Den Arktiske grensen – blått hav og blå muligheter

Mennesket kjenner verdensrommet bedre enn jordklodens dype hav. Kunnskapen om hva som finnes flere hundre meter ned under overflata og under isbelagte poler, er mindre enn det vi vet om månens overflate. Men nå åpner “sivilisasjonens siste grense”, Arktis, seg opp. Isen smelter, et resultat av global oppvarming, og interessen for hvilke muligheter det bringer øker.

Arktis er på den økonomiske og politiske agendaen

“Nordområdene er et av regjeringens viktigste satsingsområder, og den internasjonale oppmerksomheten om nordområdene og Arktis er økende”, uttalte utenriksminister Ine Eriksen Søreide, i forkant av møtet Arctic Frontiers, en av de største møteplassen for politikere, næringsliv og forskere om Arktis. Møtet, som ble arrangert denne uka i Tromsø, samlet over 3000 deltagere fra 30 land. Arctic Frontiers har blitt arrangert siden 2007 og hevder selv å være den fremste arenaen for å diskutere fremtiden for “bærekraftig utvikling” i Arktis.

Søreide deltok, og det gjorde også et kobbel av politiske toppledere, oljebransjen, akademikere, og miljøorganisasjoner. Hele seks statsråd var til stede, ganske unikt, som Søreide selv påpekte. Arktis er på den økonomiske og politiske agendaen. Oljebransjen er også godt representert på Arctic Frontiers. De ønsker en framtid i Arktis og bedre teknologi for å kunne borre i et utfordrende klima. Oljebransjen har økonomiske muskler for å tilpasse seg, men hva med de som ikke klarer å tilpasse seg global oppvarming like hurtig?

Havets Cowboyer 

“Nei, nja, det vet jeg ikke.” Bjørne Kvernmo drar på svaret. Han vet ikke om han skal ut igjen. Ikke enda.

Han slurper kokekaffe og kikker ut på kaia. Skuta hans, isbryteren “Havsel” ligger til kai i Tromsø en januardag for et år siden. Et steinkast unna ligger Norges best bevarte selskute, “Ms Polstjerna”. I 2004, etter 33 sesonger på havet, ble den en del av Polarmuseet i Tromsø. Nå er den innrammet i et glassbur nede ved fjordkanten. Turistene flokker seg rundt og foreviger et lite stykke polarhistorie på digitale minnekort.

En ny utfordring har gjort gamle fiender til nye allierte. Isen i Arktis er i ferd med å forsvinne.

Bjørne Kvernmo er 65 år gammel, og muligens noe så sjeldent som Norges aller siste selfanger. Han er ikke helt sikker, det er derfor han drar på svaret. Det kan hende at han har vært på sin aller siste tokt.

For rundt 100 år siden var det over 200 båter på selfangst. Selfangerne har kjempet en hard kamp, med miljøbevegelsen som en av de bitreste fiendene. Du skal holde deg godt fast i ripa om du nevner Greenpeace ombord på “Havsel”. Statsstøtta har også gått gradvis ned, og i 2009, som et resultat av miljøbevegelsens kampanjer, innførte EU forbud mot selkjøtt.

Bjørne Kvernmo har klort seg fast, enn så lenge. En ny utfordring har gjort gamle fiender til nye allierte. Isen i Arktis er i ferd med å forsvinne.

På 30 år har både arealet og tykkelsen på isen om sommeren nesten blitt halvert

“Isen går tilbake for hvert år, og uten is så er det ikke noen sel å finne,” forteller Kvernmo. Han har speidet etter sel siden 1973 fra den høye utkikkstønna på skuta.

“Det jeg har sett i Vestisen de tre siste årene er dramatisk, isen er nesten forsvunnet,” sier Kvernmo.

Ikke bare har isen forsvunnet gradvis de siste årene, den har også blitt tynnere og mer uforutsigbar fordi den flytter seg lettere med vinden. På 30 år har både arealet og tykkelsen på isen om sommeren nesten blitt halvert.

Arktis feiteste sel

“Arktis endrer seg raskere enn noe annet sted i verden, men når isen forsvinner på grunn av temperaturøkning, hvorfor skal vi bry oss med det?” Seniorforsker og seksjonsleder for biodiversitet ved Polarinstituttet, Kit Kovacs, står med armene i kors foran et bilde av Arktis feiteste sel.

