Ett svar er ikke nok

Det nærmer seg seks år siden angrepet på regjeringskvartalet, Utøya, Norge og demokratiet. Vi har et ansvar for at de kommende generasjonene kjenner til fortellingen, og tankesettet som lå bak.

I juni 2016 spurte Stian Bromark: Hva skal vi lære bort om 22. juli? Da hadde 22. juli-senteret vært åpent for publikum i snart ett år. Noen måneder senere startet senteret et undervisningsopplegg for ungdom. Samme høst startet Wergelandsenteret og Rafto-stiftelsen et seminar for demokratiopplæring på Utøya. Men oppdraget er større enn 22. julisenteret og et tre-dagers seminar kan ta ansvar for alene.

Det kan virke lett å tenke at historien om 22. juli kan bli fortalt på to vis: enten historien om rosetog, om kjærlighet, samhold, OSLOVE, tillit og omsorg. Eller så kan det bli en historie om terror, død, høyreekstremisme, rasisme, rettssaker og radikalisering.

Vi trenger andre rammer for undervisningen.

Men i denne todelingen er det allerede mye som er glemt. «Vi må aldri glemme». Så hva er det viktig at vi husker? Hvordan skal vi fortelle denne historien?

– Det kommer snart elever som ikke husker. Vi ser allerede denne overgangen. Det er spennende å dokumentere hvordan vi formidler det. For noen av de som kommer hit er 22. juli enda ikke historie, men for andre igjen, oppleves det som lenge siden, sier faglig ansvarlig ved 22. juli-senteret, Anne Lene Andersen. 

– Ungdom i dag vokser opp med en usikkerhet i verden. 22. juli opplevde vi det også i Norge. Optimismen som vi kanskje hadde før, oppleves ikke på samme måte nå. Vi trenger andre rammer for undervisningen. Media vinkler det slik at det oppfattes som at terroren kommer nærmere. Derfor er vi opptatt av å nyansere terroren, fortsetter hun.

Andersen ønsker meg velkommen til senteret. Jeg skal få følge en klasse fra Frogn videregående skole, som denne dagen skal delta i undervisningsopplegget.

 

Mer enn hat og kjærlighet

De rundt 30 elevene som besøker 22. juli-senteret denne dagen, tar alle valgfaget “Politikk og menneskerettigheter”. Forrige høst fokuserte klassen på ekstremisme. I denne sammenheng kom 22. juli opp.

Elevene forteller at de lærte om ulike former for ekstremisme – at det er mer enn bare terror. At ekstremisme er knyttet til mer enn én ideologi eller én religion.

Også i 22.juli-senterets undervisningsopplegg, er dette et sentralt poeng. Anne Lene Andersen forteller at senterets oppgave er å samle de tankene som dukker opp i utstillinga. De ønsker å strukturere elevenes tanker.

– Vi må snakke om ideologiene. Vi må ta tak i det som gikk galt, sier hun.

Det var mer snakk om det før.

– Det handler ikke bare om Oslo. Uansett hvor man reiser i landet, finner man mennesker som er berørte. Det kommer til å forbli aktuelt. Som tida går, må vi lære ungdommen at det fortsatt er aktuelt, og at det er en del av deres egen historie. Det skjedde ikke i et vakuum. Det var ikke en naturkatastrofe. Det begynte ikke i morgentimene 22. juli og sluttet med rosetogene, sier Andersen.

– I sosiologi snakka vi om hva som lå bak handlingen. Vi har også snakka om det i samfunnsfag. Lærerne er veldig forsiktige, sier 18 år gamle Ellen Gaarder.

Medelevene Oliver Lille Gustavson og Luna Røvig Falsia er enige.

– Det er veldig sårt, sier Oliver.

– Det var mer snakk om det før, sier Luna. 

 

Én time i fortida

Undervisningsopplegget er delt opp i fire deler. En kort introduksjon, en times selvstendig vandring i utstillinga, litt debriefing og en presentasjon fra formidler ved senteret – og til slutt en oppgave elevene selv skal løse.

Elevene får vite hva som skal skje i løpet av de neste 2,5 timene. Formidler Ana Rita Ferreira går forholdsvis detaljert gjennom hva elevene kan forvente å se i utstillinga. Hun forbereder dem på at noen av beskrivelsene i dokumentarene kan være sterke. At det ikke er lov til å ta bilder i minnerommet. At de vil få se mobiltelefoner og mp3-spillere som ble funnet på Utøya. Hun gir også rom for å trekke seg tilbake. Om noen skulle ønske det, kan de låne med seg ei bok og komme tilbake til paviljongen.

