Det er en rik gave Lillebjørn Nilsen har skjenket oss

Lillebjørn Nilsen har alltid vært der, skrev jeg i boka Lillebjørn Nilsen: Original Nilsen, og senere har flere fortalt meg at de har det på samme måte. Han er en sånn som alltid har vært der.

Jeg var sju år da han kom inn i livet mitt. Han kom svinsende nedover Schweigaards gate sammen med tanta til Beate, akkompagnert av Hot Club de Norvège. Etter det ble sangene hans en del av livet mitt, og nå spretter de fram rett som det er. Særlig Tanta til Beate dukker ofte opp. Når jeg ser noen med hatt og fjær, når jeg går i tebutikken og når jeg hører Django Reinhardt. Det var tanta til Beate som introduserte meg for Django. Jeg har mye å takke henne for.

Han er en sånn som blir værende, tenkte jeg mens jeg skrev boka om ham.

Jeg har mye å takke Lillebjørn for også. Mens jeg hørte på glattpolert popmusikk på åttitallet, sto han like tålmodig og beskjedent kledd i platesamlinga mi og ventet. Han prøvde ikke engang å glitre om kapp med Michael Jackson eller Wham! eller noen av de andre som suste gjennom livet mitt og forbi. Det er så mye man skal gjennom og forbi, men det er ikke like mye som blir værende. Lillebjørn verken kom eller gikk, han bare var der.

Han er en sånn som blir værende, tenkte jeg mens jeg skrev boka om ham.

Helt til jeg våknet opp en dag og han ikke var der mer. Er det sant? Kan en som Lillebjørn Nilsen bli borte?

Selvsagt ikke. Lillebjørn Nilsen er blitt en del av vår kollektive bevissthet, vår kulturhistorie, du finner ham i arkivene og bibliotekene, du finner ham i platesamlinger og på spillelister. Og viktigst av alt: du finner ham inni alle oss som har tatt til oss musikken hans.

Han var opptatt av å vise fram hverdagsmennesket, og han hadde et raust blikk på oss vanlige folk.

Allerede på realskolen skrev Bjørn, som han da het, sin første vise, Danse ikke gråte nå. Han trekker fram denne og Tanta til Beate som de sangene han er mest stolt av. I begge tilfellene fordi det er sanger som har tatt turen ut i verden og blitt større enn seg selv. Danse ikke gråte nå synges av kor fra fjerne verdenshjørner. Tanta til Beate har gått inn i standardrepertoaret til utøvere i stringswing-sjangeren i Paris, der Django Reinhardt – opphavsmannen til sjangeren – selv levde og virket.

---

Andre leser også: Takk for livsløpet, Lillebjørn. No er det opp til oss.

---

Den første soloplata til Nilsen kom i 1971, da han var bare 20 år gammel. Likevel hadde han vært profesjonell musiker og multiinstrumentalist i flere år. Han var femten da han begynte å spille inn plater, turnere og opptre på TV, gjerne som talsperson for visebølgen på sekstitallet. Lillebjørn var en sentral skikkelse i viseklubben Dolphins, som fikk stor betydning for utviklingen av et visemiljø i Norge.

Lillebjørn skrev viser om både det store og det nære.

I 1982, da Original Nilsen kom ut, hadde Nilsen ikke bare gitt ut seks soloalbum, han hadde, i en alder av 31 år, bidratt på rundt 30 LP-er. Han hadde også spilt i en film (kultklassikeren Himmel og helvete) og gitt ut seks bøker.

På de tidlige utgivelsene var det gjerne en blanding av egne arrangement av gamle folkeviser, tonesatte dikt, gjendiktinger av engelskspråklige sanger i tillegg til noen egne låter. Gradvis utover i karrieren ble det mer og mer egenkomponert materiale. Nilsen begynte å skrive sanger om Oslos gater og – ikke minst – menneskene som befolket dem. Han var opptatt av å vise fram hverdagsmennesket, og han hadde et raust blikk på oss vanlige folk. «Jeg prøver å vise folk at deres liv betyr noe, at ditt liv betyr noe», sa han i dokumentaren Stilleste gutt fra 2022.

Lillebjørns gitarbok er blitt den ledende læreboka i gitarspilling i Norge, med over 200 000 solgte eksemplarer. Han var 23 da den kom ut. Denne boka vitner om det samme som sangene hans gjør: at han ser deg og respekterer deg. Lillebjørn ser den usikre tenåringen som sitter der og knapt nok vet hvordan hen skal holde i gitaren. Han forklarer ting helt fra starten, nedpå og forståelig, med omtanke. Det er den samme omtanken og respekten du finner i låtene hans, når han skildrer en pensjonist som låser døra til leiligheten sin «med en lenke satt i spenn», eller en musiker som «lengter hjem fra Grand hotell».

Ikke bare har sangene hans blitt en del av oss, vi har også blitt en del av dem.

Humanisten Lillebjørn, som så enkeltmennesket med et raust og forståelsesfullt blikk uten å dømme. Poeten Lillebjørn, som skrev så du kjente lukta av kaffe. For Lillebjørn skrev viser om både det store og det nære. Han skrev tullelåter og låter med dypt alvor. Han skrev om hvordan gågata kan bli til en sølvbeslått vei når noen sier «jeg tror jeg elsker deg». Ordet «tror» i den kjærlighetserklæringen, gjør at den blir sterkere, at den blir sannere. Den slår seg ikke på brystet og gjør seg større enn den er. Sånn er det med tekstene til Lillebjørn Nilsen. Det er noe med enkeltheten og detaljene som gjør at det sitter, som gjør det troverdig.

Det er en rik gave Lillebjørn Nilsen har skjenket oss. Vi har levd med musikken hans så lenge, og alt vi har opplevd, tenkt og følt når vi har hørt visene hans, har gjort sangene til våre. For ikke bare har sangene hans blitt en del av oss, vi har også blitt en del av dem. «Sangene lever først når folk har tatt dem til seg», som Lillebjørn sa, og det er en stor trøst nå at han fikk oppleve nettopp det.

Visene forsvinner aldri. Vi skal ta vare på dem, Lillebjørn, nå kan du hvile.