En grønn revolusjon uten subsidier

Er det grunn til klimaoptimisme?

På tvers av vestlige land mener over halvparten av unge at menneskeheten er fortapt. For en god del av dem handler det nok om klimaendringene.

Men samtidig, nærmest i det stille, er det i ferd med å skje en teknologisk revolusjon. Hør bare:

På ti år har prisen på solkraft blitt halvert, og så halvert igjen, halvert enda en gang og enda litt til. Mens de tre billigste energiformene globalt i 2009 var gass, kull og atomkraft, er solkraft og vind på land i dag betydelig billigere enn kull, som er den billigste fossile energien.

Når solkraft og vindkraft er så billig, hvorfor skjer ikke investeringene av seg selv?

Likevel var den globale etterspørselen etter olje, gass og kull på rekordnivå i 2024. Milliarder blir investert i kullkraftverk.

I denne artikkelserien undersøker vi hvordan oljeformuen vår kan brukes til å presse fram det grønne skiftet. Et poeng som går igjen, er at det investeres altfor lite i allerede eksisterende fornybarteknologi.

 

Kunne investert mye mer

Fra Norfunds kontorer ved Nationaltheatret i Oslo administreres et statlig investeringsfond som er mye mindre kjent enn oljefondet og mye mindre i størrelse. Men Klimainvesteringsfondet, som Norfund fikk i oppdrag å forvalte i 2022, bidro allerede i sitt første år til større unngåtte utslipp enn hva Norge selv har kuttet innenlands på over 30 år.

I 2023 gjorde fondet investeringer i prosjekter som vil bidra til større unngåtte utslipp enn de samlede utslippene fra all norsk veitrafikk. Og dessuten: Fondet har så langt vært mer lønnsomt enn oljefondet.

Når solkraft og vindkraft er så billig, hvorfor skjer ikke investeringene av seg selv?

Tellef Thorleifsson, administrerende direktør i Norfund, forklarer at det blant annet er fordi investorer ofte er mer avventende med å investere i lav- og mellominntektsland.

Behovene er enorme.

Det skyldes både reell risiko og opplevd risiko. Dette gjør at det er vanskeligere å mobilisere finansiering til fornuftige prosjekter. Mens fornybar energi som sol- og vannkraft har utgifter først og fremst i investeringsfasen, er kostnaden til fossil energi høyere i driftsfasen, gjennom at olje, gass eller kull må kjøpes inn til kraftproduksjonen

– Kapitalkostnaden til fornybar energi er gjerne syv ganger høyere i utviklingsland enn i utviklede land, sier Thorleifsson, og viser til Fatih Birol, sjefen for det internasjonale energibyrået (IEA), som har uttalt at finansiering av fornybar energi i utviklingsland er det største hinderet mot å nå klimamålene fra Paris om å tredoble tilgangen på fornybar energi i verden.

Klimainvesteringsfondets formål er å bidra med risikovillig kapital til fornybar energi-prosjekter som ellers ikke ville blitt gjennomført, og det fokuserer på land med mye kull og annen fossil kraft i energimiksen, som India, Indonesia, Sør-Afrika og Vietnam. OIjefondet har siden 2019 også kunnet investere i fornybare infrastrukturprosjekter, men bare i Europa og Nord-Amerika.

– Innsatsen til Klimainvesteringsfondet kan lett skaleres opp. Behovene er enorme. Siden større enkeltinvesteringer ikke nødvendigvis krever mer arbeid enn mindre investeringer, vil vi kunne oppskalere raskt, uten å være avhengig av betydelig flere ansatte, sier Thorleifsson.

All bistand i verden er ikke nok til å løse klimakrisen.

I løpet av de to første årene Klimainvesteringsfondet har eksistert, har avkastningen fra fondet vært over 20 prosent, mot oljefondets litt over 6 prosent årlige avkastning i samme periode. Men helt siden Norfund ble opprettet, har deler av kapitaloverføringene årlig blitt ført som en utgiftspost på statsbudsjettet.

Tre fjerdedeler regnes såkalt «under streken», som en alternativ plassering av statens formue («lånetransaksjon»), mens en fjerdedel settes av som tapsavsetning «over streken», som en forsikring mot eventuelle tap. I statsbudsjettet kan imidlertid overføringer i sin helhet gå under streken om kapitalen vil «gi en forventet avkastning som svarer til risikoen ved plasseringen.»

Når fondet har hatt så høy avkastning, behøves det da denne tapsavsetningen på 25 prosent?  

