Urettferdig ekstremvær

Jeg skriver denne teksten med utsikt over Middelhavet. Sommerferien har nettopp begynt, og vi har reist til den italienske øya Ischia. Her er det varmt, så varmt at vi ikke kan være på stranda mer enn et par timer av gangen. Hvis vi forsøker å gå barbeint på sanden, brenner vi oss. Vi svetter ut flere klesskift hver dag. Jeg har tatt med meg laptopen ut på terrassen, men den intense varmen gjør at jeg snart må sette meg innendørs, i den svale, luftavkjølte leiligheten vi har leid.

Hvis du synes at dette høres ut som en parodi på et i-landsproblem, har du naturligvis helt rett. Vi har reist hit frivillig. Vi har svidd av alle feriepengene våre på å reise til et sted andre drømmer om å reise fra.

Climate Injustice er nemlig ikke bare en bok om klimakrisa.

Tidligere denne uka spiste vi lunsj på en pizzarestaurant. Servitøren må ha sett at vi var veldig varme, for han bestemte med en gang at vi skulle sitte innendørs. Selv virket han både svett og sliten. Mens han delte ut menyene, strøk han svetteperler vekk fra pannen. Vi spurte ham om det pleier å være så varmt på Ischia. Han så på oss med et oppgitt ansiktsuttrykk, og sa at hver sommer er varmere enn den forrige. Om fem år, sa han, må vi kanskje stenge hele restauranten. Han spurte hvor vi kom fra. Da vi sa at vi var fra Norge, spurte han om vi kunne bytte land. Han forsto ikke hvorfor vi hadde reist til Italia midt på sommeren.

Det er naturligvis et godt spørsmål. Hvorfor har vi reist fra den svale, norske sommeren til en søritaliensk øy der gradestokken stadig oftere kryper over 30 grader?

Svaret er: Fordi vi kan. Med to gjennomsnittlige middelklasselønninger har vi råd til å oppsøke varmen. Vi har råd til å leie en leilighet med luftavkjøling. Vi er her for å slappe av, og vi tåler å ha det litt varmt i en ukes tid. Når vi kjenner at vi ikke orker mer av sola, kan vi trekke inn på en restaurant, eller slenge oss på sofaen i den kjølige leiligheten. Snart skal vi finne fram de norske passene våre og reise hjem til den skandinaviske sommeren. Vi er hvite turister med relativt god råd. Vi tilhører et privilegert mindretall, som i liten grad kjenner klimakrisa på kroppen. Foreløpig.

 

En urettferdig klimakrise

I boka Climate Injustice: Why We Need to Fight Global Inequality to Combat Climate Change (2025) argumenterer den tyske klimaforskeren og filosofen Friederike Otto for at klimakrisa ikke bare er en eksistensiell trussel for menneskeheten – den er også dypt urettferdig. Med utgangspunkt i egen og andres forskning viser hun hvordan hetebølger, tørke og vannmangel rammer svært skjevt. Vi som er ansvarlige for mesteparten av utslippene, er i stor grad forskånet for de verste konsekvensene av klimakrisa. De som rammes hardest, lever i land som både er ekstra sårbare for ekstremvær, og som i liten grad har bidratt til utslippene av klimagasser. Aller mest utsatt er de lavtliggende øystatene i Stillehavet, der hele kulturer står i fare for å bli utradert.

Det betyr imidlertid ikke at vi som lever i den vestlige verden ikke opplever ekstremvær. Mens jeg skriver denne teksten, er Europa rammet av nok en hetebølge. I Frankrike er det målt over 40 grader flere steder, og flere skoler har blitt stengt. I Italia er det innført begrensninger på utendørsarbeid. Vi har erkjent at klimaet endrer seg, og vi har begynt å tilpasse oss et mer ustabilt klima.

Dette viser den viktigste forskjellen på oss og de som lever i «det globale sør»: Vi er mindre sårbare. Vi har regulert arbeidstid. Vi har sykelønn. Mange av oss jobber innendørs. Vi har vann i springen, og vi er ikke avhengige av å dyrke vår egen mat. I tillegg har vi pålitelige værmeldinger og solid statistikk over hvordan klimaet endrer seg. Når vi blir rammet av en hetebølge, blir det fanget opp av myndighetene, og det blir dekket i mediene. Slik får vi med oss viktige råd om hvordan vi skal tilpasse oss ekstremvarmen. Denne livsviktige informasjonen er mangelvare i flere afrikanske land. Derfor går de afrikanske hetebølgene ofte under radaren.

 

Klimakrisa som ansvarsfraskrivelse

Friederike Otto er en erfaren klimaforsker, og hun er naturligvis både opptatt av og dypt bekymret for klimakrisa. Samtidig advarer hun mot å bruke denne krisa som «en beleilig fortelling som fritar oss fra ansvar.[1]» Climate Injustice er nemlig ikke bare en bok om klimakrisa. Den handler like mye om sårbarhet, urettferdighet og konsekvensene av flere århundrer med kolonial utbytting.