Til Arktis har en spesielt kontroversiell art ankommet: mennesket

Arbeidsplassen til Kovacs, Polarinstituttet, huser forskere på de rareste arter og atferder. Instituttet ligger vegg i vegg med den museumsklassifiserte “Ms Polarstjerna”. Det kan være den lubne 100 kilos tunge ringselen, prosjektert på veggen bak Kovacs, får samme skjebne som båten.

Ringselen elsker nemlig is. Den er den eneste selarten som kan opprettholde pustehull i fastisen, og i snøhuler på isen føder ringselen sine små selunger. En ringsel kan leve i opp til 45 år, forutsatt at den holder seg unna Arktis’ farer. Den er nemlig favorittmåltidet til isbjørnen, men både spekkhoggeren, håkjerringa og til om med hvalrossen liker den feite selen. De små selungene er bra kost for fjellrev og polarmåke.

Klimaendringene endrer et finurlig samspill mellom artene

“Vel, sier Kovacs og kommer med svaret på sitt eget spørsmål. – Den kalde temperaturen har beskyttet dette området, men nå får temperaturøkningen i Arktis fatale konsekvenser for en rekke arter,” forklarer Kovacs.

Klimaendringene endrer et finurlig samspill mellom artene. Noen kan dø ut, og andre vil oppstå, og nye arter vil trekke nordover. Til Arktis har en spesielt kontroversiell art ankommet: mennesket.

Mennesker bryter den Arktiske stillheten

“Det som skjer,” forklarer Kovacs, “er at vi får en akkumulativ effekt.”

Kovacs ramser opp alle truslene denne nye arten tar med seg: skipstrafikk, olje-, gass- og mineralutvinning, kommersiell fiske og maritim turisme. Alt vil endre seg.

Hvor skal de dra?

“Om man ser disse aktivitetene hver for seg vil man kanskje ikke se den store effekten, men når man slår det sammen blir konsekvensene store. Til og med lyd-landskapet, soundscape, vil endre seg,” sier Kovacs. Mennesket, denne nye arten i Arktis, er en bråkete art. Seismikk for å finne olje, båttransport, og turisme. Mennesker bryter den Arktiske stillheten.

Ikke alle vil ha like gode forutsetninger for å kunne tilpasse seg raskt nok til å overleve, og Kovacs ser på bildet av Ringselen og stiller enda et spørsmål – hvor skal de dra?

“Ishavsblod, de siste selfangerne”

“Hvor er hakapikene?” Bjørne roper mot filmskaperne Gry Mortensen og Trude Ottersen. De er på full fart fra båten over til kai. Bjørne etterlyser redskapet selfangerne bruker når de er ute på jakt.

Bjørne er nemlig ikke i Tromsø for å selge selkjøtt eller for å finne nytt mannskap. Han har lagt til kai for å bli med på premierefesten til dokumentarfilmen “Ishavsblod, de siste selfangerne” av Mortensen og Ottersen.

Filmen beskrives som en hyllest til en utdøende kystkulturs svanesang og et møte med havets cowboyer. Hakapikene ligger igjen på Ølhallen etter gårsdagens premierefest, får Bjørne til svar. De skal hente dem nå med en gang, han kan bare ta det med ro. Det er ikke noe fest-leketøy, mener Bjørne. Han skal ha dem tilbake, selv om han ikke vet om det gamle redskapet, brukt til å klubbe selen i svime med den butte enden, for så å slå med piggen på den andre siden dypt ned i hjernen, skal bli brukt til selfangst igjen.

Myter fra hele nordkalotten har advart mennesket mot det som i dag er en turistmagnet: Nordlyset

Den formanende tonen blir avløst av en lun humring. Bjørne er fornøyd med premierefesten. Filmen ble tatt i mot med stående ovasjoner, og etter en natt med sjøgang på land, står han nå støtt på “Havsel” som ligger blikk stille ved kai. Himmelen er hvit og vinden har løyet. Dagen før hadde vakthavende meteorolog meldt frisk bris til liten kuling i Tromsø, som senere skulle bli en liten storm fra vest.

Flere flyplasser i nord fikk problemer og hotellene i Tromsø fyltes opp med uventede gjester som strandet i stormen. I løpet av natten rev vinden i stykker et filmlerret, satt opp for filmvisning, på Tromsø torg. Snøføyka gikk sidelengs, oppover og nedover. Været i nord har sin egen særegne improviserte dans. Og det er i disse øyeblikkene det kan skje. Helt plutselig, midt mellom vindkastene, kan skyene åpne seg. I noen få sekunder danser et svakt grønt slør på den svarte himmelen.

