Nytt håp for USAs svarte

(St.Louis, Missouri): Bare i løpet av et par år har Black Lives Matter-organisasjonen blåst liv i debatten om de svartes rettigheter i USA. Nå vil aktivistene ta neste skritt – inn i den politiske arenaen.
– Vi trenger folk som representerer oss på et høyere nivå, ellers kommer aldri noe til å forandre seg, sier Bruce Franks, som selv er kandidat ved delstatsvalget i Missouri.

Slagorden kan høres milevis unna:
– Hvem skal bygge muren? Den kommer til koste millioner av dollar!
– Nei til hat, nei til hat, nei til hat!

Hans populistiske retorikk får motstand her.

Det er en solrik og litt kjølig fredag utenfor operahuset i St. Louis i den amerikanske delstaten Missouri. Køen til presidentkandidat Donald Trumps folkemøte er flere hundre meter lang og motdemonstrantene har plassert seg strategisk på begge sider av inngangen. “Vi er alle innvandrere”, står det på et skilt. “Muslimer er våre venner”, står det på et annet. Trump vil bygge en mur på grensen til Mexico og deportere 11 millioner illegale immigranter fra USA. Hans populistiske retorikk får motstand her, med påfølgende munnhuggeri.

Flere av demonstrantene har på seg Black Lives Matter-t-skjorter for å markere avstand til det de opplever som USAs strukturelle rasisme. Organisasjonen, som ble etablert etter at den 17 år gamle tenåringen Trayvon Martin ble skutt i Florida juli 2013, har vokst seg så sterk at alle seriøse presidentkandidater nå har lansert en tiltakspakke mot politivold.

Det var feministen og fagforeningsaktivisten Alicia Garza som tente gnisten til Black Lives Matter (BLM). Det skjedde etter at George Zimmerman ble frikjent for skuddene mot den ubevæpnede 17-åringen. I et åpent “kjærlighetsbrev til svarte” på Facebook skrev Garza opprørt at en del av Amerika sikkert feiret frikjennelsen. Hun var sjokkert over hvor liten betydning svarte liv hadde. Hun avsluttet slik: “Svarte folk; jeg elsker dere. Jeg elsker oss. Våre liv betyr noe”. Venninnen Patrisse Cullors var rask med å svare med #BlackLivesMatter og så var hashtagen født. En tredje venninne i Brooklyn, Opal Tometi, skapte organisasjonens sosiale medier-plattform.

Hittil har bevegelsen organisert over tusen demonstrasjoner.

Men det var ikke før ett år senere at Black Lives Matter ble ordentlig kjent, 9. august 2014. Da ble 18 år gamle Michael Brown skutt ihjel av en hvit politimann her i Ferguson utenfor St. Louis. Forstaden preges av slitne, brunbeige toetasjers rekkehus – og arbeidsledighet.
– Mike Brown var en oppvåkning, sier demonstranten “Mama Cat” utenfor Trump-folkemøtet. 54-åringen føyer til:
– Etter at man har våknet, må man skride til verket.

Ferguson førte til en bølge av protester, som igjen bidro til å spre BLM-bevegelsen. Aktivister rundt om i landet organiserte såkalte “frihetsreiser”, der så mange som opptil 500 personer dro samtidig fra steder som New York og Los Angeles for å delta i demonstrasjonstog mot politivold. Bare siden januar i år har 40 prosent av alle ubevæpnede menn som er skutt og drept av politiet vært svarte, til tross for at de kun utgjør seks prosent av befolkningen.

Etter Michael Browns død fulgte en rekke tilsvarende saker, blant annet ble 12-åringen Tamir Rice skutt og drept. Han lekte med en lekepistol på en lekeplass. Og Sandra Bland, som ble arrestert for en mindre trafikkforseelse og hengte seg i cellen i Texas. Og Freddie Gray, som fikk alvorlig ryggmargsskader på vei til politistasjonen i Baltimore. Disse hendelsene gjorde folk opprørte og det igjen førte til at BLM i dag har vokst til rundt 30 filialer rundt omkring i USA, pluss Toronto. Hittil har bevegelsen organisert over tusen demonstrasjoner mot politivold og urettferdig behandling av svarte.

Professor Terence Fitzgerald ved University of Southern California, som forsker på rasisme, mener BLM har lykkes med å mobilisere den yngre generasjonen afroamerikanere på en måte som ingen andre har greid på svært lenge.
– Mange saker skjedde på samme tid; politiskytingene, demonstrasjoner ved Missouri- og Yale-universitetene etter at skoleledelsen ikke grep fatt i den rasebaserte forskjellsbehandlingen og mangelen på likhet foran loven nå når vi gjør oss klare til å velge neste president, sier Fitzgerald.

Nå har Franks tatt neste skritt.

Tilbake til Trump-folkemøtet: Mamma Cat, som selv kaller seg en “aksjonist” og jobber som frivillig i et lokalt suppekjøkken, har sett mange initiativ bli født i kjølvannet av Ferguson-protestene. Det mest optimistiske er at alt flere afroamerikanere nå har entret den politiske arenaen og stiller til valg.

En av dem er 31 år gamle Bruce Franks, en lokal rapper som aldri hadde vært i en demonstrasjon før Mike Browns død. Etter å ha engasjert seg i Ferguson-protestene en stund, kjente Franks – som har vokst opp i et fattig nabolag og allerede har rukket å gå i 120 begravelser til jevnaldrende som er blitt drept i gjengkonflikter – at det var på tide å gjøre noe.

