Arealkampene i nord

Under oss i storhavet ligger Finnmarks største øy som en bastion mot Barentshavets konstante bølger og omskiftelige klima. Det lille passasjerflyet tar en halvsirkel i lufta før vi starter nedstigningen mot flyplassen i Hasvik. Sørøya er hyppig omtalt i blader som «Villmarksliv» og programmer som «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Turister kommer ofte hit på jakt etter noe som ikke lenger finnes der de bor: intakt natur. For noe av det mest særegne med Sørøya er at det er naturen som fortsatt dominerer. Store deler av øya er fri for veier, bygninger og annen infrastruktur. Det gjør sitt til at det er noe uforanderlig over Sørøya. Landskapet ligger fortsatt der slik det lå da de første menneskene gikk i land.

Pilot Karstein Horn har flydd innlandsrutene nord for Bodø i en årrekke. Han har alltid likt flyturene til Sørøya. Det er noe forlokkende med den ville, uberørte naturen. Den kraftfulle, grønnfargede øya som ligger der som et pustehull for naturen i Arktis, med de mange blinkende småvannene, det dramatiske kystlandskapet og de små og store sandstrendene som kun kan nås til fots eller med båt. Siden barndommen har Horn hørt og lest om denne øya, og han har lenge drømt om å oppleve den til fots med fiskestang og telt.

Flere jeg har snakket med som bor på øya, mener vindkraftutbyggingen får gå upåaktet hen av storsamfunnet, blant annet fordi Sørøya er så tynt befolket og ligger så langt nord.

Da Horn var tilbake i luftrommet over Sørøya høsten 2022, etter å ha flydd andre innenlandsruter de siste årene, la han merke til en endring på øya som overrasket ham. Landskapet var forandret: Det var bygd anleggsveier og vindturbiner på Skonnertfjellet nær Dønnesfjord vest på øya. Vindkraftplanene hadde gått ham hus forbi, og han var ikke alene om det. For konsesjonsprosessen for Dønnesfjorden kraftverk gikk under radaren hos de fleste. Det ble søkt konsesjon tilbake i 2010. Konsesjonen ble gitt tre år senere, men så ble det stille rundt prosjektet. Det var mange meninger om vindkraftutbyggingen blant øyas innbyggere, men få som trodde at prosjektet egentlig ville bli realisert. Vindkraftplanene på Sørøya fikk også liten oppmerksomhet nasjonalt. Så da et tysk selskap overtok prosjektet i 2018 og planen skjøt fart, ble motstanderne tatt på senga. Flere jeg har snakket med som bor på øya, mener vindkraftutbyggingen får gå upåaktet hen av storsamfunnet, blant annet fordi Sørøya er så tynt befolket og ligger så langt nord. Nord-Norge er langt borte for de fleste, særlig øyene ytterst i havgapet. Om halvparten av Sørøyas befolkning skulle demonstrert mot vindkraft, utgjør det fortsatt bare litt over 500 personer. Om bare fem prosent av Oslos befolkning protesterer, så er det drøyt 35 000 personer.

Debatten rundt vindkraft splitter klima- og miljøbevegelsen, men også lokalsamfunn og naboskap, for lite annet skaper mer samfunnsstøy enn vindturbiner.

Kun en av de seks grunneierne motsatte seg prosjektet. Det tyske selskapet fikk ekspropriasjonstillatelse til å kreve grunn avstått, og snart var anleggsarbeidene i full gang. Nå er de seks vindturbinene satt i drift. En del har likevel endret seg fra den opprinnelige søknaden, slik det ofte gjør i vindkraftprosjekter; blant annet har turbinene blitt flere og høyere, og anleggsveiene er lengre enn det som først var skissert.

I sine 14 år som pilot har Horn sett kystlandskap etter kystlandskap bli fragmentert av anleggsveier og vindturbiner på denne måten.

«Den ytre flyruta fra Hasvik til Hammerfest over Norges fjerde største øy er en av våre vakreste flyvninger. Når det gis tillatelse til vindkraft på steder som dette, som har en særegen, inngrepsfri kystnatur av nasjonal verdi, da skjønner man at det ikke er mange steder som er skjermet fra nedbygging i landet vårt», sier Horn. Har han et poeng?

Da han oppdaget turbinene på Sørøya, følte han en trang til å si fra. Han har sjelden hatt behov for å diskutere politikk i offentlige fora før. Men synet av den tapte naturen på Sørøya, summen av alt han har sett på sine mange flyturer opp og ned langs norskekysten, og frykten for at dette bare er begynnelsen, ga han en trang til å rope varsku. Det mest nærliggende var å dele sin bekymring på sosiale medier. Han postet to bilder og en kritisk tekst på Facebook. Bildene han postet, hadde han tatt fra cockpit. Det ene bildet viste Sørøya og de seks nye vindturbinene. Det andre var fra Kvitfjell Raudfjell vindkraftverk på Kvaløya utenfor Tromsø, hvor det er ti ganger så mange turbiner som på Sørøya. Fra luften ser man godt arrene i landskapet som anleggsveiene utgjør. Det er slik Karstein Horn, og mange andre, frykter at det skal bli på Sørøya også. For hvorfor skal tyske investorer nøye seg med kun seks turbiner og den beskjedne mengden strøm et så lite antall turbiner produserer? Og hva er samfunnsøkonomien i å erstatte inngrepsfri kystnatur med stål og betong, spurte han. Og hvor stort er egentlig klimautslippet fra produksjonen og transporten av turbiner, bygging av kai, anleggsveier, graving og støpning av betongfundament for oppstillingsplasser til turbinene?

