The missing link

«Det strider jo mot naturen!» Denne påstanden dukker iblant opp i samtaler. Homofili er naturstridig. Rase- eller kulturblanding likeså. Selv likebehandling kan fremstilles som unaturlig. Evolusjonen tilsier vel at den sterkestes rett burde gjelde?

I boken «Vi: Samarbeid – fra celle til samfunn» imøtegår biolog Dag O. Hessen slike påstander. Som kilde til gode eksempler på fellesskapsløsninger i naturen, er boken både underholdende og nyttig. Hessens slentrende stil tar oss gjennom fascinerende fenomener i dyreriket. Men den samme stilen blir haltende når han i del tre av boken tar opp naturens rolle i samfunnet. Her mister teksten retning og man sitter til slutt igjen med spørsmål om vår natur egentlig er så viktig for å forstå vårt samfunn.

 

Menneskets natur er samarbeid

For oss ikke-biologer har boken mange eksempler på hvorfor fellesskap fungerer. Fra de selviske genene, via våre hardt samarbeidende celler, innom den finurlige slimsoppen og sosiale flaggermus, ad gnagere, sjimpanser og bonoboer, til vi lander i dagens yrende byer. Hessen vil gjenopprette biologiens gode rykte. Delvis for å gravlegge det sosialdarwinistiske spøkelse som iblant kan dukke opp hos de som vil hakke på andre grupper. Men også for å svare de som eventuelt skulle bekjenne seg til en Ayn Rand-aktig form for libertarianisme.

For biologien er som bibelen.

Er mennesket et egoistisk dyr, som kun maksimerer egen nytte i konkurranse med andre, eller er vi sosiale og fellesskapssøkende? Valget er angivelig viktig fordi, som Hessen bemerker, «hvordan vi betrakter oss selv har betydning for hvordan vi er».

Han lander støtt på at «sosialitet, gjensidighet og empati» har vært nøkkelen til menneskehetens suksess. Og lik egget kom før høna (dinosaurer la egg før den første høna kaklet), så preget empati og sosialitet hele dyreriket lenge før mennesket kom på banen. I bokens to første deler viser han hvordan samarbeidet er en evolusjonær vinnerstrategi og hvilke biologiske mekanismer som styrker våre samarbeidsevner.

En av bokens mest fascinerende partier er Hessens utlegninger om hvilke hormoner som fremmer våre empatiske sider. Oxytocin gjør oss visstnok mer disponible for parbindinger og mobiliseres ved direkte kontakt eller øyekontakt. Oxytocin er i spill når mor og spedbarn bindes til hverandre etter fødselen. Ved sosial trening og samvær kan vi også øke nivået av disse hormonene og dermed forsterke våre empatiske evner. Hessen viser oss disse hormonenes fortreffelighet idet teksten piler frem og tilbake mellom mennesker, hunder og markmus.

Hyppige innfall og digresjoner bidrar til å holde leseren i gang, det er sjelden lenge man blir på samme tema.

Men man får etter hvert følelsen av at han også går rundt grøten. Kan det være at vi bør bygge samfunnsstrukturer der disse hormonene stimuleres? Kanskje de til og med burde distribueres i tablettform? Nei, sier Hessen kort til det siste, men går heller ikke inn på det første. Hva er poenget med å snakke om disse hormonene da? Konklusjonen han lander på er at det er rasjonelt av oss å ha slike hormoner. En lærebok i biologi kan holde seg til det. Men en bok som presumptivt skal si noe om samfunnet, bør ikke vike unna samfunnsmessige implikasjoner av biologisk kunnskap.

 

Natur og etikk

Hessen vokter seg for å slutte fra naturens er til et moralsk bør. Det er nok fornuftig, men det gjør samtidig prosjektet litt meningsløst. Etikk og ideer om det gode samfunn innebefatter alltid et bør. Hessen ser ut til å mene at hvis det moralsk riktige også kan forsvares som naturlig, så er det en fordel. Det gode blir bedre om det også kan få støtte i biologien. Det premisset er problematisk.

Oxytocin kan gjøre oss vennlige, testosteron kan gjøre oss aggressive.

For biologien er som bibelen. Hvis man leter godt nok, vil man alltid kunne få støtte for en eller annen moralsk leveregel. Den som vil leve i sterke og gjensidig avhengige kollektiver, kan gå til mauren og bli vis. Den som vil holde folk som slaver eller sterilisere deler av befolkningen, kan bli ved samme maurtue.

Holder vi oss til mennesker har også vi disposisjoner for både godhet og grusomhet. Oxytocin kan gjøre oss vennlige, testosteron kan gjøre oss aggressive. Vi er en «schizofren ape», som Frans De Waal, en av Hessens favoritter, uttrykker det. Hvis Hessens prosjekt er å få frem at vi også er utstyrt med mye positivt fra naturens side, slår han inn åpne dører. At mennesket har et bestemt biologisk mulighetsrom for godt og ondt, sier bare noe om rammene våre. Det sier ingenting om hvordan vi skulle benytte dette mulighetsrommet.

