Soldatenes sterkeste kvinner

I år 480 f. Kr kjempet angivelig 300 spartanere til siste mann mot perserkongen Xerxes’ invasjonshær ved Thermopylai. Den spartanske kongen Leonidas døde på slagmarken, men reddet med sitt offer Hellas fra fremmed dominans.

Spartarnene var et barskt folk. Ifølge essayisten Plutark skal spartanske kvinner ha avkrevd sine menn å komme hjem «enten med skjoldet i hånden eller liggende på det.»

Dafni, Eugenia og Ourania er henholdsvis moren, konen og datteren til fremtredende medlemmer av «Gyllent Daggry».

Slik anskueliggjorde han hvordan hele det spartanske samfunnet var konstruert rundt ett eneste formål: Krig. Når vi snakker om det antikke Hellas brukes gjerne honnøren «demokratiets vugge.» Men det finnes nok av andre forbilder for de som ikke skulle ha noen forkjærlighet for demokratiet.

Vår tids spartanere

Referanser til Leonidas og Thermopylai dukker titt og ofte opp blant «Gyllent Daggry»-medlemmene som figurerer i Håvard Bustnes’ dokumentar «Hatets vugge.» Filmen er et portrett av et fenomen som Europa dessverre har sett mer og mer til de siste tiårene: Neofascistiske partier med aggressive bøller, hjerneløs førerkult og antidemokratisk retorikk. «Gyllent Daggry» ser seg selv som vår tids spartanere. Soldater i en krig mot dekadanse, svakhet og innvandring.

Bustnes har kommet tett på partiet via en original vei. Han har gått via tilliten til tre kvinner som holdt mennenes kampmot oppe frem mot valget i 2015. Da satt store deler av partiets ledelse varetektsfengslet i forbindelse med drapet på den gresk rapartisten Pavlos Fyssa og var således i dårlig stand til å drive valgkamp.

Særlig Ourania og Eugenia har gode PR-evner og innbyr til en viss sympati.

Vel, det var flere gode grunner til at de satt i fengsel, men siden dette utgjør en slags cliffhanger i dokumentaren skal vi ikke avsløre noe her. Selv med partiledelsen bak murer klarte «Gyllent Daggry» å bli Hellas’ tredje største parti ved valget i 2015. Seiren ble i stor grad sikret takket være disse kvinnene, skal vi tro Bustnes.

En nasjonalistisk trio

Dafni, Eugenia og Ourania er henholdsvis moren, konen og datteren til fremtredende medlemmer av «Gyllent Daggry». Ouranias far er sågar Nikolaos Michaloliakos, partiets stifter og leder. Bustnes har fulgt dem med kamera. De har gått med på dette for å kunne presentere partiet som en anstendig gruppering med gode verdier, noe Eugenia ustanselig forsøker å forklare mannlige partimedlemmer som er skeptisk til filmingen.

Kvinnenes prosjekt lykkes delvis i begynnelsen av dokumentaren. Særlig Ourania og Eugenia har gode PR-evner og innbyr til en viss sympati. Vi tas inn i hjemmene, møter barnebarn og hører Ouranias tanker om ulike fagretninger innen psykologien. Men idet bestemor Dafni begynner å legge ut om at landet er i borgerkrig og at «Gyllent Daggry» er den egentlige motstandsbevegelsen har man allerede begynt å bli ganske skeptisk. Hakekorset i vinduet burde vært et hint.

Man ser i øynene hennes at hun strever med å holde masken og hun burde ha en stemme i hodet som sier at dette ikke ser så bra ut på film.

De er nasjonalister, ikke nynazister, sier de. Men, om de så skulle være det, hvor farlig er det egentlig, sier de videre. Når vi så kryssklippes til menn i kamuflasjedrakt som roper «blod, ære og fedreland», blir det vanskeligere og vanskeligere å følge kvinnenes bortforklaringer.

Høydepunktet kommer når Dafni i samtale med en drosjesjåfør prøver å fortelle hvor lett det er for politiet å redigere våpen inn i de av «Gyllent Daggrys» videoer som antageligvis ikke var ment for offentligheten. Man ser i øynene hennes at hun strever med å holde masken og hun burde ha en stemme i hodet som sier at dette ikke ser så bra ut på film. Men hun durer på.

Hvordan Bustnes har fått kvinnene til å stå gjennom hele prosjektet er dokumentarens største uoppklarte mysterium. De burde innse hvor kompromitterende denne dokumentaren blir for dem.

Samtidig er det nok en god illustrasjon på hvordan slike grupperinger kan skape alternative sannheter inne i små egne offentligheter. Der hausser de hverandre opp og sauser til dels fornuftig samfunnskritikk sammen med reinspikka rasisme og rå brutalitet.

Dafni byr derimot på absurde utlegninger om den internasjonale jødekonspirasjonen og Sions vises protokoller.

Til slutt er de ikke lenger redde for å fortelle sin sannhet til alle som vil høre, og ignorere de som argumenterer imot. De tre kvinnene virker så inne i denne alternative virkeligheten at de iblant ikke forstår hvor drøyt det de sier faktisk er.

En liten «Heil»

Mest fascinerende er den kvikke og retorisk sterke Ourania. Hun klarer gjennom Bustnes’ til tider irriterende monomane utspørring å fremstå som rolig og reflektert. Imidlertid får vi se videoklipp fra perioden da faren var fengslet, der hun uten omsvøp kaster ut beskyldninger om landsforræderi og vurderer deportasjon av alle velgerne som ikke er ekte grekere, i.e. som ikke stemte på «Gyllent Daggry.» Ourania, og den velutdannede Eugenia, er alltid flinke til å holde seg innenfor rammene av det akseptable når de vet at kamera er på.

Dafni byr derimot på absurde utlegninger om den internasjonale jødekonspirasjonen og Sions vises protokoller.

Men de er ikke nazister, bedyrer Dafni. De kan jo ikke være nazister! Forklaringen er like overraskende som banal: I Tyskland kan nasjonalistene kalle seg nazister, for de har historien til det. I Hellas kan de bare være nasjonalister. Så får vi se bildet av sønnen som hever armen mot et hakekorsflagg.

Imidlertid er det nesten alltid slik at godt kildemateriale gjør en dokumentar god, og her har Bustnes virkelig funnet gull.

Dessverre er ikke dette en liten avsondret gruppe. De er som nevnt Hellas’ tredje største parti. «Gyllent Daggry» tilbyr klare syndebukker, et sympatisk felleskap og grunnleggende velferdstjenester i et land som opplevde å bli valset over av resten av Europa og som fortsatt strever med å komme på beina. I slike omgivelser tyr folk gjerne til ytterkantene av det politiske spekteret, og i Hellas er det for tiden høyresiden som er best organisert. Hva er en liten «Heil» mot mat, trygghet og venner?

Dokumentargull

Det finnes en del man kan utsette på Håvard Bustnes dokumentar. Hans behov for å bygge opp en spenningskurve gjør at viktig informasjon kommer lovlig sent og det er til tider vanskelig å forstå hva han vil med intervjuene sine. Imidlertid er det nesten alltid slik at godt kildemateriale gjør en dokumentar god, og her har Bustnes virkelig funnet gull.

De tre kvinnene er så gode illustrasjoner på hva som foregår i det nynazistiske partiet at han går Plutark en høy gang. Den gamle grekeren måtte tross alt finne opp sine sitater fra spartanerkvinner. I «Hatets vugge» tropper kvinnene selv velvillig opp foran kamera.