FOTO: Adolfo Lujan

Det store spranget

Museskritt holder ikke – nå må vi hoppe! roper Naomi Klein i et desperat, men likevel optimistisk kampskrift.

De aller fleste har vent seg til at Donald Trump faktisk er president. Det er fortsatt et hett samtaleemne, og ingen har glemt hvem det er som faktisk sitter i det ovale kontor – men det umiddelbare sjokket har for lengst lagt seg, og gått over i apati.

Har vi tid til å dvele i denne apatien? Det er det Naomi Klein i bunn og grunn spør om i sin siste bok. Og svaret er et rungende nei. Vi har ikke tid.

Klein mener vi må begynne på nytt, med helt annet verdenssyn.

Det gjelder vel så mye nordmenn som amerikanere. Vi har kanskje ikke direkte påvirkning på hva The Donald foretar seg, og det er ikke vårt drikkevann som blir forgiftet når han avvikler miljøforurensningsreguleringer. Men vi lider sammen med amerikanerne når vi krysser grensen for no return hva klima angår, og vi lider når sabler truende rasles mot Nord-Korea, Iran og Jemen.

Det er dette Klein i «No Is Not Enough: Defeating the New Shock Politics» mener burde motivere oss til å danne en verdensomspennende bevegelse i protest mot Trump, så vel som systemet han er et symptom på.

 

Kampskrift

«No Is Not Enough» er skrevet på kort tid. Noen måneder, om vi skal tro Klein. Og den er langt fra noen systematisk og ryddig analyse av vår tids problemer. Den er et kampskrift.

«No Is Not Enough» av Naomi Klein.

Og som ethvert godt kampskrift, har det en hovedfiende. I dette som i så mange andre tilfeller er det nyliberalismen som har fått rollen, i bredere forstand kulturen, normene og verdiene denne har svøpt verden i: Verdier som Gordon Gekkos kjente mantra «greed is good», og generelt at profitt overgår menneskelige hensyn, samt at det private alltid trumfer det offentlige. Trump, mener Klein, er denne tankegangens logiske sluttpunkt.

Klein mener vi må begynne på nytt, med helt annet verdenssyn. For som John Rapley nylig skrev i The Guardian:

«If you are educated to believe greed is good, then you will be more likely to live accordingly.»

 

Beleilige bøker

Klein har lang fartstid som journalist og forfatter, og har tidligere skrevet omfattende om diverse politiske ideer. I «No Is Not Enough» benytter hun alle sine verktøy for å beskrive fenomenet Trump.

Som med så mye annet som beveger seg fort, blir helheten tåkete hvis man fokuserer på detaljer.

Hun forklarer hvorfor han appellerer til folk, og hans tilsynelatende ufeilbarlighet i velgernes øyne, uansett hvor heftige skandaler han havner i, ved å benytte seg av ideene hun jobbet fram i boken «No Logo» (1999).

Hun viser til ideene fra en av sine andre bøker, «The Shock Doctrine» (2007), for å forklare hvordan Trump og hans medsammensvorne mest sannsynlig kommer til å få gjennomført politikken sin. Og hun beskriver miljøkampens og kapitalismens motsetninger ved å vise til sin forrige bok, «This Changes Everything» (2014).

 

Lite nytt

Å lese om Trump gjennom Kleins tidligere teorier er belysende. På samme tid føles kapitlene hvor Trump i hovedsak omtales, litt som en «Best of»-liste over Trumps fadeser og de lumske motivene til folkene han omgir seg med, ispedd betraktninger fra Klein om hvordan hans karakterbrist, skumle planer og ville utsagn kan forklares ved hjelp av teoriene hun har skrevet om tidligere.

Naomi Klein er en aktiv samfunnsdebattant, har gitt ut flere prisbelønte bøker og er oversatt til en rekke språk. FOTO: Joe Mabel

Det er interessant, og det er alltid behov for en påminnelse av om hva Trump har gjort og hva han planlegger å gjøre. Likevel: En følelse av å ha lest det samme i diverse artikler, essays og andre bøker det siste året trenger seg etter hvert på. Det er rett og slett ikke særlig mye nytt – og godt språk kan ikke dekke over det.

Bare det faktum at Trump bytter ut, omplasserer og sier opp sine nærmeste i et heseblesende tempo, viser seg å slå negativt ut for Kleins bok. For ikke bare er Trumps ville rokeringer i staben et symptom på alt som er galt med ham som president. De føles også ofte fort som utdaterte hendelser – allerede etter noen måneder på trykk.