Noen grunnleggende moralske ideer, som at du skal gjøre mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg, kan kobles til en naturlig empati. En slik form for moralsk empirisme har blant annet blitt forfektet av filosofen David Hume. Denne empatien er imidlertid ikke nok, for den begrenser seg gjerne bare til de som får være med i gruppen «andre vi skal bry oss om.»

Tillit og likhet fremmer samarbeid og gjør folk lykkelige.

Opp gjennom historien har vi mange eksempler på at folk havner i kategorien «andre vi ikke trenger bry oss om», det være seg slaver, homofile eller folk på feil side av gjerdet. I slike tilfeller trenger vi en etikk som kan hjelpe oss å sortere rett fra galt mer finmasket enn følelsen av medfølelse og rettferdighetshormoner. Koblingen natur og etikk blir da ganske svak, og den blir enda svakere når Hessen tar opp natur og samfunn i bokens tredje del.

 

Natur og samfunn

Denne delen innledes med en beskrivelse av hvordan vi har gitt rom til de positive sidene ved menneskenaturen ved å utvikle rettsstat og menneskerettigheter, avskaffe slaveriet og gi plass til også de svake i samfunnet. Hessen sier at dette bygger på en følelse av rett og galt som var evolusjonært nedlagt i oss lenge før lovene kom til. Men er dette noen god måte å forklare våre fantastiske sivilisatoriske fremskritt?

Universelle rettigheter er ganske langt unna en følelse av rett og galt, eller kroppens oxytocinnivå. Iblant går de faktisk på tvers av våre mest naturlige tilbøyeligheter, som for eksempel når vi gir rettsbistand til mordere.

Hessen mangler det leddet som kan binde hans fakta og evolusjonære hypoteser om menneskenaturen til det normative spørsmålet om hvordan vi skaper det gode samfunn. Flere ganger plukker Hessen opp et samfunnsproblem uten at han klarer å si oss hvorfor bokens første deler var nødvendige for å diskutere nettopp dette tema. Dette grunnproblemet preger mye av den samfunnsrettede delen av teksten.

Hessen er en engasjert formidler med strålende innsikt i sitt biologiske råmateriale.

Han er innom dataspill og aggressive tenåringer, innvandring og fremmedgjøring i storbyer, for å nevne noe. I alle tilfellene nevner han hvilke biologiske momenter som kan være relevante. Spill trigger dopamin i hjernen. Det kan bli lettere med integrering om vi ser folks ansikt (jf. oxytocin). Dunbars tall tilsier at 150 er det maksimale antall folk kan ha en sosial relasjon til.

Men disse biologiske momentene brukes ikke til å si noe om hvordan samfunnet bør innrettes. Det hele ender alltid med en påstand om at mange samfunnsfenomener påvirkes av vår natur. En logisk, men ikke så veldig interessant konklusjon.

På ett område drister han seg imidlertid til å trekke en strek mellom vår naturgitte godhet og samfunnet. Byggende på Wilkinson og Pickett, Joseph Stieglitz og andre, trekker han frem at tillit og likhet er viktige goder som bør fremmes i samfunnet. Tillit og likhet fremmer samarbeid og gjør folk lykkelige. Her ligger kanskje det som kunne vært hovedpoenget i del tre, men det drukner i mange andre tema der koblingen natur og samfunn er mindre åpenbar.

 

Fra slentring til snubling

Hessen trekker stadig frem to populærvitenskapelige forfattere som bekjenner seg til hver sin superteori, der en eller annen grunnleggende mekanisme skal forklare verdenshistorien. Jared Diamond ser verdens kulturers vekst og fall som et produkt av ressursgrunnlag og overpopulasjon. Yuval Noah Harari beskriver hvordan vår konstituerende symboler, som flagg, nasjon og penger, har gitt oss mulighet til å bygge fantastiske samfunn.

Det kan synes som om Hessen selv har forsøkt seg på noe lignende, ved å vise at våre evner til å samarbeide har preget vår art mer enn våre brutale sider. Slik superteoretisering krever imidlertid en stram struktur i teksten for å virke overbevisende. Bokens slentrende stil gjør at den snubler litt i egne ben, idet den tar steget inn i samfunnsspørsmålene.

Vi er alle dyr, men hva så?

Noe av feilen må ligge hos redaktøren. I de to første delene fungerer Hessens essayistiske rytme greit. Der har han kontroll på stoffet og et relativt enkelt poeng som skal fremføres: Vi er disponert for godhet. Selv om noen av eksemplene kan bli repetitive, må man være fryktelig blasert for ikke å la seg begeistre av for eksempel slimsoppens mange vidunderlige egenskaper.

Men i del tre dukker tema og problemstillinger opp litt tilfeldig, og det overordnede budskapet forsvinner. Forskere refereres til før de blir introdusert mange sider senere, og noen ganger dukker det bare opp en leseanbefaling uten kontekst. Når de etter hvert mange samfunnsspørsmålene ender opp uten noen klare konklusjoner, lover tittelen mer enn den kan holde.

Hessen er en engasjert formidler med strålende innsikt i sitt biologiske råmateriale. Men koblingen mellom natur og samfunn beveger seg ikke ut over det rent innlysende. Vi er alle dyr, men hva så?