Slik kan vi bekjempe endetidsfascistene

Hva er egentlig en fascist, og er det riktig å klistre denne merkelappen på samtidens høyrepopulister? Disse to spørsmålene har blitt diskutert jevnt og trutt siden Trump vant sitt første presidentvalg i 2016. Nå har Naomi Klein og Astra Taylor gitt oss en ny vri på det vanskelige f-ordet: endetidsfascisme. Hva i alle dager er en endetidsfascist?

Svaret er påfallende enkelt. En endetidsfascist er, ifølge Klein og Taylor, et maktmenneske som målrettet forsøker å gjøre jorda ubeboelig, for deretter å trekke seg tilbake til en beskyttet retreat: En privat øy i Oseania. En dyp luksusbunker. En annen planet.

Det lyder nesten for vondt til å være sant.

Hvis dette gir deg assosiasjoner til Dr. No, Lex Luthor eller andre karikerte superskurker fra Hollywood, er det fullt forståelig. En endetidsfascist er, per definisjon, en fiende av hele menneskeheten – en utspekulert og skruppelløs mangemilliardær som setter sine egne interesser foran behovene til resten av planeten.

Man vil helst ikke ødelegge en god fortelling ved å stille snusfornuftige spørsmål. Likevel er jeg spent når jeg åpner den nye boka til Klein og Taylor: Finnes det faktisk endetidsfascister i virkeligheten? Har verden gått så ettertrykkelig av hengslene? Er Elon Musk, Peter Thiel og de andre teknokapitalistene virkelig i ferd med å ødelegge planeten med vilje?

Det lyder nesten for vondt til å være sant.

 

Proaktiv katastrofekapitalisme

Dessverre er det mye som tyder på at Klein og Taylor har rett. I boka End Times Fascism And The Fight For The Living World gjør de systematisk rede for hvordan verdens rikeste og mektigste menn aktivt forsøker å forsterke de ulike krisene vi står overfor. Det er nemlig mulig å tjene store penger på både klimakrisa, fremmedfrykten og en uregulert KI-teknologi.

De to forfatterne bygger videre på hovedargumentet i Kleins bok Sjokkdoktrinen fra 2007. I denne boka viser Klein hvordan kapitalkreftene i stigende grad er på utkikk etter kriser de kan utnytte kommersielt. Katastrofekapitalistene tjener seg rike på menneskelig lidelse. De rykker inn i kjølvannet av kriger og naturkatastrofer, enten det er Bush-administrasjonens mislykkede krig mot terror eller orkanen Katrina, som ødela New Orleans i 2005.

Hva er det ved vår egen samtid som gir grobunn for denne like destruktive som proaktive kapitalismen?

Det er imidlertid en viktig forskjell på katastrofekapitalistene Klein skrev om tidlig på 2000-tallet og samtidens edgelords i Silicon Valley. Mens de førstnevnte tjente seg rike på kriser som allerede hadde inntruffet, forsøker dagens katastrofekapitalister aktivt å skape og forsterke krisene. De vil ha mer krig, mer fremmedfrykt, mer ekstremvær og full frihet til å utvikle kunstig intelligens. De vil, kort fortalt, forvandle kaos til cash.

Hva er det ved vår egen samtid som gir grobunn for denne like destruktive som proaktive kapitalismen? Og er det riktig å kalle de ytterliggående teknokapitalistene for fascister?

 

Fascismen i vår egen samtid

Ifølge Klein og Taylor er fascismen «kapitalismens mest aggressive forsvarsrespons». Fascismen vokser fram når markedsøkonomien «svikter store deler av befolkningen», i tider preget av sosial nød, hyperinflasjon og stigende arbeidsledighet.

De peker på tre sentrale og beslektede utviklingstrekk.

Fascistene hevder at de kan løse disse problemene, men først og fremst er de ute etter å avlede og utnytte den folkelige motstanden som gjerne oppstår i harde tider. Det gjør de ved å rette «det offentlige sinnet og frustrasjonen» mot «sårbare grupper i stedet for oppover mot selve systemet og dem som nyter størst privilegier og fordeler av det.»

Dette er i og for seg gammelt nytt, selv om vi ikke tar skade av å bli minnet om de sosiale og politiske mekanismene som ofte ligger til grunn for fascismens framvekst. Det som gjør End Times Fascism til en viktig bok, er at forfatterne undersøker hva det er ved vår egen samtid som gir fascistene vind i seilene. De peker på tre sentrale og beslektede utviklingstrekk.

 

Religion, teknologi og fremmedfrykt

I bokas første del viser forfatterne hvordan religiøse forestillinger brukes som et verktøy for å forsterke spenninger i samfunnet. Troen på at vi nærmer oss en siste, avgjørende kamp mellom Gud og Satan fikk et kraftig oppsving etter Hamas-angrepet på Israel i 2023.