Han begynte å samarbeide med politiet og startet den ideelle organisasjonen “28 to Life”. De tar initiativ til møter mellom politiet og svarte tenåringer, slik at begge parter blir bedre kjent med hverandre. På det siste møtet kom hele 200 ungdommer og seks politifolk. Nå har Franks tatt neste skritt og stiller som kandidat for demokratene i delstatsvalget i Missouri i august.

De kastet tåregass på oss i fire dager mens han var på ferie.

En annen, mer etablert politiker som er blitt inspirert til å ta neste steg videre, er Maria Chappelle-Nadal. Den 41 år gamle delstatssenatoren tilbrakte flere måneder i Ferguson etter Mike Browns død. Maria var skuffet over at Missouris mann i Representantens hus i Washington, William Lacy Clay Jr., ikke var mer engasjert mot politivold, tross de massive demonstrasjonene.
– De kastet tåregass på oss i fire dager mens han var på ferie, sier Maria, som selv er medlem av Black Lives Matter. For anledningen har hun på seg en Che Guevara-t-skjorte. Mangelen på engasjement blant de etablerte politikerne, er grunnen til at hun nå stiller som kandidat til Kongressen.

En hovedutfordring i forholdet mellom politiet og den afroamerikanske befolkningen, er at svarte er underrepresentert blant ordensmaktene. I tillegg bor politifolk som jobber i bydeler dominert av svarte, sjelden i områdene de patruljerer, og dermed har de bare overfladisk kunnskap om nabolagene. Problemet stikker faktisk enda dypere, ifølge sosiologiprofessor Joe Feagin ved Texas A&M-universitet. 77-åringen har skrevet 60 bøker, deriblant “Racist America”. USA er bygd på slaveri, minner han oss på. Om man regner med alle segregasjonslovene, som i praksis først ble avskaffet i 1969, har svarte bare være fri i 47 av landets 409 år lange historie.

– Det er i denne dypt rasistiske konteksten politiets brutalitet mot mørke og svarte personer må forstås. Mange av de første politistyrkene var opprinnelig slavepatruljer, hvis jobb var å holde slavene i sjakk, forteller Feagin. Hans eget hjemsted Houston, tidligere et sentrum for slavehandel, er et eksempel på det. Der hadde til og med politiet en uformell Ku klux klan-gruppe.

83 prosent av USAs historie er således preget av ekstrem rasisme

De første svarte slavene kom allerede i 1619 til USA. Først etter borgerkrigen i 1865 ble slaveriet forbudt. I Sørstatene innførte man segregasjonslover i stedet, kalt Jim Crow. Den separerte hvite og svarte i skoler, på offentlige steder, toaletter, restauranter, i kollektivtrafikken og til og med ved drikkefontener. Segregasjonen tok slutt formelt i 1969, da man i stedet innførte den såkalte Fair Housing Act.

83 prosent av USAs historie er således preget av ekstrem rasisme, noe som er mye lengre enn noen annen avansert nasjon – og de svartes kamp for likestilling har pågått svært lenge. Slaveriet ble først knust av abolisjonist-bevegelsen. Deretter kjempet borgerrettighetsbevegelsen for opphevelse av segregasjonslovene. På 1960- og 7o-tallet begynte en viss integrering av den svarte middelklassen i “hvit” institusjoner, takket være kvotering gjennom affirmative action-programmer.

Nye antidiskrimineringslover gjorde at svarte borgerrettighetsorganisasjoner som NAACP kunne ta diskriminering til retten på 1970-og -8o-tallet. Motreaksjonene lot ikke vente på seg. Fra 1968 utviklet republikanerne og senere Nixon-administrasjonen en strategi der de bevisst spilte på fremmedfiendtligheten i Sørstatene.
– De svarte kom til å ta alle jobbene, het det, flytte inn i hvite nabolag og gifte seg med døtrene, forklarer Joe Feagin. En annen kampanje som rammet de svarte, var den såkalte Krigen mot narkotika, der uforholdsmessig mange svarte ble fengslet.

Mange flere er åpent rasistiske i dag.

På grunn av dette gikk det sørlig USA fra å være demokratisk til å bli konservativt, ifølge Feagin. Kvoteringen av svarte ble også redusert under Reagan-årene på 1980-tallet og ytterligere igjen under Bush den eldre. De siste årene har globalisering og finanskriser rammet landets klassiske arbeiderklasse og det er nettopp hvite menn fra arbeiderklassen – anført av republikanerne – som har stått for den hardeste motreaksjonen mot de svartes kamp for likestilling, ifølge Feagin.

Sosiologen Michael Kimmel beskriver disse som “Angry White Men” i sin bok med samme tittel – menn som i en alt mer likestilt verden mister sine mannlige privilegier og leter etter en syndebukk. Motreaksjonen har vart en stund, men spesielt nå under denne valgkampen er det mange menn – hvis jobber er blitt outsourcet til lavkostland – som tiltrekkes av Trumps retorikk om “Make America Great Again”. Trumps strategi minner om den republikanerne utviklet fra 1968 i Sørstatene. Forskjellen er syndebukkene. I dag er det meksikanere og muslimer.

Utenfor Trump-folkemøtet forteller 33 år gamle Brandon Owens at han i det siste har merket økt motstand mot svarte generelt og Black Lives Matter spesielt.
– Mange flere er åpent rasistiske i dag. Det er det som skjer når svarte organiserer seg – det fører til direkte motstand, sier han gjennom de høye heiaropene fra Trumps sympatisører.

(Oversatt fra svensk av Stian Bromark)