Ansvar for å svare

Å være på i media handler om noe mer enn dagens sak eller morgendagens oppslag. Det er også å ta et ansvar for noe som er større.

Tillit mellom mennesker og tillit til institusjonene er et samfunnsgode. I et fungerende demokrati forvalter de ulike institusjonene makten på vegne av folket. Norge scorer høyt på slike tillitrangeringer. De som har forsket på dette, mener at årsaken er at vi var et tillitsbasert samfunn da vi bygde ut velferdssystemet vår, ikke at systemet har gjort det slik.

Tilliten lå i bunn for å kunne bygge opp et av verdens beste velferdssamfunn.

Når World Happiness Report gir ut sin årlige status, er tillit et av seks hovedkriterier for rangeringen. De fire nordiske landene ligger alle helt på toppen av listen. Men vi er også en del av en internasjonal trend der tillit svekkes. Edelmanns tillitsbarometer har laget globale oversikter i 18 år. Når de oppsummerer de siste årene, er det med følgende stikkord:

2016: Økende ulikhet i tillit – eliten har økende tillit til institusjonene, men denne tillitsveksten deles ikke av «folk flest»

2017: Tillitskrise – tilliten faller til alle de sentrale institusjonene, som næringsliv, styresmakter, sivil sektor og media

2018: Kamp om sannheten – tilliten til media faller

Siste rapport derfra viser over tid en global fallende tillit til politikk, media, organisasjoner og næringsliv. USA er det landet med størst endring, der rapporten beskriver et «tillitskrasj». Å ha en president som lyver så mye at mediene sliter med å henge med i svingene og rekke faktasjekk før neste løgn, bidrar neppe positivt. Men valget av Donald Trump som president kan mer sees som symptom på tillitskrisen mellom folk og elite, enn årsak.

Utviklingen med økt forekomst av falske nyheter og digital manipulering gir et ansvar for seriøse aktører til å bidra til en opplyst, kunnskapsbasert og åpen debatt, som motvekt mot disse trendene.

Dette er et utdrag fra Mina Gerhardsens nye bok, “Å lykkes med media”.

Svekket tillit til at media og politikere faktisk snakker sant, gjør at folk opplever at fakta er noe man kan velge, ikke noe som har en fasit. I 2016 ble «post-truth» kåret til årets ord av Oxford Dictionary. Økt brukt av dette adjektivet knyttes til en opplevelse av at fakta betyr mindre i den politiske debatten. Isteden viser trenden at følelser og personlige oppfatninger tillegges like mye eller mer vekt enn objektive fakta.

Et tilsvarende – og tilknyttet – fenomen er såkalte falske nyheter. De finnes i mange versjoner, som tøysenyheter som skal underholde eller skape klikk for å lokke folk inn på kommersielle nettsider. Alvoret med fenomenet er når det ikke lenger er åpenbart at det er tull eller underholdning, men ligner ekte nyheter og kan påvirke folks oppfatning av virkeligheten.

En undersøkelse Medietilsynet utførte i 2017 viser at 45 prosent av oss ukentlig eller oftere ser nyheter de tror er funnet på eller er bevisst usanne.

«Falske nyheter angriper tilliten i samfunnet», sa førsteamanuensis Anders Romarheim ved Institutt for forsvarsstudier (ISF) på en konferanse om sårbarhet og falske nyheter.[1] Han pekte på at denne type nyheter angriper tilliten til media, til fakta, til myndigheter, tilliten innbyggerne imellom, tillit til demokratisk styresett og tillit til at forsvaret og sikkerhetssektor kan beskytte oss. Eller «limet i samfunnet vårt», som han oppsummerte det.

Utviklingen med økt forekomst av falske nyheter og digital manipulering gir et ansvar for seriøse aktører til å bidra til en opplyst, kunnskapsbasert og åpen debatt, som motvekt mot disse trendene. For å bevare tilliten i det norske samfunnet – og i det store perspektivet – bevare demokratiet vårt, er det nødvendig at samfunnsaktørene deltar og bidrar til et offentlig ordskifte basert på kunnskap og fakta.