Denne forestillingen brukes aktivt for å legitimere krig, overvåkning og folkemord. Ytterliggående, religiøse krefter har fått innpass i regjeringene både i Israel og USA, der de blander «apokalyptiske trossystemer med nye og dødelige former for statlig, militær og teknologisk makt.»

Slik oppstår det et symbiotisk forhold mellom staten og tek-selskapene.

Denne koblingen mellom politisk, militær og teknologisk makt er tema for bokas neste del. Klein og Taylor undersøker hvordan tek-oligarkene har gått fra å være miljøbevisste demokrater til å helhjertet støtte opp om Trump og MAGA-bevegelsen. En av de viktigste årsakene til denne u-svingen er, ifølge forfatterne, at teknokapitalistene vil ha frie tøyler til å utvikle stadig sterkere – og farligere – KI-verktøy.

Slik oppstår det et symbiotisk forhold mellom staten og tek-selskapene: Bedriftslederne vil ha frihet fra skatt og offentlig kontroll, mens staten vil ha fri tilgang på den raffinerte overvåknings- og militærteknologien disse selskapene kan tilby. Denne udemokratiske alliansen mellom stat og kapital har vært et typisk kjennetegn ved fascismen siden Mussolini marsjerte mot Roma i 1922. Nå har den fått en digital oppgradering.

De høyreekstreme bedriftslederne i Silicon Valley vet godt at økte utslipp vil føre til sosial nød og store flyktningestrømmer.

I bokas tredje del undersøker Klein og Taylor hvordan ytterliggående teknokapitalister som Elon Musk og Peter Thiel bevisst sprer fremmedfiendtlige budskap. Målet deres er å skape et rasistisk og høyteknologisk sorteringssamfunn. Denne delen av boka er spesielt interessant når forfatterne undersøker koblingen mellom klimaendringer, fremmedfrykt og ekskluderende nasjonalisme.

Mens partiene ytterst til høyre tidligere var klimafornektere, erkjenner endetidsfascistene at klimakrisa både er menneskeskapt og et uomtvistelig faktum. Men i stedet for å sette alle kluter til for å kutte utslippene og beskytte verdens befolkning mot ekstremvær, vil endetidsfascistene utvinne mer fossil energi, blant annet for å drive den enormt ressurskrevende KI-teknologien.

De høyreekstreme bedriftslederne i Silicon Valley vet godt at økte utslipp vil føre til sosial nød og store flyktningestrømmer. De vet også at klimakrisa tilbyr en unik mulighet til å skape en etnisk «ren» overvåkningsstat. Thiel, Musk og de andre teknokapitalistene kan levere verktøyene som trengs for å deportere uønskede individer og stenge klimaflyktningene ute.

 

Når virkeligheten overgår fantasien

Hvis du synes dette høres mørkt ut, har du helt rett. Klein og Taylor får samtiden til å minne om en dystopisk science fiction-film, noe de er fullt klar over selv. Flere steder i boka påpeker de hvordan endetidsfascismens framvekst allerede har blitt skildret i Hollywood, blant annet i filmer som Dr. Strangelove (1964), Elysium (2013) og Don’t Look Up (2022).

Klein og Taylor er tydelige på at dagens fascisme er forskjellig fra fascismen som oppstod i Italia på 1920-tallet.

Klein og Taylor viser hvordan samtidens politiske skjevutvikling både likner på og overgår de dystre scenariene fra populærkulturen. Et av kapitlene i boka heter rett og slett «Trapped in Bad Fiction». Men heldigvis finnes det et håp om en lykkelig slutt – for ikke å si en begynnelse på noe bedre.

I bokas fjerde og siste del skriver de to forfatterne om de antifascistiske bevegelsene som er i ferd med å vokse fram. Kan kampen mot endetidsprofetene gi oss en mulighet til å skape en mer rettferdig og trygg verden? I så fall må vi snu den fascistiske endetidsspiralen opp ned.

 

En ond spiral

Klein og Taylor er tydelige på at dagens fascisme er forskjellig fra fascismen som oppstod i Italia på 1920-tallet. Endetidsfascismen har vokst fram i en globalisert, klimaskadet og høyteknologisk verden – en verden som på flere områder befinner seg på bristepunktet, både politisk, økonomisk og økologisk.

Derfor skal vi være forsiktige med å trekke enkle paralleller mellom 1920-tallet og vår egen samtid. Som de skriver i en av bokas mange treffsikre one-liners: «Vi var på utkikk etter en reprise, men fikk en oppfølger.»

Hvordan kan vi snu denne spiralen?