Så er det tid for selvstendig vandring i utstillinga.

Sakte, men sikkert glir elevgruppa fra rom til rom. Noen snur og går litt tilbake. Ferreira er tilstede i lokalet, slik at hun kan svare på spørsmål og være der for de som kanskje trenger ekstra omsorg. Etterhvert har de fleste funnet veien til rommet hvor klipp fra Brennpunkt-dokumentaren om 22. juli blir vist. Det er helt tyst. Jeg trekker meg tilbake.

 

10 år fram i tid

I resepsjonen finner jeg Anne Lene Andersen igjen. Jeg tenker på framtida. Hvilken rolle vil 22. juli-senteret spille om ti år?

– Om ti år vil vi se at de lærerne som kommer, er de som har vært berørt av hendelsen. Kanskje de vil forvente andre reaksjoner av sine elever, svarer Andersen. 

Jeg tror det er en del som blir skjermet.

Etter 11. september tok det 13 år før 9/11 Memorial Museum var på plass. De tilbyr et undervisningsopplegg til elever, som kan minne om det som tilbys på 22. juli-senteret. At senteret i Norge var på plass på mye kortere tid, gir dem mulighet til å dokumentere og fange opp forskjellene og overgangen mellom de som husker og de som ikke gjør det.

– Det er relativt unikt at et senter kan dokumentere den overgangen. 

Også lærer Morten Iversen, som kommer i følge med skoleklassen, merker at vi er inne i en overgang.

–  Når det kommer til elever som er født i år 2000, begynner det å bli fjernt for dem. Jeg tror det er en del som blir skjermet. Vi lærere har snakka om at vi merker en stor forskjell på kulla, forteller han. 

Det er fortsatt uklart hvor senteret i framtiden skal få sin permanente plassering. Arkitektkonkurransen om det nye regjeringskvartalet avsluttes i mai i år. Det er heller ikke klart når vinneren av konkurransen offentliggjøres.

– Vi håper selvfølgelig dette betyr at vi kan tilby vårt undervisningsopplegg til elever også i fremtiden. Om det blir her i dagens senter, eller et annet sted i regjeringskvartalet, vil tiden vise, men vi er i alle fall beredt til å fortsette å ha et tilbud til publikum og skoleelever i tiden fremover. Foreløpig er det lite i læreplaner o.l. som gjør undervisere i stand til å snakke om dette i klasserommet, og det merker vi på de som kommer til oss – vi svarer på et etterlengtet behov for innganger til 22. juli og tilgrensende tematikk som radikalisering, ytringsfrihet og det multikulturelle samfunnet, forteller Andersen.

 

Fellesskap og fordommer

Etter en times vandring, kommer elevene tilbake til undervisningslokalet. De lufter noen av inntrykkene, og snakker om ekstremisme og fellesskap.

– Her får man det personlige, det nære ved menneskene – et innenfra-perspektiv, forteller Ellen Gaarder etter å ha sett utstillinga.

Så blir elevene oppdelt i grupper, og får en oppgave.

Basert på et utvalg bilder og twittermeldinger, skal de lage sin egen utstilling. Elevene velger målgruppe, tema og hvilke av bildene og tweetene de vil ha med. Disse skal så henges opp på et whiteboard, og elevene skal selv formidle tankene bak utvalget. 

De fire gruppene velger fire forskjellige fremgangsmåter. Den ene gruppa fokuserer på globalt fellesskap. En annen legger vekt på fordommene som ble tydelige i timene etter angrepet på regjeringskvartalet.

Dere er en bitteliten del av denne historien nå, og har et ansvar for å fortelle den videre.

Formidler Ferreira gir alle gruppene konstruktiv kritikk, og oppfordrer dem til å ikke utelate viktige aspekter. Denne dagen har de besøk av en svært engasjert gruppe ungdommer. Men den respektfulle atmosfæren som fyller lokalet, gir dem tid til å la hverandres budskap synke inn.

– Dere er en bitteliten del av denne historien nå, og har et ansvar for å fortelle den videre, avslutter hun. 

Senteret tar sin oppgave på stort alvor. De planlegger å utvide tilbudet, med reiser rundt om i landet, og med undervisning både til yngre og eldre. Nylig gjennomførte også senteret pilot for Vitneprosjektet – hvor elever vil få mulighet til å møte mennesker som opplevde 22. juli på nært hold. Prosjektet skal settes i gang i 2018.

Men når jeg forlater 22. juli-senteret denne dagen, har jeg på følelsen at de står alene med ansvaret. De ber elevene fortelle historien videre. De ber lærere fortelle historien videre. Men vi har alle et ansvar.