Medie- og meningsmangfoldet kan være vanskelig å få øye på noen ganger, når disen fra blodtåka siver inn i landets redaksjoner.

Flere medierepresentanter har pekt på en fallende vilje til å stille opp. «Vi ser at det er en økende trend at en del maktpersoner – både politikere og toppsjefer i offentlige og private selskap – ikke stiller seg til disposisjon for å svare på spørsmål fra journalister» har Knut Magnus Berge, redaktør for Debatten på NRK sagt i et intervju med fagbladet Journalisten.

Programleder Fredrik Solvang i NRK valgte å markere dette i et tilfelle med å vise fram en tom stol i studio da en direktør for en kommunal etat ikke ville stille i debattprogrammet hans. Jo Røed Skårderud i Klassekampen fulgte opp denne diskusjonen med å peke på at det ikke bare handler om at de ikke vil stille opp til debatt, men at de ikke svarer på spørsmål.

Ansvaret for en opplyst offentlig samtale er et felles ansvar.

«De sender intetsigende klipp og lim-svar og somler i det uendelige med å svare på enkle spørsmål eller spekulerer i å sende dårlige svar rett før dødlinjen, med håp om at stressede journalister tar til takke med det de får»[2], skrev han og foreslår etableringen av en «etterlystspalte» der man «løpende henger ut maktpersoner som ikke svarer eller unnviker vanskelig spørsmål» slik at folk får se hvem som ikke vil svare på vanskelige eller ubehagelige spørsmål.

Det er mulig at det er denne lysten til å henge ut maktpersoner som av og til minsker de samme maktpersonenes lyst til å stille til debatt. Mediene har sin egen dynamikk i å bygge folk opp og ta dem kraftfullt ned igjen. På samme måte jages det ofte i flokk. Medie- og meningsmangfoldet kan være vanskelig å få øye på noen ganger, når disen fra blodtåka siver inn i landets redaksjoner.

Ideen om hvem som er maktperson er også tidvis ganske utvidet, med lokale politikere og kommunale etatsledere som forventes å møte og tåle samme trykk som de mest drevne toppledere og politikere. Det er verdt en diskusjon i mediekretser.

Men om journalistene har rett i at stadig færre vil stille eller svare, er det svært bekymringsfullt. Vi trenger at folk bidrar med kunnskap og forklaringer. Det betyr likevel ikke at mediene alltid skal få diktere vilkårene og at man alltid må være med på deres premisser. At NRK ønsker deg i Dagsnytt 18 betyr ikke at du må stille. Noen ganger kommer det også dårlige forslag derfra som ligner mer på spinn, spill og underholdning enn folkeopplysning.

Men du må vurdere henvendelsen på alvor, om dette er en sak som fortjener din tid og oppmerksomhet og om du bør stille for å bidra til at debatten om saken blir godt belyst. Er det en større sak, kan det være et selvstendig mål å få ut kunnskap om den. Men det kan være flere veier til det enn versjonen som er journalistens førsteønske.

Det er avgjørende for utviklingen av samfunnet vårt at det er en felles enighet om at fakta finnes og at disse er viktige.

Ansvaret for en opplyst offentlig samtale er et felles ansvar. I boken Om tyranni. 20 ting vi kan lære av det 20. århundre, skriver den amerikanske historikeren Timothy Snyder at: «Å gi avkall på fakta er å gi avkall på friheten. Hvis ingenting er sant, kan ingen kritisere makten, siden det ikke finnes noen grunn å gjøre det fra.[3]»

Det er avgjørende for utviklingen av samfunnet vårt at det er en felles enighet om at fakta finnes og at disse er viktige. Uten rett fakta og forståelse forankret i reell virkelighet, vil vi som samfunn ta feil beslutninger.

Å være på i media handler derfor om noe mer enn dagens sak eller morgendagens oppslag. Det er også å ta et ansvar for noe som er større.

(Dette er et utdrag fra Mina Gerhardsens nye bok, “Å lykkes med media”, utgitt på forlaget Res Publica. Agenda Magasin og Res Publica tilhører samme selskap. Les mer her.)