Myter fra hele nordkalotten har advart mennesket mot det som i dag er en turistmagnet: Nordlyset. Det grønne lyset flagrer av sted og blir borte på et blunk. Kan det være den bar med seg en advarsel?

Vi melder om superstorm. I atmosfæren.

“Romvær er en samlebetegnelse på solens stormer, gass og elektromagnetisk stråling. Når sola lager stormer betyr det at store mengder partikler, stråling og gass blir kastet ut i rommet,” forklarer solfysiker Pål Brekke.

Brekke kan kunsten å forklare intrikate fysiske regler om solas aktiviteter for et bredt publikum og er en ettertraktet populærvitenskapelig foredragsholder. Han forklarer magnetiske felt via telefon fra en romværskonferanse i Belgia.

“Jorda er i stor grad beskyttet av vårt eget magnetfelt, men på Nord- og Sørpolen er vårt magnetiske felt åpent og partiklene kan komme inn i vår atmosfære,” forklarer Brekke.

Det Brekke sier betyr to ting. Det er i nord og i sør du har aller størst mulighet for å se fenomenet nordlys og sørlys, men, det betyr også at det er i disse områdene lysets “bakside” merkes mest.

“Hadde en supersolstorm inntruffet akkurat nå, hadde vi sannsynligvis ikke klart å fortsette telefonsamtalen,” forteller Brekke. Det skjer ikke, men før Brekke har lagt på, har han fortalt om den siste store nesten-katastrofen som skjedde i 2012. En vanvittig kraftig eksplosjon på sola skapte en supersolstorm. Jordkloden ble reddet av solas egen rotasjon som sendte stormen av gårde i motsatt retning.

“Det vil si, bort fra jorda,” beroliger Brekke, men legger til: “hadde den gått i vår retning er det ikke godt å vite hva som hadde skjedd.”

Med blikk mot atmosfæren

“Aurora Borealis kom på besøk til jorda i går natt. Dens ondskapsfulle oppdrag besto i å kaste noen få trillionelektroner, som ikke bare svekket telegrafen og telefonservice over hele landet, men også forårsaket at hele Chicago fikk gåsenakke av å stirre opp mot stjernene”. Dette sto å lese i Chiacago Daily Tribune den 23. mars 1920. Kraftige solstormer førte til kommunikasjonsproblemer og astronomen Phillip Fox uttalte til avisa: “Det er ingen tvil om at magnetiske forstyrrelser på himmelen påvirker elektriske forhold på jorden”.

Menneskeheten har gjort seg avhengig av satellitter som flyr i rytmiske, avlange og runde baner rundt jordkloden. Verdens første satellitt, Sputnik 1, ble sendt opp i rommet i 1957, og i dag finnes det rundt 4000 satellitter som kretser rundt med ulike arbeidsoppgaver. De ligger der oppe som små insekter og sender signaler ned til mottakere på jorda. Det er satellittene som gjør slik at vi for eksempel kan navigere oss selv fra café til klesbutikk med googlemaps eller at det er mulig å gjøre et intervju med på telefon med en solfysiker på konferanse i Belgia. Men, av og til slutter en satellitt å fungere, eller den sender ned signaler som blir tolket feil. Det er noe som forstyrrer dem der oppe.

Å leve i Tromsø går fint av særlig to grunner: Golfstrømmen og elektrisk oppvarming.

Fysiker Unni Pia Løvhaug fra Norges arktiske universitet, tegner sirlig opp sola, jorda, en satellitt og signalet som går fra satellitten og ned til mottakerne på jorda. Med blå penn markerer hun signalet som en sikk-sakk linje, men som plutselig skifter kurs.

“Signalet har blitt forstyrret,” sier Løvhaug og tegner linjen i motsatt retning.

Hun sitter med en kopp kaffe latte inne i en oppvarmet café i sentrum av Tromsø. I verdens kalde hjørner har mennesker tilpasset seg naturens klima. Å leve i Tromsø går fint av særlig to grunner: Golfstrømmen og elektrisk oppvarming.

Kunnskap om det som skjer utenfor vår atmosfære er nødvendig for å navigere i Arktis når aktivitetene øker

“Om det kommer inn kraftige solstormer vil det kunne skape problemer, både for strømtilførsel, og for GPS signaler,” forteller Løvhaug.

