Terapeutisk onani som seksuell frigjøring

I boka Kom som du er. Alt du trenger å vite for å få et fantastisk sexliv, deler Emily Nagoski, en erfaren foredragsholder og TED-talker med doktorgrad i sexologi, sine viktigste faglige innsikter. Nagoski posisjonerer seg som sex-positivitetsbevegelsens vitenskapelige stemme, og tilbyr selvhjelp basert på harde fakta.

Forklaringsmodeller og løsninger hentes fra nyere forskning på kvinnens kropp og hjerne.

At forskningsfunnene det refereres til er viktige innsikter om kvinnelig seksualitet, kan sikkert stemme.

Den engelske undertittelen på boka er da også «The Surprising New Science that Will Transform Your Sex Life». At forskningsfunnene det refereres til er viktige innsikter om kvinnelig seksualitet, kan sikkert stemme. Og hadde boken hadde levd opp til det høye nivået på forskningsformidling her til lands, kunne konstellasjonen med de harde vitenskapene skapt et vektig innlegg på vegne av det sex-positive budskapet.

Men kombinert med selvhjelpstankegangen (det er kvinners eget ansvar å fikse opp i dette!), viser perspektivet lite følsomhet overfor de kulturelle betingelsene som preger kvinners seksualitet i dag.

«Du er helt normal!»

På samme måten som kvinnesykdommer har blitt nedprioritert som forskningsobjekt innenfor medisinen, har den kvinnelige seksualiteten – de spesifikt kvinnelige koplingene mellom hjerne, sanser og andre kroppsdeler – blitt viet mindre oppmerksomhet innenfor sexforskningen.

At så mange kvinner i dag sliter med manglende sexlyst, mener Nagoski, kan for en stor del forklares med uriktige myter om vår seksualitet – mange av dem har oppstått fordi sexforskningen har tatt utgangspunkt i mannekroppen.

Ifølge Nagoskis harde fakta er menn for eksempel i større grad tilbøyelige til å oppleve «spontan tenning», mens kvinner flest må plasseres i en «seksuelt kodet kontekst» for å kjenne på lyst. Kvinnelig lyst må altså pleies og vedlikeholdes – som Nagoski formulerer det i en litt påklistret hagemetafor: ”Vann, sol, valget av planter, til og med ekstra gjødsel – med andre ord alt fra stress til kjærlighet, til tillit, til en vibrator – kan påvirke hvor frodig hagen er.”

En annen sentral metafor er «av-» og «på-knappen»: I en hver situasjon du befinner deg i, vil det være visse ting en kan tenkes å bli tent av (på-knappen) og andre faktorer som skrur av tenningen (av-knappen).

Hva som er dine turn-ons og turn-offs varierer selvsagt, det samme gjelder i hvilken grad «av-» eller «på-knappen» er den mest følsomme. Mangler du sexlyst, kan utfordringen ligge i på-tenningsmønsteret og/eller av-tenningsmønsteret ditt. Og ved å fylle ut et «Spørreskjema om seksuelt temperament» i slutten kapitlet kan du enkelt finne ut av hvor problemet ligger for deg.

Aronvitz mener det skarpe skillet er karikert og langt på vei medieskapt.

At kvinner er mer responsive overfor den seksuelle konteksten, vil også si at vi blir mer påvirket av ytre omstendigheter som kroppsbilde og relasjonen til partneren. Og ett av sex-positivitetsbevegelsen overordnete budskap er skammens viktige rolle som lystdreper. Her rammes selvsagt også kvinner hardest – særlig om de seksuelle preferansene deres ikke er av dem som forekommer oftest.

Dette er også innsikter Nagoski forholder seg til. Med utgangspunkt i statistisk materiale kan forfatteren forsikre deg om at variasjonene egentlig er langt større enn normalkategorien skulle tilsi – du er statistisk sett «helt normal», uansett preferanser.

Dårlig sex er ikke bare dårlig sex

«The issue of consensual yet joyless and unsatisfying sex was the same one my mom and her friends were grappling with 50 years ago», skriver Nona Willis Aronowitz i essayet «The Feminist Pursuit of Good sex», trykket i New York Times tidligere i år som en kommentar til #metoo-kampanjen og de harde frontene mellom den nye twitter-feminismen og 70-tallsfeministenes kamp for seksuell frigjøring.

