5 motstrategier mot fascismen

For hundre år siden var Italia et «styrt demokrati». Statsminister Benito Mussolini, som satt i regjering med flere andre borgerlige politikere, hadde enda ikke tatt steget over i diktaturet, selv om svartskjortene hans hadde innført et voldsherredømme på gatene og torgene. Fascismen han representerte var skinnende ny. Mens sosialismen, liberalismen, konservatismen og anarkismen alle sammen hørte til det 19. århundre, representerte fascismen noe nytt. Sammen med bolsjevismen, som kort tid før hadde knust det spede russiske demokratiet, representerte fascismen en ny, ungdommelig og mer rå form for maktpolitikk. Den var tiltrekkende for mange, langt inn i de konservative og liberalistiske elitene – også her i Norge.

For utenforstående ga fascismen derfor ofte ikke mening, men nettopp der lå noe av fascinasjonen og kraften.

I løpet av et par år etter Mussolinis maktovertakelse fantes det bevegelser som kalte seg fascistiske i nesten 50 land. I tillegg kom en lang rekke mellomformer, som betonet ulike deler av tankegodset forskjellig: Noen forelsket seg i ultranasjonalismen, andre i militarismen, mens atter andre ble tiltrukket av rasisme eller kvinnehat. Noen likte også ideen om å etablere arbeidsfred med vold: Å trykke arbeiderklassen tilbake på sin rettmessige, underordnede plass.

Noen valgte seg andre kleskoder og symboler, og en del unngikk de mest italiensk- og tysk-klingende merkelappene, «fascist» og «nazist». Det norske Fedrelandslaget, som på det meste organiserte om lag 100 000 nordmenn, snakket for eksempel mye om demokrati og grunnlov, samtidig som de leflet med autoritære løsninger og rasistisk og fascistisk tankegods.

Mange amerikanske fascister brukte sørstatsflagget, eller til og med Stars and Stripes, framfor hakekors og dødningskaller. Atter andre brukte kristne symboler den ene dagen, samtidig som de ikke vek unna for å benytte seg av hedensk symbolikk den neste. For utenforstående ga fascismen derfor ofte ikke mening, men nettopp der lå noe av fascinasjonen og kraften. Fascismen var så åpen og fleksibel at mange siden har hevdet at den nærmest var som en tom beholder som kunne fylles med nær sagt hva som helst – så lenge det var autoritært, nasjonalistisk og voldelig. Vel så riktig er det nok å si at det ikke fantes én fascisme, men mange.

 

5 motstrategier mot fascismen

Denne mangefasetterte trusselen skapte et behov for tilpassede motstrategier. Allerede i midten av 1920-årene kan man ane konturene av en femdelt antifascistisk strategi i den norske arbeiderbevegelsen, som tidligst tok opp kampen mot fascismen.

For det første forsøkte de å forstå hva fascismen var, ved å studere samfunnsutviklingen i de landene hvor fascistene var blitt sterke, og hvor arbeiderbevegelsen var blitt knust. Funnene ble presentert for et større publikum i avisartikler, pamfletter og foredrag, i blader og aviser som Arbeiderungdommen (AUF), Norges kommunistblad (NKP), Det 20de Århundre (Arbeiderpartiet) og ikke minst det uavhengige Mot Dag.

For det andre la de betydelige krefter inn i å bygge fagforeninger og partilag i de delene av norsk arbeidsliv der de fryktet at fascistene kunne mobilisere småkårsfolk, og da særlig blant skogs- og landarbeiderne på bygdene. I andre land hadde de sett hvordan grupper av arbeidsløse og fattige ble brukt som et våpen mot arbeiderbevegelsen, både som streikebrytere og som stormtropper.

Arbeidsløsheten var derfor et generasjonsproblem, og mange unge risikerte «å gå åndelig og legemlig til grunne», het det i innstillingen.