Et av de mest tankevekkende kapitlene i boka handler om Brasil og Amazonas.

Når millioner av mennesker i det globale sør blir rammet spesielt hardt av ekstremvær, skyldes det ikke bare klimakrisa, ifølge Otto. Det skyldes i like stor grad kolonialismen. De siste fem hundre årene har vestlige stormakter etablert en dypt urettferdig verdensorden, som har bidratt til å gjøre millioner av mennesker svært sårbare for hetebølger, tørke og vannmangel.

Denne sårbarheten er, ifølge Otto, «et produkt av sosiale og politiske prosesser». Hun mener at vi ikke kan løse klimakrisa uten å endre disse prosessene. Det holder ikke å kutte utslippene – vi må skape et nytt, internasjonalt system. Hvis vi som bor i rike, industrialiserte land ikke er villige til å skape en mer rettferdig verdensorden, er vi i praksis med på å opprettholde status quo. Det vil føre til at «de svakeste blir enda svakere», ifølge Otto.

 

Et komplisert fenomen

Som klimaforsker er Otto opptatt av at klimakrisa er et komplisert fenomen. Konsekvensene av denne krisa oppstår i et samspill mellom vær, klima, geografi og sosioøkonomiske prosesser. Når en katastrofe inntreffer, skyldes det som regel mer enn bare klimaendringene. I Climate Injustice trenger Otto dypt inn i de komplekse sammenhengene som skaper nød og fattigdom, og det gjør hun ved hjelp av nitid tallknusing. Jeg kan ikke huske sist jeg leste en bok som inneholder så mye fakta og statistikk – og som samtidig viser hvordan alt henger sammen med alt.

Det er lite hyggelig, men samtidig høyst nødvendig, å ha disse tallene i bakhodet når vi vurderer de mulige klimaeffektene av at Donald Trump igjen har inntatt Det hvite hus.

Et av de mest tankevekkende kapitlene i boka handler om Brasil og Amazonas. Her forklarer Otto hvordan avskogingen som skjedde mens Bolsonaro var president førte til en økning av de globale utslippene på 1%. Disse utslippene har, ifølge Otto, resultert i 180.000 dødsfall – og det skal være et konservativt anslag. Selv om klimaendringene er et komplekst fenomen, kan altså handlingene til én person få enorme konsekvenser.

Det er lite hyggelig, men samtidig høyst nødvendig, å ha disse tallene i bakhodet når vi vurderer de mulige klimaeffektene av at Donald Trump igjen har inntatt Det hvite hus. Trump har meldt USA ut av Parisavtalen, noe som kan bremse det internasjonale klimasamarbeidet kraftig. I tillegg vil han satse tungt på fossil energi. Hvor mange liv vil gå tapt som følge av Trumps «drill, baby, drill»- politikk? Og hvor mange høyrepopulister i resten av verden vil la seg inspirere av denne klimafiendtlige og reaksjonære politikken?

 

Dyster, men beroligende lesing

Climate Injustice er altså dyster lesing på flere måter. Samtidig føles det faktisk litt beroligende å lese en så faktabasert og gjennomarbeidet bok om klimakrisa. Denne krisa oppleves ofte som en abstrakt trussel, men Otto gjør den konkret. Hun viser klart og tydelig hva slags framtid vi må belage oss på dersom vi ikke gjør radikale grep for å kutte utslipp og skape en mer rettferdig verden.

Et av kapitlene i boka er viet Australia, et kontinent der «været alltid er på grensa av hva mennesker kan tåle, slik at selv små endringer kan få katastrofale effekter». Likevel er mange av innbyggerne skeptiske både til at klimaendringene er reelle og til å kutte utslipp. Paradoksalt nok gjelder dette særlig de som bor i de mest klimautsatte områdene på landsbygda, som har vært sterkt herjet av «bushfires».

Vi lever i en dypt urettferdig verden, der de rikeste blir rikere.

Hva skyldes dette misforholdet mellom levd virkelighet og politisk overbevisning? En forklaring kan være at befolkningen på landsbygda er eldre og mer konservativ. I tillegg har oljelobbyen enorm makt. Australia er verdens største kulleksportør, og ifølge Otto er hele «kontinentets økonomiske system formet av kolonialismen og, i likhet med mange andre kapitalistiske demokratier, bygget på fossil energi». Slik har fossilsamfunnet blitt «synonymt med en høy levestandard».

Vi må heller ikke glemme de australske mediene, som i stor grad videreformidler oljeindustriens retorikk. Den går kort fortalt ut på at det er «best å la industrien ta styringen, siden vi vil klare å kutte utslippene når teknologien blir klar». I tillegg blir det australske kullet omtalt som «rent kull». Dette minner ikke så rent lite om den norske fossilfortellingen: Vi må være de siste som stenger oljefeltene, siden vår olje angivelig er både ren og rettferdig.