Nagoskis bok bidrar til å flytte oppmerksomheten mot jenters nytelse – og utfordrer slik sett prestasjonsfokuset.

Aronvitz mener det skarpe skillet er karikert og langt på vei medieskapt, og at målet for begge bevegelser tross alt er retten til god sex – fri for skam og tvang. Hun siterer klassikeren The Dialectic of Sex, av Shulamith Firestone fra 1968: «We’ve got to learn to sleep with people because we want them», […]«Not to prove anything to them, not to make them feel better about their masculinity, not out of weakness or inability to say no, but simply because we want to».

Selv om mange av jentemagasinene har tatt seg selv i nakken og nå trykker sexspalter i tråd med sex-positivismens budskap om sex for lystens skyld, også for kvinner, møter unge jenter stadig oftere beskjeden om at sex er en ferdighet man bør være god på.

Som New York Times-journalist og bestselgerforfatter Peggy Orenstein viser i boka Girls and Sex. Navigating the Complicated New Landscape (2016), tilegner dagens oppvoksende generasjon seg i større grad seg en forståelse av egen seksualitet som vare på et stadig mer kynisk hook-up-marked.

Men at boken kommer i form av en selvhjelpsguide, er mer problematisk.

Det er vanskelig å tenke seg et seksuelt forhold som aldri tar form av transaksjoner, og som Aronowitz’ referanse til Firestones klassiker viser oss, er dette selvsagt ikke noe nytt. Men når det blir en gjennomgående måte å forholde seg til sex på – som preger en hel generasjon – er det verdt å se nærmere på hvordan overordnede trekk i samtida kan tenkes å ha påvirket dette.

I Netflix-serien Hot Girls Wanted: Turned on, undersøker serieskaperne hvordan digitalisering; tilgang til porno, hook-up-apper og muligheter til umiddelbar bildeutveksling har bidratt at jenter i større grad oppfatter seksualiteten sin gjennom andres blikk.

Tilstanden dramatiseres godt i den nye Julie Andem-produksjonen Skam Austin, Grace (Nora), under diskusjonen om hvorvidt Kelsey burde ha sex med Daniel (William) eller ikke, oppfordrer henne til å formulere hvordan hun ser for seg at det vil bli å ligge med ham. Kelseys svar dreier seg utelukkende om hvordan hun vil se ut og hva hun skal ha på seg – hun drømmer om å bli sett som den perfekte seksualpartneren for Daniel.

Seksuell selvhjelp

Nagoskis bok bidrar til å flytte oppmerksomheten mot jenters nytelse – og utfordrer slik sett prestasjonsfokuset. Men at boken kommer i form av en selvhjelpsguide, er mer problematisk. Heller enn å gjøre oss oppmerksom på samfunnsstrukturene som gjør det så lett å gli inn i rollen som tilfredsstiller, legger selvhjelpsboken ansvaret over på den enkelte. Og selv om forfatteren gjør sitt for å overbevise om at det ikke er noe galt med den enkelte kvinnen, blir løsningen likevel å fikse opp i egne tankemønstre.

Den overordnete ideen er at «alt sitter i hodet» – og dets samspill med resten av kroppen.

Det er ikke noe galt å gå i terapi for å få bukt med utfordringer knyttet til seksualitet.

Ved å gjøre seg bevisst sine egne destruktive tanke- og handlingsmåter, for så å, etter den kognitive psykologiens oppskrift, «reprogrammere» dem til mer konstruktive utgaver, kan man tenke seg til et bedre sexliv. Som i de vellykkete (dog fiktive) terapiløpene forfatteren viser til gjennom boken: Laurie har ikke lyst på mannen sin lenger, men når hun utfordrer forventningene sine (hun inngår en avtale med partneren om at de ikke skal ha sex over en periode) kommer sexlysten tilbake.

Den eldre kvinnen Merritt blir gjennom terapi satt i stand til å forsone seg med kroppen sin, slik at den etter hvert spiller på lag med henne. Eller den sexavhengige Olivia, som skammer seg over den umettelige lysten sin, men som slår seg til ro når hun betrygges om at hun er «helt normal».

