Vi har ikke noe valg

Vil mer kunnskap om karbonkretsløpet, fotosyntesen og menneskets inngripen i jordas balanse, gi økt innsats mot klimaendringene? Dag O. Hessen gir i sin nye bok “C. Kabron – en uautorisert biografi” et godt utgangspunkt. Budskapet er krystallklart, vi har rett og slett ikke noe valg.

Karbon er i alt. Fra alger til nylonstrømper til biler til plast til karbohydrater. Denne svært omtalte byggestenen og forutsetningen for livet på jorda fortjener en egen biografi, og Dag O. Hessen har tatt på seg jobben. Leseren settes inn i hvordan karbon er en bestanddel i alt, hvordan små og store karbonkretsløp henger sammen og hvordan mennesket nå er i ferd med å endre karbonets livsløp, og dermed kloden.

Når vi mennesker endrer det, endrer vi også jordas framtid.

Du skal være rimelig glad i kjemi, i biologi og til og med fysikk for å henge med i enkelte deler av boka. På videregående tok jeg realfagene og selv om jeg strevde (ble aldri så god i kjemi som jeg skulle ønske), har jeg alltid satt pris på disse fagene. Hessen skriver selv ”Deler av denne teksten vil nok favorisere realfaginteresserte. Det er imidlertid lov og fullt mulig å hoppe over disse partiene uten å miste det store bildet.”

Og det store bildet er at alt avhenger av karbonets livsløp. Når vi mennesker endrer det, endrer vi også jordas framtid.

Hessen tar oss gjennom et solid jafs av vitenskapshistorien, helt tilbake til de greske filosofene. Opp gjennom århundrene har vitenskapsmenn gravd stadig dypere i kunnskapen om karbon, karbonkretsløp, været, geologi og mye mer som i sum gir oss avgjørende kunnskap om hvordan mennesket nå endrer jordkloden fundamentalt.

Som klimaaktivist og miljøverner må man se framover. Ser en bakover kan en lett bli motløs, for det har ikke manglet på advarsler som ikke har blitt lyttet til.

Lenge har det eksistert teorier om menneskeskapte klimaendringer. Det er slående å lese om hvordan svensken Svante Arrhenius (senere nobelprisvinner i kjemi og direktør for Nobelinstiuttet) ved forrige århundreskifte forsket seg fram til hvordan menneskelige CO2-utslipp (da hovedsaklig fra kull) påvirker klimaet og konsekvensene det gir. Tidligere i år ble det avslørt at oljeselskapet ExxonMobile allerede i 1981 satt på bevis på sammenhengen mellom CO2-utslipp og klimaendringene. Likevel fortsatte selskapet å fornekte dette i 27 år. ExxonMobile er for øvrig det selskapet som har stått for nest mest klimagassutslipp gjennom tidene.

Hvorfor vi har fortsatt å overse kunnskapen i så lang tid, gir ikke Hessen noen svar på. Det er lett å se at det har handlet om makt og økonomi. Både fossilselskaper og stater har hatt andre interesser.

For eksempel ble kunnskapen om klimaendringene allmenngjort og de internasjonale klimaforhandlingene påbegynt omtrent samtidig som det norske oljeeventyret tok av. Det har blant annet ført til at Norge har vært en ihuga forkjemper for et internasjonalt system med kjøp og salg av kvoter, i stedet for målsetninger om utfasing av fossil energi og store nasjonale utslippskutt. Den politikken har overlevd skiftende regjeringer og blir vedlikeholdt, og jeg vil si forsterket, med denne regjeringen.

Det er en selvoppfyllende profeti.

