Vi har ennå ikke lært oss å leve med naturen

Vil de beryktede nattklubbene i Ibiza være noe som hører fortiden til, fordi det blir for varmt å være der sommerstid? Vil den berømte middelhavsdietten bokstavelig talt visne hen, på grunn av tørke? Vil pilegrimsreiser til Mekka opphøre, på grunn av faren for massive heteslag, med påfølgende panikk? Vil den hellige elva Ganges, med sine fargerike folkefestivaler, forsvinne når elva etter hvert blir til en bekk?

Dette var da traurige og spekulative problemstillinger, innvender du kanskje. Det kan være, men de er likevel reelle på mellomlang sikt. I en murstein av en bok på over 650 sider, stiller den britiske historikeren Peter Frankopan seg slike spørsmål. Samtidig gir han oss hele menneskehetens historie, med klima og natur som overordnede rammer for fortellingen.

Nå går han et skritt videre, og skriver en hel verdenshistorie, fra et miljøperspektiv.

Dette er «big history», som det gjerne heter, der en forfatter forsøker å forklare hele vår arts historie i ett stort sveip. Yuval Harari og Jared Diamond er de to store på dette feltet. Og her hjemme har vi vår egen, historikeren Terje Tvedt. Trenger vi da Frankopan?

Peter Frankopan ikke er noen hvem som helst. Han er professor i global historie ved universitetet i Oxford. Han har skrevet bok om korstogene, men er mest kjent for de to bestselgende og kritikerroste bøkene The Silk Roads: A New History of the World (2015) og The New Silk Roads: The Present and Future of the World (2018).

Nå går han et skritt videre, og skriver en hel verdenshistorie, fra et miljøperspektiv. Vi er med når homo-linjen ser dagens lys ved at klimaet dramatisk endrer seg, og skaper gode betingelser for våre fjerne forfedre som kom ned fra trærne og ble savannens herskere. Siden den gang har menneskeheten overlevd mange historiske klimasvingninger, og noen av dem langt mer dramatiske enn de vi i dag står overfor. Faktisk.

Tomater og andre grøder endret det europeiske kjøkkenet til noe mye bedre.

Det gjelder ikke minst det som skjedde for litt over 11.000 år siden, med enorme megaflommer og havnivåstigning. Metertykke islag smeltet ned og endret vår historie for alltid. Dette inspirerte våre forfedre til å gjenfortelle de store flomfortellingene, som etter hvert, med framveksten av skrift, ble til historien om Gilgamesh, verdens først «bok». Noe senere blir dette til fortellingen om Noah og arken, gjenfortalt i de tre monoteistiske verdensreligionene.

Via sine 24 kapitler er forfatteren innom overgangen fra et fritt jeger- og sankerliv til et stedbundet jordbruk, en prosess som forandret kloden vår totalt. Siden kom «oppdagelsen» av den nye verden, det som ble kalt Amerika, og som etter hvert utviklet seg til en aktiv global handel, med krydder, fisk, bomull og slaver. Tomater og andre grøder endret det europeiske kjøkkenet til noe mye bedre. Og poteten endret verdenshistorien, skriver Frankopan. Det ga grobunn for bedre europeisk folkehelse og befolkningsøkning.

Både utenforstående og menneskeskapte naturendringer har knust nasjoner, imperier og sivilisasjoner.

Men hele tiden har våre ulike sivilisasjoner vært utsatt for naturens «vrede», ved for eksempel enorme vulkanutbrudd, der store gasskyer stengte for sollyset gjennom flere år. Somrene «forsvant», og mange forskere har skrevet om vulkanutbruddet rundt år 536, som dannet bakteppet for de norrøne fortellingene om Ragnarok, da verden gikk til grunne. Folk sultet og sommeren «forsvant», tre år på rad.

Frankopan går gjennom århundre etter århundre, og forteller om hvordan Djengis Khan kunne takke uvanlig kraftig regn i Mongolia for sin militære suksess, med blant annet bedre beite for hestene sine. Samtidig spredte hærene hans også svartedauden overalt hvor de herjet. Og svartedauden i seg selv var delvis en konsekvens av klimaendringer, der rotter, lopper og lus fikk levebetingelser som gjorde at sykdommen spredte seg raskt.