For det tredje forsøkte de å utforme en politikk som kunne skape framtidstro og begeistring, som ga praktiske løsninger på de krisene fascismen hevdet å ha svaret på, og som appellerte til grupper utenfor den tradisjonelle arbeiderklassen. Denne oppgaven ble særlig viet oppmerksomhet etter at verdensøkonomien gikk inn i en depresjon høsten 1929, med massearbeidsløshet og fattigdom som resultat. På AUF-landsmøtet i 1931 la den nyutdannede sosialøkonomen Aase Lionæs fram «Retningslinjer og forslag til botemidler mot arbeidsledigheten blandt ungdommen». Hun hadde tidlig 20-årene blitt aktiv i arbeids- og kampgruppa som Einar Gerhardsen ledet, og etablerte i 1930 en egen studentgruppe i Arbeiderpartiet, som en motvekt til det hun kalte «salongradikalerne» i Mot Dag. Fra talerstolen slo hun fast at arbeidsledigheten ikke lenger var ett problem blant flere, men «selve problemet». Hun minnet om at den europeiske fascismen i stor grad var et ungdomsfenomen, og la fram tall som viste at blant dem under 30 år var 43 prosent av norske menn arbeidsledige, og nesten 60 prosent av kvinnene. Arbeidsløsheten var derfor et generasjonsproblem, og mange unge risikerte «å gå åndelig og legemlig til grunne», het det i innstillingen. Den inneholdt en rekke helt konkrete forslag til tiltak, og var noe helt annet enn det arbeiderorganisasjonenes landsmøter hadde vært vant til. Det inneholdt ingen prinsipielle utredninger, ingen analyser av hvordan det var kapitalismen som skapte problemet (selv om det ble påpekt at den gjorde det): I stedet konsentrerte det seg om «enkle, dagsaktuelle oppgaver», som kunne bli til virkelighet raskt.

Hun gjorde Wergelands motto til sitt eget: «Vær vred og tapper».

For det fjerde drev norske antifascister med antirasistisk og antikolonialistisk opplysningsarbeid, der de forsøkte å punktere antisemittiske konspirasjonsteorier, opplyse om jødedommen og agitere mot italienske og tyske imperialistiske ambisjoner, blant annet i Etiopia og i Øst-Europa. En av dem var syndikalisten og kvinnesaksforkjemperen Elise Ottesen-Jensen, som var en av Skandinavias tidligste forkjempere for skeives rettigheter. Hun var på foredragsturné i Tyskland da det siste frie valget før nazistenes seier ble avholdt, og foredro kvelden før om seksualopplysning, prevensjonsmidler og kampen mot prostitusjon. Mens hun snakket, ble møtelokalene i folkets hus i Hamburg beleiret av rasende naziungdom, som fortsatte videre inn i byens arbeiderkvarterer, der de skjøt og drepte et par barn samme kveld. Selv hadde hun blitt vekket til kamp mot antisemittismen etter å ha lest Henrik Wergelands diktsamling Tornekviste, skrevet i kampen for å få avskaffet Grunnlovens «jødeparagraf», som nektet jødene adgang til Norge. Ottesen-Jensen ble «stukket» av tornekvistene hans, skrev hun, og i mange år reiste hun rundt på klubb- og foreningsmøter i Norge og Sverige, der hun leste diktene og foreleste mot antisemittismen. Hun gjorde Wergelands motto til sitt eget: «Vær vred og tapper».

For det femte sto det tidlig klart for antifascistene at de måtte være klare til å forsvare seg mot angrep på sine egne organisasjoner, enten angrepene kom ad lovveien fra statsmakten, eller de kom gjennom paramilitære grupper som Samfundsvernet (som fikk sin trening av offiserer i den norske hæren), eller fra selverklærte fascistiske kampgrupper og organisasjoner. I andre halvdel av 1920-årene ble det utmeislet en strategi for å hindre fascistene i å erobre gatene, og for å konfrontere dem når de inntok torg og andre offentlige plasser. Den ble brukt mot Fedrelandslaget i 1925, mot Den nasjonale legion i 1927, mot Norges Nasjonalsosialistiske Arbeiderparti i 1932 og mot Quislings Nasjonal Samling en rekke ganger i 1930-årene, i byer som Gjøvik, Bergen og Oslo.