Navigasjonssystemer, kraftforsyning, satellitt-telefoner, TV, oljeledninger, togsignaler og kompasser, er blant det som kan bli ødelagt eller satt ut av spill når jorden blir truffet av en solstorm. For det er ikke et hvis, men et når.

Norge, EU og andre land som USA og Russland satser stort på romvær. Løvhaug er svært fornøyd med at staten har spyttet inn 288 millioner kroner til et nytt radarsystem som inkluderer en ny matte av antenner som skal bygges i Skibotn utenfor Tromsø. Det nye anlegget, kalt EISCATR_3D, er en del av et europeisk samarbeid som skal studere atmosfæren over den nordlige halvkulen. Kunnskap om det som skjer utenfor vår atmosfære er nødvendig for å navigere i Arktis når aktivitetene øker.

En annen nåtidig aktør som lar seg narre, er borekronene oljeplattformene bruker for å komme ned til havbunnens skjulte skatter

“Vi kommer til å få langt bedre og mer detaljert informasjon om romvær med dette nye systemet på plass. Vi vil blant annet få informasjon som kan sikre mer robuste satellitter som ikke lar seg påvirke i like stor grad av solens aktiviteter og står i fare for å sende feil signaler,” kan Løvhaug fortelle.

 Nordlyset – en luring

For to tusen år siden narret nordlyset den romerske keiseren Tiberius Caesar Augustus. Nordlyset skapte en så rød farge på himmelen at han trodde han var under et militært angrep og sendte sine tropper sporenstreks for å forsvare seg. Ingen fiender var der da troppene ankom og nordlyset hadde alt blafret av sted. En annen nåtidig aktør som lar seg narre, er borekronene oljeplattformene bruker for å komme ned til havbunnens skjulte skatter.

Inge Edvardsen, disputerte i 2016 ved Norges arktiske universitetet, med et arbeid hvor han forsøkte å finne ut hvorfor boring av oljebrønner i Nordsjøen og Barentshavet har kommet ut av rett kurs. Ved brønneboring må man styre borekronen i riktig retning og posisjonen til drillen måles med sensorer som drives av magnetisme. Det er her det blir krøll.

Jo lengere nord og jo lengere unna land plattformen ligger, jo større risiko er det for å borre feil

“De samme partiklene som lager nordlys, lager også strømmer i atmosfæren. Denne strømmen kan danne det man kaller et eksternt magnetfelt som kan påvirke når man borer etter olje. Jo lengere nord og jo lengere unna land plattformen ligger, jo større risiko er det for å borre feil,” forteller Edvardsen.

Han jobber i dag som ingeniør for serviceselskapet Baker Hughes. De jobber for å lage gode løsninger for oljeselskaper som vil bore etter olje i Arktis. Edvardsen mener de teknologiske løsningene finnes, men det krever at oljeselskapene investerer i det. En spesiell risiko er knyttet til å bore avlastningsbrønn om det inntreffer en ulykke.

“Med den teknologien vi har i dag vil det ta lengere tid å trygt kunne bore en avlastningsbrønn,” forklarer Edvardsen.

Kunnskap og utvikling av ny teknologi må til for at oljebransjen kan tilpasse seg Arktis

Edvardsen mener det tryggeste vil være å sette opp målestasjoner på havbunnen ved boring av brønner midt i Barentshavet, og ikke fra land slik det er slik det er i dag. Slik kan boringen gjennomføres med større presisjon. Men, det er kostbart, og viljen til å investere i ny teknologi er ikke alltid til stede, forklarer Edvardsen. Han arbeider med å finne andre mer kostnadseffektive løsninger, for oljeboring kommer uansett mener han. Kunnskap og utvikling av ny teknologi må til for at oljebransjen kan tilpasse seg Arktis.

Det uendelige blå 

Noen måneder etter at “Havsel” forlot havna i Tromsø ankret skipet “Artic Sunrise” til miljøvernorganisasjonen Greenpeace opp. Selfangernes gamle fiende var på krigsstien, men denne gangen mot oljeriggen Songa Enabler i Barentshavet, 400 kilometer fra fastlandet.

En 300 kilo tung jordklode, bundet fast på dekk, skulle etter planen festes på oljeriggen i en direkte aksjon. “Verden har allerede funnet mer olje og gass enn vi kan forbrenne innenfor Paris-avtalens mål”, formidlet Greenpeace-rådgiver Erlend Tellnes til media. Mens Arctic Sunrise” fremdeles lå trygt i havna i Tromsø, holdt et gjerde nysgjerrige noen meter unna.

