Byen som opphørte

På 53 dager er 244 års sivilisasjon lagt i grus. Hva hadde Katarina den store sagt?

Om et navn som forsvant og ble tatt tilbake – og litt til.

Mariupol ble offisielt grunnlagt i 1778. Den ble da kalt Pavlovsk, etter Katarinas sønn Pavel (Paul). Men knapt et år etter ombestemte hun seg, og endret navnet til Mariupol. Navnet var til ære for svigerdatteren Maria Fjodorovna, som Katarina var meget begeistret for – så lenge det varte. Den lunefulle keiserinnen endret ofte sine preferanser. Men beliggenheten til en by ved Azovhavet var og ble et strategisk sjakktrekk.

I 1776 hadde Pavel mistet sin første kone i barselseng; fosteret var allerede dødt. For å sikre arverekkefølgen ble den 16 år gamle Sofia Dorothea av Württemburg hentet i Preussen. Hun var høy, lys, pliktoppfyllende og ærbar, en «herlig skapning» ifølge svigermoren, som raskt omdøpte henne til Maria. Hun fødte i rask rekkefølge to sønner, og senere en tredje.

Om denne tiden og om Katarinas medregent, Grigorij Potemkin, skriver Simon Sebag Montefiore:

«Potemkin overbeviste keiserinnen om at Russlands fremtid var i sør, rundt Svartehavet. Peter den stores arbeid rundt Østersjøen var ferdig, Polen var sikret som russisk klientstat, mens territoriene i Ukraina som de nå kalte Novorossija, var en villmark som lå og ventet på å bli utviklet. Ved Svartehavet planla Potemkin byer med universiteter og lokket utenlandske kolonister til å bosette deg i dem. I 1778 bygget han sin første marineby, Kherson, oppkalt etter antikkens Chersonesus, og begynte å bygge den flåten som skulle bli arven etter ham. For å fullføre planen sin trengte han Krim.»

Selv om Mariupol vokste til en moderne storby med en halv million innbyggere, har Russland stadig hatt øynene på den strategiske beliggenheten ved Azovhavet.

Folketallet i Mariupol økte raskt til 3000 innbyggere etter at et stort antall ortodokse grekere ble tvangsflyttet nordover fra Krimhalvøya. Mariupol ble en periode også omtalt med den greske formen Marianapol, og noen hevder at navnets opprinnelse er like mye gresk som den kom fra dynastiet Romanov. Deretter vokste folketallet jevnt og trutt. I 1869 åpnet den svensk-norske unionen konsulat i havnebyen.

I 1882 fikk Mariupol jernbaneforbindelse til de store kull- og industriområdene i Donbas. Dette muliggjorde utførsel av kull og korn i stor skala. Mariupol ble den nest største havnebyen syd i det russiske imperiet, etter Odesa. I 1914 hadde folketallet passert 50 000. Store stålverk var satt i drift, en utvikling som fortsatte med bolsjevikene og sovjetmakten. Gigantiske Azovstal ble grunnlagt i 1930, som et ledd i den storstilte industrialiseringen av Sovjetunionen, med Donbas både som testlaboratorium og utstillingsvindu. Utbyggingen ble gjennomført med vold og tvangsforflytning av arbeidere, men også storstilt propaganda for den lyse fremtiden som ventet.

Parallelt med industrialiseringen gjennomførte bolsjevikene en storstilt russifisering og sovjetifisering av Ukraina, og spesielt i Donbas. Ukrainsk språk, kultur og nasjonalfølelse skulle tilintetgjøres ved administrative og totalitære metoder, noe som ble intensivert i grotesk omfang under sultkatastrofen Holodomor. Omtrent en femtedel av innbyggerne i Donetsk-regionen skal ha dødd av sult i 1932–33. Dette utgjorde minst 400 000 bønder, som var en sentral gruppe i den nasjonale identitetskampen. Men også intelligentsiaen og den nye urbane identiteten som vokste frem i Donetsk på 1930-tallet, ble effektivt tynnet i rekkene (som stalinistene uttrykte det).

Så var det som om også historiens terror krøp tilbake.