Denne «oppfølgeren» beskriver Klein og Taylor med en enda mer treffsikker metafor. De mener at fascismen utvikler seg som en «nedadgående spiral», der hver «rundtur trekker oss dypere inn i et nytt dragsug». Samtidens fascister «drar fortidens vrakgods inn i samtiden». De kaster det de ikke har bruk for, de «plukker opp nye triks, tilpasser seg og skifter form i takt med at verden forandrer seg».

Hvordan kan vi snu denne spiralen?

Det vil ikke bli en enkel jobb, men Klein og Taylor gir flere eksempler på at det er mulig å yte motstand. De skriver blant annet om opprøret mot ICE-styrkene vinteren 2026, da innbyggerne i Minneapolis organiserte seg for å stanse deportasjonene av såkalt «ulovlige» innvandrere. Dette folkelige opprøret fikk stor oppmerksomhet i mediene. Det ga også president Trump en alvorlig ripe i lakken, særlig etter drapene på de to aktivistene Renee Good og Alex Pretti.

Harde vintre skaper samhold, og samhold stanser fascister.

Hvorfor var motstanden mot deportasjonene så sterk i nettopp Minnesota? Ifølge Klein og Taylor ligger mye av forklaringen i nabolagene, i byens «sterke, sosiale bånd». Menneskene som ble jaktet på av ICE-agentene, var ikke «fjerne abstraksjoner», men «venner, kolleger og kamerater». Som en av aktivistene treffende forklarte det: Innbyggerne i Minnesota er «sånne folk som dytter hverandres biler ut av snøen». Harde vintre skaper samhold, og samhold stanser fascister.

 

Det viktige nabolaget

Opprøret i Minneapolis viser, ifølge forfatterne, hvordan tettstedene, nabolagene og de sosiale nettverkene er uvurderlige i kampen mot fascismen. Når mennesker føler seg knyttet både til hverandre og til et fysisk sted, er de mindre mottagelige for fascismens splittende retorikk.

Klein og Taylor trekker trådene tilbake til Det jødiske arbeiderforbundet, som oppsto i Øst-Europa på slutten av 1800-tallet. Dette sosialistiske nettverket av grasrotaktivister var ikke bare en motstandsbevegelse mot samtidens voldelige pogromer.

Det var også en reaksjon mot ideen om at de europeiske jødene burde skape sin egen stat i Palestina. Aktivistene ville heller skape et solidarisk samfunn der de befant seg. Forbundet utviklet ideen om doikayt, som Klein og Taylor oversetter til hereness: en «forpliktelse til stedet og fellesskapet som ikke var basert på blodsbånd».

Valgseieren til Mamdani er ikke det eneste lyspunktet i de mørke 2020-årene.

I bokas siste del leter Klein og Taylor etter eksempler på hereness i vår egen, trøblete samtid. Det finner de blant annet hos Zohran Mamdani, den muslimske sosialisten som ble valgt til borgermester i New York i januar. Ifølge Klein og Taylor er det mye å lære av kampanjen som sikret ham seieren:

«Begynn med en kjærlighet til stedet; skap et bilde av en radikalt inkluderende framtid der alle har råd til å leve verdige liv; omfavn felles mål på tvers av forskjellene; gå ut og samle folk offline; kjemp mot makta med glede; lær av historien og ikke vær redd for å røre sjela.»

Valgseieren til Mamdani er ikke det eneste lyspunktet i de mørke 2020-årene. I Storbritannia har Zack Polanski, lederen for The Green Party, blitt en reell utfordrer til det høyreekstreme partiet Reform UK. Da svenskene gikk til valgurnene 13. september, gikk Sverigedemokraterna tilbake med tre prosentpoeng. Vi må heller ikke glemme den knusende valgseieren til Péter Magyar, som satte punktum for høyrepopulisten Victor Orbáns 16 lange år som statsminister i Ungarn.

De aller fleste av oss vil ikke leve i en fascistisk, klimaskadet og fordummende overvåkningsstat.

Disse eksemplene understreker et av de viktigste poengene i boka til Klein og Taylor: Det er både mulig og nødvendig å kjempe mot endetidsfascistene. Det store flertallet av verdens befolkning ønsker nemlig å ta vare på både hverandre og planeten vi bor på. De vil ikke ha livstruende klimaendringer, imperialistiske kriger eller religiøse endetidsfortellinger. De vil ikke ha en utøylet KI-teknologi som både truer arbeidsplasser og menneskets evne til å tenke kritisk og selvstendig.

Kort sagt: De aller fleste av oss vil ikke leve i en fascistisk, klimaskadet og fordummende overvåkningsstat. Hvis vi vil unngå det, må vi organisere oss, på tvers av alt som skiller oss fra hverandre. Vi må ta del i kampen for en levende verden.

(Alle sitatene fra boka er oversatt av artikkelforfatteren).