“What is this?” Forsøkte en turist seg.

“Security defence,” svarte en av aktivistene bak gjerdet.¨

Når isen smelter sluker det mørke arktiske havet varme solstråler som sendes fra langt ute i verdensrommet

En av de største truslene mot Greenpeace i en havn i nord, er at noen skal kaste en skrott selkjøtt eller hvalkjøtt ombord. Det har visst skjedd før. Nå er Greenpeace på tokt mot en langt mektigere fiende enn sel– og hvalfangerne. Oljebransjens makttentakler har bygd seg opp over lang tid i Norge og sikler etter nye områder innenfor “den arktiske grensen”. Greenpeace og Natur og Ungdom stevnet staten for brudd på Grunnlovens miljøparagraf, § 112, som skal sikre vår og framtidige generasjoners rett til et levelig klima, men tapte saken kjent som “klimasøksmålet”. Kun tre uker etter dommen falt, trommet Tromsø til møte om Arktis muligheter. Her er det ikke det hvite arktisk, men de blå mulighetene som står på agendaen.

Grenseløse muligheter

“Vi må benytte oss av de økonomiske mulighetene som åpner seg opp i Arktis,” sa statsminister Erna Solberg under konferansen Arctic Frontiers i fjor. Vi har et ansvar, mener Solberg, til å se til at en økende verdensbefolkning får mat, medisiner, energi og transport. “Vi har bare sett begynnelsen av den blå økonomien,” fastslo Norges statsminister.

Disse “ubegrensede mulighetene” baserer seg blant annet på US Geological Survey fra 2008 som anslår at henholdsvis 15 og 30 prosent av verdens olje- og gassressurser ligger i Arktis. Beregningene anslår at Arktis kan doble sin oljeproduksjon de neste 40 årene. Det er omtrent like lang tid som det Internasjonale Panelet for Klimaendringer, IPCC, anslår at sjøisen i Arktisk kan være helt eller i hvert fall delvis smeltet bort.

Katastrofe hevder mange, blå økonomi mener Solberg

IPCC har også konkludert med at en av driverne for temperaturøkning er fossile brennstoffer og at issmelting får en voldsomt akselererende effekt på en allerede løpsk temperaturøkning. De snakker om albedoeffekten. Kort sagt betyr det at sollys blir mindre reflektert av mørke overflater, som hav, enn av lyse overflater som is og snø. Når isen smelter sluker det mørke arktiske havet varme solstråler som sendes fra langt ute i verdensrommet. Den hvite isen blir erstattet med et åpent og blått hav. Katastrofe hevder mange, blå økonomi mener Solberg.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide understreket to hovedbudskap under Arctic Frontiers. Det ene er at Arktis er preget av stabilitet og samarbeid og det andre er at vi er avhengig av å satse på bærekraftig økonomisk utvikling. Stabilitet handler kanskje mest om det internasjonale arbeidet, og mindre om akselererende endringer i Arktis.

Det er mulig ringselen ikke ville ha sagt seg enig i at Arktis er preget av stabilitet og samarbeid. Hvem “vi” er og hva bærekraftig utvikling egentlig er, og om fossilt brennstoff, selve driveren av global oppvarming burde ha en plass i Arktis, forblir også ullent. Hovedpoenget er likevel tydelig: nordområdene er framtida.

Et sted hvor vi kan lære om hvordan “sivilisasjonens siste grense” så ut, før “sivilisasjonen” gjorde sitt inntog

Bjørne Kverno skal ut på tokt igjen, men denne gangen med turister og forskere. Pågangen er stor forteller han. Dette er framtida for “Havsel” i Arktis, og en gammel sjøulk og selfanger kan fremdeles ferdes på havet. Han kan tilpasse seg tilbud og etterspørsel. Hakapiken kan kanskje få en plass på museet, men skuta “Havsel” skal ikke inn i en glassmonter enda. Ringselens skjebne er enda ikke avgjort. Kanskje hun i framtida fremdeles vil lage snøhuler på isen i Arktis? Eller vil hun synke ned på havets bunn sammen med de andre artene som ikke vil tilpasse seg like hurtig som mennesket?

Om ikke annet får nok et eksemplar eller to plass på det som kan bli Norges arktiske akvarium. Et sted hvor vi kan lære om hvordan “sivilisasjonens siste grense” så ut, før “sivilisasjonen” gjorde sitt inntog.