Både utenforstående og menneskeskapte naturendringer har knust nasjoner, imperier og sivilisasjoner. Frankopan er innom det siste av forskning som gir ny innsikt i hvordan tørke i Sentral-Asia mellom 350 og 550 e.Kr., drev nomadiske stammer vestover og var en faktor i Romerrikets fall. Litt over tusen år senere spilte en ekstrem La Niña-hendelse (et fall i temperaturer i Stillehavet) en rolle i de dårlige avlingene som bidro til å utløse den franske revolusjonen.

Frankopan minner oss om at vi lever i et risikosamfunn.

Alt dette har andre historikere også skrevet om. Frankopan bringer i grunnen lite nytt til torgs akkurat på det feltet, slik jeg ser det. Forfatteren er derfor litt vel pompøs når han sier at dette er en «untold history». Historieskriving med et klima- og miljøfortegn er tidens melodi, og det skrives mer og mer fra et slikt perspektiv. Og bra er det, fordi det kan hjelpe både politikere og samfunn til å ta inn over seg dagens utfordringer.

Frankopanes bok er likevel verdt å lese. Forfatteren er utrolig kunnskapsrik og går detaljert til verks. Arbeidet er imponerende. Boka er nærmest som en Bibel. Den er full av ulike fortellinger, og du kan bla litt her og der, alt ettersom hvilken historisk epoke du er mest opptatt av. Vi forblir fascinerte av hvordan tidligere klimaendringer satte deler av menneskeheten i fare.

Det har vært regionale katastrofer og mini-istider. Og som i Bibelen bygger det hele opp til det som skal komme, nå i vår tid. Apokalypsen. Den nåværende klimakrisen er unik på grunn av vårt klare menneskelige fotavtrykk, og at dagens krise er global. Dette ble også nettopp fastslått i en fersk internasjonal rapport, der det påvises at vi nå har trådt over grensen for 6 av ni av naturens egne tålegrenser.

Mange av disse planene er direkte farlige.

I en slik sammenheng blir Frankopans bok svært aktuell. Dette også fordi Frankopan er opptatt av miljøet og naturen i bred forstand. Forurensning tar opp en del sider, og med mye ny informasjon for denne leseren. Han er også opptatt av landsbygdas ve og vel, ikke bare bysamfunn. Frankopan minner oss om at vi lever i et risikosamfunn. Vi er mange, vi er lett manipulerbare, og både klimaet og naturen slår tilbake på oss når vi ikke tar innover oss at vi ikke kan ta ut mer ressurser enn systemet tåler.

I tillegg kommer trusselen om atomkrig, aktualisert av Russlands angrepskrig på Ukraina. Vi kommer fremover til å bli utsatt for mange såkalte solstormer, som kommer til å slå ut mye av våre datadrevne systemer. Er vi beredt? Nei, absolutt ikke. Månens påvirkning på tidevannet vil øke på 2030-tallet, og det vil gi flere stormfloder, tilsier forskningen. Vanvittige klimamanipulerende planer eksisterer, for å reflektere sollys tilbake til atmosfæren, eller for å binde mer CO2 i havet.

Vi har ennå ikke lært oss å leve med naturen.

Mange av disse planene er direkte farlige, skriver Frankopan, fordi vi ikke vet resultatene på globalt nivå. Frankopan roper også et varsko om de store jordskjelvene vi ikke er forberedt på. Det kommer, det viser statistikken. Og det kommer også til å bli flere jordskjelv fordi islaget forsvinner i fjellene, styrtregn og orkaner tiltar, og alt dette fører til økt seismisk aktivitet.

Vi har ennå ikke lært oss å leve med naturen. Vi har ennå ikke forstått den. Vi er 8 milliarder mennesker på kloden og vi er på full fart inn i det virkelige risikosamfunnet. Forfatteren mener at det beste for oss alle nå er en tid med et langt mindre antall mennesker på kloden, som lever i harmoni med naturen. Ikke så ulikt Arne Næss’ dypøkologiske tanker.

Dette kan bli vanskelig.