Svakt om amerikansk arbeidsliv

Hvorfor er det slik at midlertidighet, usikkerhet og dødelig stress er blitt den nye normen i det amerikanske arbeidslivet?

Det er spørsmålet den amerikanske forfatteren Dan Lyons stiller seg i sin siste bok, Lab Rats.

Han hadde selv fått føle på det nye arbeidslivet som en av de få over 50 i en startup-bedrift. En bedrift hvor man ikke ble sparket, men ble «uteksaminert», og arbeidssikkerhet var noe avleggs.

De med virkelig ødeleggende kraft er selskaper som Uber, Lyft og andre som bryter ned hva det vil si å være ansatt.

Etter kort tid ble Lyons selv oppsagt, og han utviklet raskt en interesse for det moderne arbeidsliv. Spesielt for hvorfor arbeidslivet har blitt så usikkert og stressende at flere og flere arbeidere tar selvmord. Konklusjonen hans er at den prekære situasjonen i arbeidslivet skyldes en generasjon uetiske ledere.

Men er det virkelig slik at arbeidslivet var bra frem til en ny generasjon tech-milliardærer fra Silicon Valley dukket opp og ødela alt?

Lego-terapi

«Lag en and. Du har 30 sekunder», sier Agile-terapeuten Julia. Slik begynner et av Lyons møter med underverdenen av mer eller mindre alternative bedriftshviskere.

Lego workshop, som er hva Lyons tar del i, er bare en av en rekke «metoder» tatt i bruk av selskapet Agile. Selskapet er et av flere som spesialiserer seg på bedriftsorganisering og medarbeiderterapi. Selskaper som Agile, hevder Lyons, er i dag deltagende i et større økosystem av selskaper og aktører som bryter ned det tradisjonelle forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.

Agile er likevel forholdsvis uskyldig: De plager vettet av høyt utdannede gjennom evige omstruktureringer og terapiteknikker som Lego workshop, men det er det.

De med virkelig ødeleggende kraft er selskaper som Uber, Lyft og andre som bryter ned hva det vil si å være ansatt. Ved å kun være «formidlere» av arbeidskraften til selvstendige næringsdrivende – sjåførene – unngår de alt arbeidsgiveransvar.

Disse, hevder Lyons, har sammen med en rekke aggressive og nyrike tech-entreprenører kjempet frem tanken om at fast ansettelse og gode arbeidsvilkår er en urimelig byrde å pålegge bedrifter.

Det man trenger, slår Lyons og likesinnede fast, er mer etiske arbeidsgivere og mer etisk investering.

Lyons kontrasterer disse, og den rådende bedriftskulturen generelt, med dem han mener dagens leder faktisk burde ta etter: nemlig Henry Ford og andre ledere ved midten av forrige århundre.

De visste hvordan man drev en bedrift med profitt, samtidig som de løftet arbeiderne sine inn i middelklassen, hevder Lyons. Det er også her fortellingen hans slår sprekker – for er virkelig løsningen å bytte ut de dårlige kapitalistene med de gode?

Dødfødt kritikk

Lyons er overbevist om at dette er svaret, og han bruker store deler av bokens tredje del på å presentere Silicon Valley-aktører og andre som han mener er løsningen på dagens problemer.

Mer spesifikt mener han at den økonomiske retningen social entrepreneurship er løsningen. Dette er en retning innen økonomi- og ledelsesfaget som går bort fra Milton Friedmans utbyttefilosofi, og snarere råder bedriftseiere til å gjøre verden litt bedre – gjennom å tjene penger.

Men som forfatteren Anand Giridharadas overbevisende argumenterer for i boken Winners Take All, er dette i beste fall en villfarelse. Det er rett og slett særs tvilsomt at problemene den amerikanske arbeidstaker står overfor i dag, vil bli løst ved å bruke verktøyene som skapte situasjonen i utgangspunktet.

Uten fagorganisering eller effektiv regulering, har de ingenting de skal ha sagt.