Under andre verdenskrig var Mariupol beleiret og okkupert av Wehrmacht i 22 måneder – fra 8.10.1941 til 10.9.1943. Byen ble utsatt for store ødeleggelser og en terror uten sidestykke i den tyske tilintetgjørelsespolitikken (Vernichtungspolitik): Bare i Donetsk ble det avdekket massegraver med omkring 325 000 ofre – rundt 175 000 sivile og 150 000 sovjetiske krigsfanger. Mange døde sakte av sult, mens «det jødiske spørsmålet» derimot ble løst raskt og effektivt: I oktober 1941 ble den jødiske befolkningen i Maripol og Donbas nesten utslettet gjennom to spesialoperasjoner fra tysk side – rundt 18 000 tapte liv.

Frontene i en krig er aldri svart/hvite. Under den tyske okkupasjonen oppstod igjen en sterk ukrainsk samling om nasjonale verdier, kjent som «Mariupol revival», nærmest en motstandsbevegelse i motstanden. Litt spisset kan man hevde at terror var jo mariupolerne vant med, de gikk bare fra ett regime til et annet. Med historikeren Tanja Penters ord var livet både under Stalins russifisering og under Wehrmacht en effektiv kombinasjon av terror, incentiver og propaganda.

I oktober 1948 fikk Mariupol navnet Zjdanov, etter bysbarnet Andrej Zjdanovs død. Han ble da omtalt som Stalins høyre hånd og Sovjetunionens nest mektigste mann. Zjdanov var en av de mest hensynsløse, plumpe og beryktede ideologene i sovjettiden. Han ble partisjef i Leningrad etter mordet på Sergej Kirov i 1934, spilte en aktiv rolle under de påfølgende utrenskningene på 1930-tallet og deporterte titusener av «tvilsomme elementer» fra Leningrad til Nord-Sibir. Han var med og forhandlet frem den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten i 1939. Han terroriserte tusenvis av kunstnere og intellektuelle på 1940-tallet – den såkalte «zjdanovsjtsjina».

Zjdanov skjelte dem ut i lignende ordelag som når Putin i dag omtaler landets «forrædere»: Akhmatova var en «blanding av hore og nonne», mens Sjostakovitsj ble utropt til folkets fiende. Under glasnost ble det imidlertid tatt et oppgjør med Zjdanovs ugjerninger. Og da Sovjetunionen begynte å gå i oppløsning i 1989, fikk byen sitt gamle navn tilbake.

Så var det som om også historiens terror krøp tilbake. For selv om Mariupol vokste til en moderne storby med en halv million innbyggere, har Russland stadig hatt øynene på den strategiske beliggenheten ved Azovhavet. Etter konfliktene som kulminerte i Euromaidan-opprøret og den ukrainske revolusjonen i 2013/2014 ble Mariupol igjen et mål for russisk aggresjon. Rakettangrepet der 31 av byens innbyggere døde i januar 2015 var lenge den verste terrorhendelsen mot sivile, selv i en åtte år gammel krig med totalt 14 000 døde. Men så var det bare en liten forsmak på utraderingen av en by.

Imens får vi prøve å finne trøst i at russiske ledere ofte sitter utsatt til. Paul I ble myrdet 47 år gammel, etter bare fem år på tronen. Zjdanovs død i en alder av 52 regnes også til kategorien mistenkelige dødsfall. Om historien gjentar seg, gjenstår å se. Men vil den noen gang få en lykkelig slutt?

 

Noen utvalgte kilder:

Claudia Bettiol: «Sea of Azov. Mariupol’s iron dust». Osservatorio Balcani e Caucaso Transeuropa, 27/07/2021.

Simon Sebag Montefiore: Dynastiet Romanov 1613–1918. Oversatt av Rune R. Moen. Cappelen Damm 2016, s. 299–300, 303.

Julia Sytnyk & Olexander Sytnyk: «Ukrainian National Identity in Donetsk Region». Culture and History, Vol. 1 no. 2, 2021.

Tanja Penter & Dmitrii Titarenko: «Local memory on war, German occupation and postwar years: An oral history project in the Donbass». Cahiers du monde russe, 52/2–3 / 2011, s. 475–497.

Wikipedia: Mariupol.

«Ukrainian foreign minister says Mariupol “doesn’t exist anymore” after Russian siege». Melissa Quinn, CBS news, 17.4.2022.

 

Til videre lesning:

Adam Tooze: Chartbook #114: Azovstal – Mariupol’s final battlefield.

 

Denne teksten, og flere innlegg om krigen i Ukraina, er publisert på Yngvild Sørbyes Facebook-side.