Problemet er bare at klimagasser tar liv, uavhengig av hvem som slipper dem ut.

 

Den kolonialfossile urettferdigheten

Climate Injustice handler først og fremst om årsakene til, og virkningene av, den globale oppvarmingen. Mot slutten av boka skriver Otto også om hva som skal til for å løse klimakrisa. Det er ikke så rent lite: Hvis vi skal skape en utslippsfri verden, må vi bryte med det hun kaller «den kolonialfossile verdensordenen», som er «basert på utbyttingen av arbeidere og økosystemer for å berike et mindretall». Vi lever i en dypt urettferdig verden, der de rikeste blir rikere, og der mange fattige land både blir fattigere og mer sårbare for konsekvensene av klimakrisa.

Er det egentlig mulig å skape et rettferdig og bærekraftig verdenssamfunn uten å gjøre radikale endringer i måten vi lever på?

Ifølge Otto vil denne systematiske urettferdigheten bli forsterket av klimakrisa. Det gjelder ikke bare i land som Gambia, Kenya og Madagaskar (som hun skriver mye om i boka), men også Europa. De som allerede er sårbare, enten det skyldes økonomiske, sosiologiske eller helsemessige årsaker. vil i større grad bli rammet av ulike former for ekstremvær.

Otto skriver blant annet om hvordan Tyskland var for dårlig forberedt da landet ble rammet av ekstremværet Bernd i 2021. Det førte til at alle beboerne på et hjem for funksjonshemmede i byen Sinzig «druknet etter at alle former for hjelp kom for sent». Denne uka ble tre spanske landarbeiderne drept i en skogbrann, noe som illustrerer hvordan de som utfører kroppsarbeid utendørs er mer sårbare for ekstremvær enn de som jobber på kontor.

 

Radikal samfunnsendring

Selv om Friederike Otto har bakgrunn som forsker, går hun ikke av veien for å uttrykke sine egne meninger. Climate Injustice er i stor grad en polemisk bok. Det særdeles grundige faktagrunnlaget er med på å styrke argumentene til Otto, og hun er nøye med å presentere de kompliserte årsakssammenhengene på en pedagogisk og troverdig måte. Men for en leser som ikke har noen som helst realfaglig bakgrunn, er det naturligvis vanskelig å lese denne boka med et kritisk blikk.

Hvis jeg har en innvending mot boka, er det kanskje at Ottos forslag til radikale samfunnsendringer vil være vanskelig å gjennomføre på kort sikt. For all del, jeg er helt enig i at vestlige land, og ikke minst oljestaten Norge, bærer et betydelig ansvar både for klimakrisa og den urettferdige verdenen vi lever i. Men nå haster det virkelig å kutte utslipp og skape et fossilfritt samfunn. Har vi tid til å gjennomføre de radikale samfunnsendringene Otto tar til orde for?

Climate Injustice kan hjelpe oss i gang med dette tankearbeidet.

På den annen side: Er det egentlig mulig å skape et rettferdig og bærekraftig verdenssamfunn uten å gjøre radikale endringer i måten vi lever på? Kanskje er det ingen vei utenom en grundig og dyp samfunnsendring? Dette er et viktig spørsmål, som vi er nødt til å diskutere.

Climate Injustice er et viktig bidrag til denne diskusjonen. I tillegg gir boka både verdifull faktakunnskap og sårt tiltrengt inspirasjon til alle som vil skape en bedre, grønnere og mer rettferdig verden.

 

«You know, climate change is real»

Den siste kvelden på Ischia spiser vi på en koselig vinbar i den lille byen vi bor i. Etter måltidet kommer vi i snakk med servitøren. Han sier at de sliter med å få gjester på grunn av varmen. De fleste sitteplassene er utendørs, og der blir det rett og slett for varmt. Den intense heten som pleide å inntreffe noen uker i august, preger nå hele sommeren. Det gjør at turistene ikke lenger orker å gå ut om kvelden.

«You know, climate change is real», sukker han, før han sier at de mest sannsynlig må stenge hele stedet om fem år. Dermed får vi en ubehagelig déjà vu-opplevelse, som også gjør at jeg kan avslutte denne teksten med en uventet sirkelkomposisjon.

Klimakrisa er her, nå og overalt. Den skaper en mer trøblete hverdag for arbeidende mennesker overalt på kloden, enten de er servitører, kroppsarbeidere eller lærere i kokvarme klasserom. Vi er ikke bare nødt til å kutte utslippene, vi må også tilpasse oss et varmere og mer ustabilt klima. Derfor må vi tenke annerledes. Vi må tenke på hva klimaendringene fører til, hvem de rammer og hvordan vi kan tilpasse oss det nye klimaet på en mest mulig rettferdig måte. Climate Injustice kan hjelpe oss i gang med dette tankearbeidet.

[1] Sitatene fra boka er oversatt av artikkelforfatteren.