom bevegelser som Occupy og Indignados – seg i første omgang om ulikheten som påvirker dem selv, og ikke om den globale ulikheten. Mens vi hisser oss opp over å måtte betale ned bankgjeld, er dette nettopp det den tredje verdens gjeldsbyrde alltid har handlet om: at vanlige mennesker betaler gjelden korrupte eliter har satt landet deres i.

Samfunnsgeografen er opptatt av å bringe politikken tilbake til ulikhets- og utviklingsdebatten. Et slikt perspektiv gir grunn til optimisme: når den globale ulikheten skyldes valg av politikk mer enn en utvikling utenfor vår kontroll, er det lettere å gjøre noe med problemet.

Her er han i godt selskap. I sin siste bok, «Inequality – what can be done», er verdens ledende ulikhetsforsker Anthony Atkinson særlig opptatt av politikkens rolle, og mener det er betydelig rom for politikk for å sikre rettferdig fordeling og hindre at økonomisk og politisk makt skjevfordeles mer i framtiden. I en fellesartikkel med Piketty konkluderer Atkinson med at det nettopp var politikk som bidro til å redusere kapitalens vekst på 1900-tallet, som igjen medførte lavere økonomisk ulikhet. Høyere skatter var viktig. Lavere skatter fra 1970-tallet fikk imidlertid motsatt effekt.

Også studier av den norske utviklingen konkluderer med det samme. Siden 1980-tallet har ulikheten økt med hele 19 prosent i Norge. Andelen av den totale inntekten i Norge som går til de 1 prosent rikeste, er nesten doblet i samme tidsrom. I Aaberge og Atkinson (2010) trekkes den mer generøse beskatningen av kapitalinntekter, i kombinasjon med liberaliseringen av kredittmarkedet på midten av 1980-tallet og nye muligheter som følge av oljevirksomheten, fram som en del av årsaker til den kraftige oppgangen.

Han hyller den sosialdemokratiske modellen.

Reid-Henry mener vi må sette søkelys på hvordan vi skal endre de underliggende strukturelle urettferdighetene. Et av hans hovedpoenger er at vi i dag lever i en økonomisk globalisert verden, som ikke er tilsvarende politisk globalisert. Vi bør derfor snakke mindre om internasjonal økonomisk utvikling og mer om internasjonal politisk utvikling – det siste avhenger nemlig at vår egen evne og vilje.

Så er spørsmålet: Hvordan gjør vi det?

Reid-Henry tar til orde for en omlegging av bistanden – fra behovsprøvde overføringer til utvalgte land til globale offentlige investeringer, etter modell fra tidligere lignende systemer, som Marshallplanen. Han tror et slikt virkemiddel vil være langt mer effektivt enn bistand, fordi det vil gi incentiv til å tenke framover, og ikke bare bakover – i et forsøk på å reparere. Videre ønsker den britiske forfatteren en slags institusjonell innovasjon. Han mener FNs rolle i dag i hovedsak handler om fredsbevaring og sikkerhet, mens deres tidligere forsøk på å bygge institusjonelle forhold for fred, har falt sammen. Det som må til, ifølge Reid-Henry, er bedre systemer for å inkludere fattige borgere i verden i avgjørelser som påvirker dem. Han foreslår konkret å opprette et nytt parlamentarisk råd, og mener vi som har en stemme i mektigere stater, bør være pådrivere for å få det til. Hvordan FN skal videreutvikle sin politiske og demokratiske rolle, blir helt sikkert et tema når ny FN-sjef snart velges. UNDP-sjef Helen Clark, som er en potensiell kandidat, la for eksempel i et besøk hos Urix denne uken vekt på at FN må ivareta en helhetlig rolle som samfunnsbygger.

Men disse tankene er verken helt nye eller spesielt overraskende. Den andre delen av analysen hans er imidlertid mer interessant. Reid-Henrys mest spennende løsningsforslag for å redusere forskjellene mellom rike og fattige i verden, finnes i en kombinasjon av sosial organisering, aktive sosialpolitiske tiltak og økt demokratisk medbestemmelse. Han hyller den sosialdemokratiske modellen som det politiske systemet som best ivaretar disse tre hensynene.

Resultatet var ikke bare sosial stabilitet, men økonomisk velstand også.