Dette er, og kommer nok til å fortsette å være, et problem for de som forsøker å skrive Trump-historien i sanntid. Mange av personene Klein omtaler er ikke lenger maktfaktorer, og enkelte fenomener hun peker ut, har tatt en mørkere vending enn forventet – for eksempel i Charlottesville.

Som med så mye annet som beveger seg fort, blir ofte helheten tåkete hvis man fokuserer på detaljer.

 

Kokebok for motstandsbevegelse

Ved bokens slutt framstår også Trump-analysen som en altfor lang innledning til hva Klein egentlig vil snakke om, og som hun i løpet av boken løst omtaler: Utskiftingen av verdenssyn, hvorfor det ikke er nok å bare si «nei», og planen for framtiden.

Folket tok kontroll, og de viste at det går an å stå imot negativ politikk påført i ly av kriser.

Her henter også tittelen sitt navn. For det å si «nei» er i mange tilfeller ikke nok, spesielt ikke når uspiselig politikk skal presses på en uvillig befolkning. Ta eksempelet Hellas: De led seg gjennom år med brutal kuttpolitikk. Til slutt kom det venstreradikale partiet Syriza til makten med lovnader om endring, og den kjente økonomen og professoren Yanis Varoufakis som finansminister.

Varoufakis’ oppgave var å få slutt på kuttpolitikken, noe som etter mye om og men kulminerte i en folkeavstemning der det greske folket ettertrykkelig sa «nei» til videre kuttpolitikk. Men som Varoufakis beskriver i sin bok «Adults In the Room»: Det var ikke nok. Kuttpolitikken fortsatte.

 

nyhetsbrevet

 

Klein viser blant annet til Argentina. Mot slutten av 2001 sto landet midt i en økonomisk krise. Argentinas daværende president Fernando de la Rúa prøvde, ved å erklære krisetilstand, å påføre landet en kuttpolitikk i samme gate som dagens Hellas – et mønstereksempel på det Klein kaller «sjokkdoktrinen».

Årsaken til at Argentina ikke havnet i det samme gjeldsfengselet som grekerne, var at argentinerne gjorde mer enn bare å si nei. De underbygget avslaget med så heftige demonstrasjoner at presidenten så seg nødt til å flykte fra presidentpalasset.

Som Klein påpeker, betydde ikke dette at veien videre for argentinerne var rett og uten farer. Men folket tok kontroll, og de viste at det går an å stå imot negativ politikk påført i ly av kriser.

 

Klar, ferdig, hopp

Men i lengden er det ikke nok å bare stå imot, heller. Derfor er de siste to kapitlene av Kleins bok dedikert til beskrivelsen av «The Leap Manifesto», et manifest jobbet fram av henne selv og meningsfeller. Manifestet var i utgangspunktet ment å være en liste over politiske mål de ønsket å fremme på tvers av landegrenser, men viste seg etter hvert å være et opprop. Et opprop om et fundamentalt skifte, vekk fra de verdiene og den moralen nyliberalismen og Trump står for. Som Klein selv forklarer det:

«Mens vi snakket, ble det klart at det var innenfor denne rammen alt falt på plass: Behovet for et skifte – vekk fra et system basert på umettelig plyndring både fra jorden og hverandre, og til en kultur basert på omsorg og ideen om at når vi tar, må vi også gi tilbake.»

Navnet «The Leap Manifesto» kom fra behovet for å gjøre skiftet fort, samt et behov for å vise langfingeren til tanken om at endring skjer med museskritt. Det er dette hun vil si, og hun hinter til det gjennom hele boka – så hvorfor venter hun så lenge? Hvorfor skriver hun først en rundt 200 siders lang lyninnføring i sin egen bibliografi og Trumps presidentskap?

 

Lite tilfredsstillende

Klein er en dyktig forfatter, og det er liten tvil om at en rekke – om ikke de fleste – av analysene i «No Is Not Enough» er korrekte. Men hastverk blir likevel lastverk: Behovet for å tale Trump midt imot er forståelig og høyst nødvendig, men å gjøre det i bokform har som forklart sine svakheter. Hva Klein presenterer i «No Is Not Enough» ville langt på vei latt seg beskrive i en lengre artikkel i The Atlantic eller The New Yorker. Det er ikke klart at stoffet rettferdiggjør boklengde.

Litt vind i seilene trenger vi i Trumps tidsalder, og Klein staker ut en kurs der vi på tvers av landegrenser kan yte motstand mot ham. Hun gjør også en god jobb med å klargjøre hva slags tankegods som er nødvendig for å endevende systemet som skapte Trump. Det er kanskje verdt prisen av en bok, men hadde gjort seg bedre som et essay i en nettavis.

nyhetsbrevet