Hessen skriver hvordan ExxonMobile nylig bevilget 40 milliarder dollar til oljeleting i sårbare områder som Amazonas og Antarktis. Det er lett å peke på dette amerikanske oljeselskapet, som også er kjent for sin pengestøtte til klimaskeptikere. Likevel, vi kan ikke la ExxonMobile bli et røykteppe som dekker for debatten om vårt egne statlige oljeselskap, Statoil. Et selskap som har investert tungt i tjæresand i Canada, skifergass i USA og leter etter olje i Barentshavet, som ironisk nok har mindre is og bedre forhold for oljeleting på grunn av klimaendringene. Selv om Statoil er statlig eid og uttaler at de stiller seg bak togradersmålet, er alle investeringene de gjør ut i fra et firegradersscenario. De regner med og investerer ut i fra at verden ikke lykkes med klimapolitikken. Det er en selvoppfyllende profeti.

Dag O. Hessen er en glitrende formidler av klimaforskning og naturvitenskap. Er han like god på klimaløsninger? Bokas siste kapittel er om fotavtrykket, hvor utslippene kommer fra og vårt moralske ansvar. Denne delen av boka er tankevekkende, selv om den ikke gir et like bredt perspektiv på løsningene, som resten av boka gjør på karbonets runddans.

Vi kan bruke begrepet antropocen om epoken vi er inne i, et begrep lansert av Paul Crutzen. I dette begrepet ligger en skremmende erkjennelse. Mennesket endrer planeten på en fundamental måte. På 40 år har vi redusert verdens dyrebestander med 50 prosent. Vi bruker mer enn halvparten av verdens lett tilgjengelige ferskvannsressurser. Menneskelig aktivitet har omformet mellom en tredel og halvparten av jordas landoverflate.

Egentlig vil jeg ikke lese om dette. Det er en grunn til at jeg jobba i miljøbevegelsen og jobber i SV. Jeg tar sånne ting på alvor. Jeg blir skremt når jeg leser at vi mellom 2000 og 2012 reduserte regnskogen med et areal tilsvarende Hellas, hvert år. Sånt blir man pessimist av.

Alternativet er å se på løsningene. Å erkjenne at vi har et stort problem, men å bruke energien og engasjementet på å løse det. Og antropocen kan også bety at hvis menneskene er stand til å gjøre så store endringer på jordas tannhjul og systemer, da er vi også i stand til å løse de problemene vi har skapt.

Nå ville kanskje Hessen bemerket her at det er fortsatt svært mye vi ikke overskuer innenfor klimavitenskapen. Vi vet at jorda har en evne til å regulere seg selv, men det tar fryktelig lang tid (100 000-vis av år), og vi vet også at menneskene er i ferd med å tukle med termostaten. Usikkerhetsfaktorer som ukontrollerte metanutslipp fra tundraen i Sibir, havets og skogens evne til å ta i mot CO2, albedo og fosforkretsløpet. For å nevne noe. Vi kan ikke kan forutse dette ”point of no return”, hvor klimaendringene eskalerer ukontrollert.

Etter å ha jobbet med klimapolitikk i over et tiår er jeg ikke så sikker på det.

Derfor må vi konsentrere oss om utslippene av CO2. Da kommer vi til den konklusjonen jeg fant mest interessant. Til tross for det en ofte kan få inntrykk av, vi vet veldig godt hva som er løsningen på klimaproblemet. Vi må redusere klimagassutslippene, særlig CO2, og den naturlige konsekvens er at vi må slutte med fossil energi (90 % av CO2-utslippene kommer fra fossil energi, 10 % fra avskoging og andre arealinngrep). Så enkelt, så vanskelig.

Fordi vi er blitt så avhengig av fossil energi og fordi det ligger så mye penger og makt i fossil energi, snakker verdens ledere, og de norske, om andre løsninger. Som å fange CO2 fra biokraftverk. Som å stoppe avskogningen og plante mer skog. Og dette er det gode grunner til å gjøre. Men, som Hessen skriver: ”Den ene avgjørende innsikten er allikevel denne: Vi slipper ut for mye CO2. Den eneste logiske konklusjonen er å redusere utslippene.”

Han skriver dette er en ukontroversiell konklusjon. Etter å ha jobbet med klimapolitikk i over et tiår er jeg ikke så sikker på det.