I motsetning til kommunismen og kapitalismen utviklet sosialdemokratiet seg på organisk vis, i mange tilfeller som et svar til spesifikke lokale behov og bekymringer. Styrken har alltid ligget i å ikke ha en forhåndsbestemt formell til å løse disse utfordringene, skriver forfatteren. Han mener sosialdemokratiet deler kommunismens inkluderende og offentlig-orienterte syn på framtida, mens den samtidig gir individet plass og respekterer den private eiendomsretten. Istedenfor å hermetisere gamle verdier på glass i lukkede skap, slik konservatismen gjør, fornyer man dem i stedet gjennom offentlig dialog.

Forfatteren gir en god beskrivelse av hvordan sosialdemokratiet vokste fram i Skandinavia på 1930-tallet, i en tid preget av krise, politisk radikalisering og fattigdom – på mange måter i likhet med dagens verden. Mange steder ble fascismen svaret på utfordringene. I Skandinavia fant vi svaret i sosialdemokratiet, på tross av at utfordringene var like store her. Reid-Henry frykter de sosialdemokratiske verdiene står i fare for å bli glemt i takt med at europeiske land kutter kostnader og reduserer velferd.

Mesterstykket sosialdemokratiske partier evnet å gjennomføre på 1930-tallet, forteller Reid-Henry, var å anerkjenne at alle var sårbare for den økonomiske krisen. De strakk ut en hånd forbi kjernevelgerne i arbeiderbevegelsen, til middelklassen og til bønder, noe som innebar flere kompromisser. Blant annet aksepterte det sosialdemokratiske partiet i Sverige proteksjonistiske grep for landbruket i bytte mot at bøndene aksepterte progressiv arbeidsmarkedspolitikk. Resultatet var ikke bare sosial stabilitet, men økonomisk velstand også.

Ved å øke konkurransekraften til eksportsektoren, skapte sosialdemokratene flere jobber. Ved å sikre investeringer på tvers av sektorer, reduserte de generelle ubalanser i økonomien. De tilbød pensjoner, sosial sikkerhet, boliger, utdanning og arbeidsledighetstrygd for arbeidstakerne. Arbeidsgiverne nøt godt av et lønnsnivå basert på konkurranseutsatt industris bæreevne og av at staten tok ansvar for arbeidstakernes sosiale behov. Alt dette skapte forutsetningene for et fleksibelt og tilpasningsdyktig arbeidsmarked og økonomisk vekst – en slags velferdskapitalisme.

Denne «nordiske supermodellen» har gitt svært gode økonomiske resultater.

Dette handler om å se på velferd som en investering, og ikke som en utgift. God infrastruktur, godt utdanningstilbud og en felles forsikringsordning som tar vare på dem som faller utenfor arbeidslivet, er elementer som sannsynligvis også gjør det attraktivt å etablere næringsvirksomhet. Norge er for eksempel ifølge Verdensbanken det niende beste landet i verden å drive business i, på tross av et høyere skattenivå enn flere av våre konkurrenter. For eksempel bidrar permisjonsordninger og barnehagereform til høy kvinnelig arbeidsdeltakelse.

Forskning bekrefter at tidlig innsats mot barn og unge er lønnsomt. Amerikansk forskning viser at barnehageinvesteringer har lønnet seg med 7-gangeren når en person er 21 år, og med 15-gangeren når personen blir 40 år. Ordninger for dem som faller ut av arbeidslivet bidrar antakeligvis også til et omstillingsdyktig næringsliv. Dersom det blir større utrygghet for hva som skjer dersom jobben blir borte, vil vi få langt mindre smidige omstillingsprosesser i norsk arbeidsliv. Et samfunn der alle bidrar etter evne til en god velferdsstat, gir igjen en godt utdannet og produktiv befolkning, og et omstillingsdyktig næringsliv. Denne «nordiske supermodellen» har gitt svært gode økonomiske resultater, og i tillegg sikret sosial framgang og lav ulikhet.

Dette har også land utenfor Skandinavia forstått. Reid-Henry trekker for eksempel fram Costa Rica, som var et av de fattigste landene i Mellom-Amerika under andre verdenskrig. I dag beskrives det av flere som Mellom-Amerikas Sveits. Endringen skjedde i 1950, da det ble etablert et nasjonalt produksjonsråd og et nasjonalt lønnsråd, som skulle sikre at borgerne skulle ha råd til en elementær diett. Gjennom et nasjonalt bygg- og planleggingsinstitutt, ble flere boliger bygget og lån ble subsidiert for å gi folk råd til å kjøpe dem. Samtidig førte et nasjonalt veibyggingsprogram til at landets veinett ble doblet. Resultatet ble et land som hadde høyest vekstrate på kontinentet og kunne skilte med eksepsjonell sosial framgang. Fattigdom og ulikhet ble redusert.

Reid-Henrys beskrivelse av hvorfor vi bør endre dagens verden, er overbevisende.