 

Å skape flere fascister enn man bekjemper

Sett i etterpåklokskapens lys og med fasit i hånd er det viktig å understreke at disse antifascistene manglet den oversikten vi sitter med hundre år seinere. De kunne ikke vite om fascismen kom til å vokse seg stor eller ikke i Norge. Den femdelte strategien de utviklet var ikke noe som ble til gjennom ett enkelt vedtak, og den ble aldri uttrykt som en enhetlig strategi. Aktørene som etter hvert meislet den ut, gjorde det nølende og prøvende, og i kongressprotokoller og møtereferater kan man se at de flere ganger kritiserte seg selv og hverandre for feilene de begikk på veien.

Da Finn Moe holdt sitt åpningsforedrag på AUFs landsmøte i 1934, snakket han for eksempel om forsøkene de hadde gjort på å få med seg bondeungdommen mot fascismen. Agitasjonen måtte «bygge på virkeligheten», sa han, den måtte være «så norsk og forståelig som mulig», og «varsom» i formen. «Det hender ofte at agitasjonen er så klosset at vi skaper to fascister for hver sosialist vi vinner. Det er faren ved den enøiede, såkalte ‘revolusjonære’ propaganda.»

Kunne det bli nødvendig å krige mot fascismen?

Debattene om hvordan de ulike fascismene måtte møtes på ulike måter, var ofte livlige. Fedrelandslaget, som på det meste organiserte 100 000 mennesker og åpenbart appellerte bredere enn til overbeviste fascister, ble for eksempel behandlet nokså tøft de første årene, med konfrontasjoner og forstyrrelser, i alle fall når de oppsøkte arbeiderbydelene. Men de ble etter hvert også invitert til det som framstår som genuine forsøk på debatt og samtale, i Arbeidersamfunnet i Oslo – riktignok etter mye intern debatt om det var rett å gjøre det eller ikke. Andre fascistiske organisasjoner ble behandlet som mer entydige trusler, særlig dersom de hadde en sterk militær karakter.

Den kamporganisasjonen som nok skapte mest bekymring i arbeiderbevegelsen, var Samfundsvernet, som var en rendyrket paramilitær organisasjon. Hvordan skulle man forholde seg til slikt? Utover 1930-årene ble den diskusjonen stadig mindre teoretisk, og en sjette antifascistisk strategi presset seg fram: Kunne det bli nødvendig å krige mot fascismen?

 

Krig mot fascismen

Allerede i 1926 skrev den portugisiske forfatteren Raul Proença at kampen mot fascismen bare kunne lykkes dersom den ble ført i alle land samtidig, ettersom «imperialismen vil spire der vi lar de nasjonale fascismene få utvikle seg». Klarte ikke arbeiderne og deres allierte å knuse fascismen alle steder, ville resultatet bli «en krig slik vi aldri tidligere har sett den». For arbeiderbevegelsen, med sine sterke antimilitaristiske tradisjoner, bød dette på store utfordringer. Tradisjonelt hadde sosialistenes foretrukne medisin mot militarisme og nasjonalisme vært parolen om det brukne gevær, og å oppfordre soldatene til å nekte å skyte sine egne. Hva om det rett og slett ikke var nok? Måtte det brukne geværet i stedet lades og gjøres klar til bruk?

Disse antifascistiske brigadene hadde også et sterkt antirasistisk preg.