Det er ikke noe galt å gå i terapi for å få bukt med utfordringer knyttet til seksualitet – det kan sannsynligvis fungere greit for mange. Men når Nagoski i så liten grad berører de strukturelle årsakene til at jenter i dag vanskjøtter egen seksuell nytelse, og lar alt være opp til den enkelte, blir det lett for leseren å miste den politiske saken av syne.

Svak forskningsformidling 

Da originalutgaven ble anmeldt i The Guardian, trakk kritikeren boka frem som bevis for at feminismen kan ha bruk for hjelp fra de harde vitenskapene. Jeg støtter langt på vei opp om premisset; vitenskapelig fundert kunnskap om kroppene våre kan være en god alliert når bevegelsen skal drives videre. Men jeg er helt uenig i at i at dette er tilfelle med Nagoskis bok. Det er nemlig som naturfaglig formidling at boka i størst grad kommer til kort.

Selve oppbyggingen noe av det som ødelegger mest for forståelsen: Den er delt opp i fire hoveddeler: «De (ikke så) grunnleggende fakta, «Sex i en kontekst», «Sex i virkeligheten» og «Ekstase for enhver», og det er vanskelig – selv for en relativt interessert og trent leser – å forstå hva som motiverer akkurat denne inndelingen.

De banale og ikke helt logisk gyldige metaforene, som den tidligere nevnte «hagemetaforen» for kvinnelige lyst, later til å være tenkt som en måte å skape helhet på; de refereres tilbake til gjennom hele boken, men når de stadig benyttes på nye måter, mister de mening og skaper forvirring.

Naturvitenskapelig formidling rettet mot allmennheten en krevende sjanger å mestre.

Referansene til eksperimenter på rotter og aper kunne godt ha fungert som det vitenskapelige alibiet The Guardian-anmelderen mener å finne hos Nagoski. Eksperimentene  belyser interessante sammenhenger, for eksempel mellom seksuell atferd og tilknytningsteori.

Men når tonen i teksten har en irriterende hang til å hele tiden ta for gitt at slike eksperimenter forteller den hele og fulle «Sannheten om sex» (som er undertittel i et av kapitlene), virker vitenskapsalibiet mot sin hensikt.

På tross av Nagoskis selviscenesettelse som allvitende terapeut som til en hver tid sitter inne med de rette løsningene på pasientenes problemer, er de fiktive terapihistoriene det litterære grepet som fungerer best. Fortellingene skaper en slags struktur i boka, og de minner oss om hvilke konkrete utfordringer alle forskningsfunnene kan brukes til å belyse.

Naturvitenskapelig formidling rettet mot allmennheten en krevende sjanger å mestre: Samtidig som bøkene skal forklare svært kompliserte fenomener på en måte som gir helt uinnvidde lesere forståelse, skal de også omforme kunnskapen til informasjon som er anvendbar i lesernes dagligliv. Bøker som Sjarmen med tarmen, og våre hjemlige Hjernen er stjernen og Gleden med skjeden, er blitt bestselgere nettopp fordi de mestrer dette vanskelige oppdraget.

Naturvitenskapelig hjelp til sex-postivismen er ingen dum tanke.

For Nagoski tipper omsorgen for leseren raskt over i nedlatenhet og konstruerer et bilde av en leser som er skeptisk til alt som har med vitenskap å gjøre. Ganske simple modeller fremstilles som noe krevende forfatteren må «lure inn» og det oppleves enerverende når forfatteren for tyvende gang advarer oss om at «nå, nå blir det nerdete».

Platte bemerkninger som «Dette er et perfekt samtaleemne på fest – ingenting imponerer tiltrekkende single mer enn uttrykket hjernestilken parabrachial nucleus over en dirty martini» bidrar til inntrykket av forfatterens nedvurdering av leseren.

Naturvitenskapelig hjelp til sex-postivismen er ingen dum tanke. Uten selvhjelpsperspektivet, med større følsomhet for nye samfunnsstrømninger, og i en språklig mer bearbeidet form som tok leseren på alvor, kunne Kom som du er blitt et nyttig bidrag til bevegelsen.