Tett på sirkuset

Are Tågvold Flaten og Res Publica kunne knapt valgt et bedre tidspunkt for å lansere sin bok om det uvirkelige presidentvalget i 2016. Etter en uke der påtroppende president Donald Trump har kommet med stadig mer elleville uttalelser, tas milliardæren i ed som USAs 45. president fredag. (Det er forøvrig mye som tyder på at også de neste fire årene vil preges av Trumps Twitter-konto og hans lunefulle temperament).

I 2010 ga John Heileman og Mark Halperin ut den utmerkede Game Change: Obama and the Clintons, McCain and Palin and the Race of a Lifetime. Med et valgår som inneholdt historiens første svarte presidentkandidat, tidenes tøffeste nominasjonsvalg, og en ubeskrevet visepresidentkandidat som tok det konservative USA med storm, virket tittelen på sin plass.

Få hadde trodd at vi bare seks år senere kunne få en valgkamp igjen som beskrives som “tidenes”. Men tittelen er betimelig.

Intimiteten til det vi andre stort sett har fulgt på TV-skjermen, er bokens fremste styrke.

Are Tågvold Flaten er sannsynligvis den norske journalisten som har fulgt fjorårets presidentvalg tettest. Allerede halvannet år før valgdagen, var han på veien og fulgte i hælene på de håpefulle kandidatene. Fra landbruksmessen i Iowa i august 2015, gjennom utallige valgkampmøter med de ulike kandidatene, og frem til avslutningen på Hillary Clintons valgvake i New York 8. november, besøkte han ikke mindre enn 29 delstater.

I boken følger vi først og fremst denne reisen gjennom USA i tiden frem mot valget, fra valgmøte til valgmøte. Flaten har i tillegg til vanlige velgere snakket personlig med en rekke av kandidatene fra begge partier, om enn ikke de to mest prominente. Dette er med på å gi et unikt innblikk i hvordan amerikansk valgkamp går for seg. Vi får høre hvordan de tenker og forsvarer sine standpunkt og avgjørelser underveis. Intimiteten til det vi andre stort sett har fulgt på TV-skjermen, er bokens fremste styrke.

I tillegg til Flatens personlige opplevelser fra valgkampen, fletter han inn den fortløpende utviklingen, ved bruk av felles kilder, pressedekning og ikke minst informasjon fra de lekkede e-postene fra det demokratiske partiet og Clinton-kampanjen.

På denne måten får han også med de viktigste begivenhetene som han selv ikke har vært øyenvitne til, som skandalevideoen der Donald Trump skryter av seksuelle overgrep av kvinner og FBI-etterforskningen av Hillary Clinton.

Med levende og fargerike skildringer viser Flaten hvor overfladisk og absurd det hele kan være.

Noen av disse opplysningene kommer inn i fortellingen uten at opprinnelsen nevnes i teksten. Særlig når det gjelder e-postlekasjene hadde denne anmelderen foretrukket at dette var tydeligere. E-postskandalen nevnes først et stykke ute i boken, og dermed sitter leseren med igjen med noen spørsmål om hvor innsideinformasjonen fra Clinton-kampanjen kommer fra. Til Flatens forsvar er boken utstyrt med et stort noteapparat.

Som tittelen avslører handler boken først og fremst om det sirkuset en amerikansk valgkamp er. Med levende og fargerike skildringer viser Flaten hvor overfladisk og absurd det hele kan være, der merkelige matskikker og det riktige smilet er viktigere enn politiske prioriteringer. Det er praktisk talt avgjørende at man spiser koteletter på pinne i Iowa, men det blir lite tid til å snakke politikk. Dessuten bør du helst signere et pølsebrød i Ohio hvis du har noe realistisk mål om å bli USAs statsoverhode.