Det har de siste årene vært økende oppmerksomhet rundt forholdet mellom økonomisk vekst og ulikhet. Blant annet har OECD pekt på at veksten mellom 1990 og 2010 kunne vært nesten 5 prosentpoeng høyere om ikke ulikheten hadde økt siden midten av 1980-tallet. For Norges del er anslaget hele 9 prosentpoeng, ifølge OECD. OECD er imidlertid ikke de eneste som har forstått at økonomisk framgang forutsetter at flere enn toppen er med på lasset. Henry Ford var blant annet opptatt av å gi arbeiderne på fabrikken sin en lønn som gav dem råd til å kjøpe bilene de laget selv. På den måten utvidet han markedet sitt.

Det er sosialdemokratiets evne til å svare på lokale utfordringer som gjør at Reid-Henry trekker det fram som en slags mønstermodell for en bedre verden. Han mener det kan brukes som inspirasjon til å oppmuntre land til reformer i lys av deres egne behov og historiske erfaringer. Tiden er forbi for universaloppskrifter for utvikling fremmet av organisasjoner som Verdensbanken eller IMF. Han peker på noen kjerneområder en ny samfunnsmodell i mange av verdens land bør inneholde: progressive skattesystemer, en aktiv stat som jobber for økt arbeidstilbud, regulerer markeder, og åpner landet for sivilsamfunnet, og omfordeling og aktiv sosial politikk.

Spørsmålet er hvordan man eksporterer den sosialdemokratiske modellen – eller kanskje mer riktig; «den norske modellen» – til resten av verden, spesielt i en tid der denne modellen er under hardt press der den oppstod. At man i Skandinavia valgte sosialdemokratiske svar istedenfor fascismen, skyldes selvsagt at partiene evnet å tilby folk løsninger på utfordringene som var attraktive for dem. Mye tyder på at man ikke lenger klarer det. I dag står Europa overfor flere store kriser, knyttet til klima, migrasjon, ulikhet, økonomisk uro og voksende arbeidsløshet. Mens de store europeiske venstrepartiene har mistet en tredjedel av velgerne siden 1980-tallet, er høyrepopulistiske partier på frammarsj. De etablerte partiene har misforstått velgernes opprør, peker den britiske forfatteren og professoren Matthew Goodwin på.

Han argumenterer godt for hvorfor en form for «velferdskapitalisme» kan være løsningen.

Dessuten mener mange at sosialdemokratiets tidligere suksess har vært at det har oppstått i små og kulturelt homogene land. Forfatter Simon Reid-Henry mener imidlertid ikke at det utelukker at modellen kan lykkes andre steder i verden. Han viser blant annet til at det i gjennomsnitt i de latinamerikanske landene bare bor omslag 23 millioner, mens gjennomsnittet i afrikanske land er enda lavere, om lag 17 millioner. En annen innvending mot eksport av sosialdemokratiets velferdssystem, er ofte at fattige land rett og slett ikke har råd til den luksusen velferd er – de må rette oppmerksomheten mot å være konkurransedyktige dersom de skal overleve i dagens globaliserte økonomi. Men som Reid-Henry helt korrekt viser, var de skandinaviske landene selv underutviklet da grunnleggende velferdspolitikk ble introdusert.

Reid-Henrys beskrivelse av hvorfor vi bør endre dagens verden, er overbevisende: «Likhet er ønskelig. Det betyr forskjell, mangfold og variasjon. Ulikhet er et produkt av strukturell urettferdighet. Det betyr marginalisering, diskriminering og forsømmelse. Og et system som tjener noen mer enn andre». Reid-Henry legger ikke fram en konkret femtenpunkts-liste, slik Atkinson gjør i sin siste ulikhetsbok. Det er mange store ord og hårete visjoner som egner seg godt som klistremerkeslagord på Bernie Sanders jakkeslag, men kanskje i mindre grad som nyttige verktøy for dem som ønsker seg reell politisk endring.

Han argumenterer godt for hvorfor en form for «velferdskapitalisme» kan være løsningen for mange land som trenger sosial framgang og økonomisk vekst. Hvordan en slik modell kan eksporteres til land som i dag er langt fra å ha et system som ligner dette, er imidlertid ikke særlig tydelig – det er da også et vanskelig spørsmål å besvare. Men noen flere konkrete tanker om hvordan en global oppslutning om den nordiske modellen er mulig, ville gjort boka enda mer relevant. Likevel bør Reid-Henrys ideer om en bedre verden være til inspirasjon for oss som ønsker å endre den.