I 1936 gikk spanske generaler til angrep på den lovlig valgte regjeringen. Mens den italienske, tyske og østerrikske arbeiderklassen hadde blitt tvunget i kne, klarte den spanske å gjøre motstand. Kuppet ble slått ned i byer som Madrid og Barcelona, men regjeringen fikk ikke noe hjelp fra Frankrike og Storbritannia. Det fikk til gjengjeld kuppmakerne fra Hitler og Mussolini. Den internasjonale arbeiderklassen svarte ved å verve seg i titusenvis. Disse antifascistiske brigadene hadde også et sterkt antirasistisk preg. Bortimot en fjerdedel av dem som meldte seg, var jøder som hadde flyktet fra pogromer i Europa. Blant soldatene fantes det menn fra Spanias afrikanske kolonier, fra Uganda, og mange svarte frivillige fra England, Latin-Amerika og ikke minst Etiopia. De frivillige kom hovedsakelig fra arbeiderklassen, men også intellektuelle og enkelte fra overklassen deltok på republikkens side. De fleste etiopierne som deltok, kom for eksempel fra landets elite og hadde oppholdt seg i Europa da Mussolini innledet sin krig mot Etiopia året før. Etter å ha innsett at Etiopia ikke kom til å vinne, vervet de seg som soldater i den spanske republikanske hæren. «Madrid er ikke Addis Abeba. Der hadde vi ikke noe annet enn våre rettferdige hat», sa en av dem. «Her har vi våpen, tanks og fly».

Den amerikanske Lincoln-brigaden ble på sin side den første integrerte militærenheten i amerikansk historie, fra et USA som fortsatte å insistere på «rase»segregerte enheter helt fram til etter andre verdenskrig. Oliver Law, som ble forfremmet til kaptein i løpet av krigens gang, ble den første afrikansk-amerikanske offiseren som ledet en hovedsakelig hvit styrke. Sånne opplevelser gjorde naturlig nok inntrykk. Sersjant Tom Page, som hadde vokst opp i de amerikanske sørstatene, fortalte at det var i Spania han første gang opplevde å bli behandlet som likeverdig av alle han møtte: «Jeg var et menneske! En person! Jeg følte meg som et menneskelig vesen, som en mann. Folk så ikke på meg med hat i øynene bare fordi jeg var svart, og jeg ble ikke nektet det ene eller det andre bare fordi jeg var svart.»

«Vinner fascismen, vil det komme en uendelig lang sort epoke. Jeg skulle ønske dere ville forstå det.»

Mange av dem som vervet seg, hadde en klar forståelse av hva som sto på spill. «Dere må våkne og forstå den tragedien som snart kan utspille seg», skrev Gerda Grepp hjem til moren Rakel. «Du skjønner mor, det er ikke bare en spansk borgerkrig som foregår her. Det er verdenskrigens første fase, det er kampen mellom sosialisme og fascisme i det hele tatt. «Vinner fascismen, vil det komme en uendelig lang sort epoke. Jeg skulle ønske dere ville forstå det.»

Mens borgerlige aviser og blader som Minerva gang på gang hadde understreket at fascismen var fredelig, og at selv Hitler bare ønsket fred, påpekte arbeideravisene og Venstre-avisa Dagbladet tidlig at fasciststatene rustet seg for krig, både materielt og åndelig. I Høyre fikk de etter hvert støtte av C. J. Hambro, som sto støtt mot både norske og tyske fascister. Men han sto til gjengjeld nokså alene i eget parti, og fikk sterk kritikk da han kalte Chamberlains «fredsavtale» med Hitler i 1938 for «en voldshandling uten sidestykke i den siviliserte historie».

Mer enn fire år før, i 1934, hadde Arbeiderbladet anmeldt boka til den amerikanske journalisten Leland Stowe, som hadde kommet ut på dansk under tittelen Tysk Nazisme betyr krig. «Det later til at det nazistiske Tyskland med vitende, vilje og gudfryktig velbehag driver menneskeslekten inn i en ny krig», skrev avisas anmelder Knut Werswick. Han hadde også anmeldt den boka «Militærvitenskap», som beskrev hvordan krigen var et middel til å nyskape samfunnet og å realisere et nazistisk verdensrike gjennom «utvidelseskrig og øket forplantning». I anmeldelsen av Stowes bok skrev han om nazismen: «Den biologiske utryddelse av hele nasjoner er dens mål. Skal vi rolig vente til det blir vår tur til å være objekt for denne biologiske utryddelse?»

Den 9. april 1940 kom turen til Norge.

 

Teksten er et bearbeidet utdrag fra Jonas Bals’ bok Våre Kamper. Mot rasisme og fascisme 1865-1940, utgitt av Res Publica. Forlaget Res Publica og Agenda Magasin er del av samme selskap.