Som Giridharadas viser, rokker endringene foreslått av gode kapitalister, rike filantroper og forkjempere av social entrepreneurship aldri deres egen makt eller økonomiske posisjon – som ofte er en av kildene til arbeidstakernes plager.

Dette vises da også i Lyons samtaler med de han klassifiserer som gode kapitalister. Kapitalismen, arbeidsmarkedet og arbeidsplassen skal ikke bli regulert gjennom statlig intervensjon eller ordnet gjennom økt fokus på fagorganisering.

Det man trenger, slår Lyons og likesinnede fast, er mer etiske arbeidsgivere og mer etisk investering. Akkurat hva som menes med etiske, utdypes ikke, men det virker å vise til at arbeidsgivere bør ta vare på arbeidstakerne sine og ansette mer mangfoldig.

Dette er en løsning som ivaretar den rådende orden. Selv om man skulle få en ny generasjon etiske kapitalister, vil arbeidstakerne fortsatt være avhengige av deres generøsitet. Uten fagorganisering eller effektiv regulering, har de ingenting de skal ha sagt. Hva om den etiske arbeidsgiveren viser seg å ikke være så etisk likevel?

Det vil da naturligvis ikke være en løsning å bli kvitt akkurat denne generasjonen særlig ekle, tech-ledere.

Man vil med andre ord fortsatt være utsatt for trendskifter i ledelsesstrategier. Lyons posisjon ender dermed i det smått absurde: Han begynner med å rakke ned på ledelsesbøker og seminarer, for så å ende med å anbefale de «gode» ledelsesbøkene og seminarene(!).

Den gang da…

Det må også stilles seriøse spørsmål ved Lyons henvisninger til «gullalderen» for amerikansk arbeidsliv på midten av 1900-tallet. Det var nemlig slettes ikke slik at den amerikanske økonomien på det tidspunktet gikk godt på grunn av en generasjon særlig etiske leder.

Snarere var det mekanismene Lyons underspiller, fagforeninger og reguleringer, som gjorde arbeidstakerne trygge og fornøyde – i tillegg til en turboladet økonomi etter 2. verdenskrig.

Som den amerikanske fagforeningsadvokaten Thomas Geoghegan påpeker i boken Which Side Are You On?, var dette høydepunktet for fagforeningsliv i USA. I samspill med president Roosevelt, sikret fagforeningsledere som John L. Lewis et ordnet og solidarisk arbeidsliv – uavhengig om arbeidsgiverne var etiske eller ei.

Det er heller ikke slik, som Lyons påstår, at dagens usikkerhet har rot i en særlig uetisk generasjon arbeidsgivere fra Silicon Valley. Selvsagt er arbeidslivspraksisen deres dårlig, men den får overdrevet mye oppmerksomhet på grunn av Silicon Valleys kulturelle dominans generelt.

Vil man ha humor på Silicon Valleys bekostning, bør man heller se serien Silicon Valley – hvor Lyons også er manusforfatter.

Usikkerhet, midlertidighet, absurde ledelsesstrategier og annet, er fenomener man har kjent til lenge – mye lengre enn siden 90-tallet, da Silicon Valley for alvor ble et maktsenter.

Det vil da naturligvis ikke være en løsning å bli kvitt akkurat denne generasjonen særlig ekle, tech-ledere.

Ikke godt nok

Som en samling absurde ledelsesstrategier og ekstremt toneløse uttalelser fra et veldig spesifikt ledersegment, kan Lab Rats være fornøyelig lesning. Som en analyse av det moderne arbeidsmarkedet fungerer den dårlig.

Fokus på alternative ansettelsesformer, usikkerhet og generelt dårligere forhold i arbeidslivet er økende i både USA og verden generelt. Det skrives mye bra om tematikken, og den interesserte leser retter med fordel blikket mot bøker som James Bloodworths Innleid og underbetalt eller Jonas Bals’ Hvem skal bygge landet?, heller enn Lab Rats.

Vil man ha humor på Silicon Valleys bekostning, bør man heller se serien Silicon Valley – hvor Lyons også er manusforfatter.