I det republikanske presidentvalget var det denne gangen hele 17 kandidater. Flaten omtaler ikke alle, men han introduserer mange. Denne delen av boken kan virke litt oppramsende og heseblesende. Det er mye forfatteren vil ha med, men resultatet hadde kanskje vært bedre om noen av de mindre prominente kandidatene hadde vært utelatt.

I det hele tatt brukes det uforholdsmessig mye plass på nominasjonskampen. Bare hundre sider av totalt drøye 360 er satt av til selve duellen mellom Clinton og Trump. Riktignok utgjør den interne kampen i partiet mye av valgåret, og ikke minst Flatens innsats på veien, men det er kampen mellom Clinton og Trump som gjør valgkampen mest minneverdig.

Sirkuset kan ikke kalles grundig politisk analyse. Den bringer oss ikke mye nærmere en forklaring på valgresultatet som sjokkerte en hel verden. Men det er neppe målet heller. Den er som nevnt mer et personlig nærbilde av en valgkamp vi har sett fra avstand, nærmest en politisk reiseskildring.

Årsaken var skyhøye publikumstall og det faktum at vi aldri helt vet hva Trump kommer til å si.

I teksten finner vi likevel noen ledetråder som kan hjelpe oss på veien. Det første tankevekkende sporet er hvor tidlig alt egentlig handler om Trump. Mye har vært skrevet og sagt om hvor lenge motstanderne og offentligheten som sådan ikke tok ham på alvor, og at han dermed kunne seg snike seg inn i en posisjon der han til slutt ikke var mulig å stoppe. Men som Flaten peker på, var media oppslukt av Trump fra dag en.

De dekket valgmøtene hans i full lengde fra starten. Han fikk desidert mest taletid i den første debatten blant republikanerne, som var tidenes mest sette nominasjonsdebatt, mye på grunn av Trump. Da han nektet å stille til en senere debatt, var det hans alternative arrangement som stakk av med det meste av pressedekningen. Og da Trump åpnet sitt hotell i Washington, D.C. i september, direkteoverførte de store TV-kanalene en halv time med gratis TV-reklame, før Trump endelig ga en 23 sekunders lang uttalelse om det de var ute etter.

Årsaken var skyhøye publikumstall og det faktum at vi aldri helt vet hva Trump kommer til å si. Det er ikke usannsynlig at samtidens presse, med stadig større fokus på det sensasjonelle og det overfladiske, og mindre på politisk substans, er en av de hovedskyldige bak Trumps triumf.

Til tross for grovt fornærmende og hetsende uttalelser, fremsto Trump som et bedre valg.

Den andre nøkkelen handler om hvordan Trump stakk seg ut fra de andre kandidatene – først hans republikanske motstandere, og siden Clinton. Presidentkandidat Chris Christies valgkampsjef Mike DuHaime sier i boken: «Vi hørtes like ut alle sammen, bortsett fra Trump». Det er liten tvil om at valget for en stor del av amerikanerne handlet om ønsket om en som ikke tilhørte etablissementet i Washington.

Sett i det lyset kunne demokratene knapt valgt en verre kandidat enn Hillary Clinton. Til tross for grovt fornærmende og hetsende uttalelser, fremsto Trump som et bedre valg. Velgerne tok ikke alt han sa bokstavelig, men la istedet vekt på at han ikke var tilsmusset av ukulturen i den amerikanske hovedstaden.

Det skal skrives et bibliotek av bøker om presidentvalget før vi har noe som er i nærheten av hva som skjedde da en demagog uten politisk og militær erfaring, som har skrytt av seksuelle overgrep, og har brukt årevis på å så tvil om USAs presidents legitime bakgrunn, kunne bli verdens mektigste mann. Sirkuset er i liten grad et bidrag til dette, men er en intim og velskrevet skildring av en mildt sagt historisk valgkamp. Den er også et dokument som oppsummerer valgkampen på omfattende, men tilgjengelig vis, og som gir et innblikk i hvordan det gikk for seg der det skjedde.