Menneskene har allerede brukt opp store deler av karbonbudsjettet vårt. Anslagene varierer, men la oss bruke klimapanelets. Hvis vi skal ha 66 % sjanse (som jo ikke er allverdens) til å nå togradersgrensa, kan vi maksimalt tillate oss å slippe ut 800 gigatonn karbon. Vi har allerede sluppet ut 520 Gt, så i realiteten har vi 280 Gt å fordele mellom individer, land og årtier.

Det skaper engasjement å resirkulere den metallboksen.

Utslippene skal få ben å gå på hvis vi ser på verdens fossile reserver. Vi vet om reserver av fossil energi tilsvarende 762 Gt C. Med andre ord – vi har funnet mye mer kull, olje og gass enn det verden tåler. Og klimaforskningen er helt entydig, mellom 2/3 og ¾ må bli liggende. Akkurat den erkjennelsen er i alle fall fortsatt kontroversiell i Norge.

Da er det lett å begynne å snakke om hvert enkelt individs ansvar. Dag O. Hessen gjør det, når han snakker om hver enkelts fotavtrykk. Enten det gjelder flyreiser til Thailand, bilkjøring, epost (!) eller cherrytomater (som til min store sorg viser seg å være noen riktige klimabomber). Alt slipper ut CO2 og øker fotavtrykket vårt. Og nordmenn har noen store fotavtrykk i et globalt perspektiv.

Hessen argumenterer for at vi alle må ta dette ansvaret på alvor og leve liv med et lavere forbruk og mindre fotavtrykk. Selvsagt har han rett. Utslippene kuttes gjennom en kollektiv innsats. Men Hessen skriver seg også inn i den rådende ”konsensusen” i norsk klimadebatt.

Da jeg var yngre og jobbet fulltid mot oljeboring i nord, satt det langt inne for meg å i det hele tatt resirkulere. Det innrømmer jeg gjerne. For hvorfor skulle jeg gjøre det, når ett oljefelt i Nordsjøen alene slipper ut like mye CO2 som hele Oslo kommune? Jeg har i ettertid blitt langt mer opptatt av at vi alle kan og bør gjøre vårt for miljøet. Det skaper engasjement å resirkulere den metallboksen. Men det er verdt å dvele med mitt tidligere resonnement.

Så lenge klimadebatten føres inn i hjemmene til folk flest, går oljeindustrien fri.

Klimapolitikken innrettes i dag slik at når utslippene skal reduseres i Norge, er det i transportsektoren og i bygg vi skal kutte. Det finnes i dag ingen vilje eller virkemidler for store klimakutt fra oljeindustrien. Se på de siste uttalelsene fra Erna Solberg og Tine Sundtoft, er det bilen din de snakker om eller er det Norges største utslippssektor, olja?

Så lenge klimadebatten føres inn i hjemmene til folk flest, går oljeindustrien fri. Hessen argumenterer riktignok med at den fossile industrien drives av folks forbruk (biler og biff), og det er sant. Men hvis vi skal vente på at den fossile industrien blir slått konkurs av manglende etterspørsel, ja, da skal vi vente (for) lenge. Derfor må det politiske virkemidler til. Virkemidler som stimulerer alternativene til olje og gass (elbiler, solceller osv) og virkemidler som bremser og stanser fossilindustrien (høy CO2-avgift, nei til olje i nord osv).

Jeg er klimaoptimist fordi vi vet hva det er som trengs for å løse klimaproblemet, og jeg er sikker på at folk vil løse det. Erfaringa med palmeoljekampanjen viste at når du kombinerer kunnskap med helse og miljø, samt tilgjengelighet av alternativer, er folk flest en driver for forandring. Derfor kan det være at vi trenger en slags karbonkalkulator, som gir deg kunnskap om hvor mye CO2 de cherrytomatene faktisk bidrar med. Som lar en bevisst forbruker velge mellom alternativer. Og vi trenger en klimadebatt som viser hvor det store ansvaret ligger. På fossilindustrien og på politikerne.

Er det særlig én ting folk har ansvaret for, er det å velge politikere som vil ta de nødvendige grepene.