«Det er åpenbart at det er planer om flere turbiner på Sørøya, kanskje ti ganger så mange. Jeg håper bare at motstanden blant innbyggerne og politikerne vil være stor nok til å stoppe dette.»

Et areal på 385 kvadratkilometer har mistet status som inngrepsfri natur, som følge av vindkraft.

Debatten rundt vindkraft splitter klima- og miljøbevegelsen, men også lokalsamfunn og naboskap, for lite annet skaper mer samfunnsstøy enn vindturbiner. Innen klimabevegelsen er behovet for raskt å redusere klimagassutslippene en overordnet prioritet for mange, og landbasert vindkraft er en av de raskest voksende og mest kostnadseffektive formene for fornybar energi. Fra dette perspektivet og i lys av den større trusselen om klimaendringer kan skadene vindkraftverk forårsaker i naturen oppfattes som et nødvendig onde. Ulempen er at vindkraftverk, spesielt de på land, krever omfattende inngrep i naturen. Dette inkluderer rydding av skog, sprengning av fjell, bygging av anleggsveier og infrastruktur som kan fragmentere habitater og forstyrre økosystemer. Naturvernere argumenterer for at slike inngrep spiser mye natur, truer dyre- og plantearter, forstyrrer trekkveier for fugler og vilt, og har en negativ effekt på store økosystemer.

I 2023 er så langt nærmere 1400 vindturbiner reist i Norge, fordelt på over 60 vindkraftverk. Et areal på 385 kvadratkilometer har mistet status som inngrepsfri natur, som følge av vindkraft.

Horn har vokst opp med vindkraft. Vikna vindmøllepark og Hundhammerfjellet vindpark ligger begge i Horns hjemkommune Nærøysund i Trøndelag. Dette var to av Norges første vindkraftparker. Hundhammerfjellet vindpark ble etter hvert et forsknings- og utviklingsanlegg for større vindturbiner. Det fantes ikke særlig med andre vindkraftanlegg i Norge da han var ung i 1990-årene. Derfor opplevdes det som litt spennende at hans hjemkommune var så tidlig ute med vindkraft. Alle i kommunen var nysgjerrige. Mye har skjedd innen vindkraftindustrien siden den gangen da møllene var få og små og langt fra så effektive som dagens turbiner. Men vindkraft anses fortsatt som en svak og ustabil energiproduksjon, selv om effektiviteten er større, blant annet på grunn av at lengden på rotorbladene har økt slik at turbinen er i stand til å fange mer vind.

«Nå føler jeg at oppfatningen har snudd. Folk er ikke lenger like positive til vindkraftindustrien når de ser de enorme naturødeleggelsene.»

 

Landets største arealkamper kjempes i nord

De siste 10–15 årene har det vært rene klondykestemningen i Finnmark. Alle vil ha en bit av arealene her. Samtidig opplever mange at de «folketomme» områdene lengst nord i Norge, Sverige og Finland blir utnyttet av nasjonale og internasjonale aktører, som får tillatelse til alt fra mineralundersøkelser i Pasvik til vindkraft på Raggovidda, store datasentre, batteri- og ammoniakkfabrikker, gruvedrift og mye mer. I en rapport utarbeidet på vegne av Naturvernforbundet i Finnmark i 2023 står det:

«Vi må snart ta inn over oss at intakt natur er en avgjørende del av løsningen for et stabilt klima. Naturens tålegrense og grunnleggende menneskerettigheter må være førende for det vi foretar oss, og i et slikt perspektiv er det bofaste primærnæringer som kan opprettholde Finnmarkssamfunnet i framtiden.»

Summen av alle de foreslåtte prosjektene representerer en betydelig industrialisering – og en urealistisk overutvikling, vil mange hevde – av regionen.

Det er i Nord-Norge at mange av de største arealkampene utkjempes nå. Det bekrefter antall planlagte kraftprosjekter som er meldt inn til NVE høsten 2023. Det er fem vindkraftsaker i Finnmark til behandling hos direktoratet allerede, alle i Øst-Finnmark – og det er Davvi vindkraftverk i Lebesby som ligger først i køen og som har kommet lengst i prosessen. I tillegg er det altså meldt inn fire andre prosjekter: Sandfjellet i Gamvik kommune, Laksefjorden vindkraftverk i Lebesby kommune, Digermulen vindkraftverk i Gamvik kommune og Skallhalsen vindkraftverk i Vadsø kommune. Men det stopper ikke der. NVE har mottatt varsler om at det høsten 2023 jobbes med hele 23 nye kraftprosjekter i Finnmark. Det er i all hovedsak snakk om vindkraft, men også noe vannkraft og kjernekraft. Det er med andre ord meldt inn langt flere kraftprosjekter, faktisk er det meldt om over ti ganger mer kraft enn det som det er plass til i strømnettet, selv om den omstridte «420-linja» skulle bli ført fram fra vest til øst i Finnmark.

Summen av alle de foreslåtte prosjektene representerer en betydelig industrialisering – og en urealistisk overutvikling, vil mange hevde – av regionen. De kan ende som kostbare fiaskoer, og føre til irreversible skader på naturen og det kulturelle landskapet i nord.

Teksten er et bearbeidet utdrag fra Marit Beate Kasins bok Naturparadokset. Boka er utgitt av forlaget Res Publica, som er del av samme selskap som Agenda Magasin.