– Det er opp til politikerne å vurdere, sier Thorleifsson.

 

Private investorer må mobiliseres

Hos Norad, det norske direktoratet for utviklingssamarbeid, argumenterer direktør Bård Vegar Solhjell for at det aller viktigste som kan gjøres er å bruke Norges AAA-rating i finansmarkedene – en ekstraordinært høy tillit – til å garantere for investeringer.

– All bistand i verden er ikke nok til å løse klimakrisen. Det mest effektive er penger du ikke trenger å bruke. Som garantier. Sverige har hatt en slik ordning i mange år. Der gir en bistandskrone brukt i snitt 50-70 ganger så mye til private investeringer.

Det er mye som er nesten lønnsomt.

Solhjell viser til ekspertutvalget ledet av Ole Jacob Sending, som foreslo at det offentlige bistandsbudsjettet økes til 1,4 prosent av BNI, mens det samtidig legges opp til et eget mål om å mobilisere 0,7 prosent av BNI fra private investorer. Sending-utvalget peker på at den norske staten kan bidra til bruk av garantier, økt støtte til Norfund og Klimainvesteringsfondet og støtte via utviklingsbanker som Verdensbanken og Afrikabanken.

Solhjell mener den grønne garantiordningen for fornybar-investeringer som ble etablert av regjeringen før jul, etter anbefaling fra Sending-utvalget, har svært stort potensial til å gjøre en forskjell for klima. Ordningen skal administreres av Norad, med rådgivning på risiko fra Norfund.

Garantiordninger fungerer som en forsikring, hvor private investorer (og dessuten for eksempel utviklingsbanker) blir forsikret mot risikoen for at inntektene fra et fornybarprosjekt opphører, for eksempel som følge av krig eller korrupsjon.

Investoren betaler en «forsikringspremie» til den norske staten i retur for garantien. Som for Klimainvesteringsfondet til Norfund, settes det av en tapsavsetning, her på 15 prosent av de garanterte midlene, over statsbudsjettet. Garantiordningen som ble lansert av regjeringen før jul hadde en ramme på 5 milliarder kroner.

Grønne garantier er en spesielt god idé.

– Det som skiller garantiordningen fra det meste annet er at bistand ikke må brukes krone for krone. Du bruker Norges finansielle AAA-rating til å utstede en garanti. Vi har verdens mest solide økonomi og er en særlig attraktiv garantist for private investorer.

– Hvis for eksempel Yara eller DNB vil investere i Kenya, kan de gjennom ordningen søke om å få garantert for investeringen. De betaler – basert på en risikovurdering – en liten «forsikringspremie» til oss eller en av våre partnere, og får til gjengjeld en garanti på investeringen.

Steffen Kallbekken, som forsker på klimaøkonomi hos Cicero, deler Solhjells entusiasme for grønne garantier.

– Grønne garantier er en spesielt god idé. Det er mye som er nesten lønnsomt. Mange fornybarinvesteringer i lav- og mellominntektsland ville normalt vært lønnsomme, men blant annet politisk usikkerhet gjør at rentene er høye.

– Men det er et fordelingsaspekt her også, sier Kallbekken. Grønne garantier vil jo kanalisere midler dit det er mest lønnsomt på marginen først, og kanskje sakker noen land enda lenger akterut. For eksempel vil midlene heller gå til India og Kina enn Kongo og Malawi.

SIDA, svenske «Norad», har allerede på plass en lignende grønn garantiordning som den Norge nå etablerer. I statsbudsjettet for 2024 er den svenske garantiordningen økt fra 20 til 26 milliarder svenske kroner, med planer om ytterligere økning i årene som kommer. Økningen i Sveriges ordning i år er altså større enn hele den foreslåtte norske ordningen er over fem år.

Og nå begynner vi å se hvor mye klimaendringene vil koste.

Eirik Mofoss, leder for tenketanken Langsikt, problematiserer at det settes av en buffer for mulige tap, i den nye norske ordningen for grønne garantier. Mofoss jobbet tidligere med å sette opp garantiordningen i Norad, i rollen som fagdirektør.

– Det er ingen grunn til at Norge med sin kapitaltilgang skal trenge en slik tapsavsetning. Norge opererer ellers med selvassurandørprinsippet: Tap håndteres når og om de oppstår. Hvorfor skal vi da gjøre tapsavsetning her? Vi har ekstremt sterk kredittrating og 18 billioner å gå på hvis det oppstår uventede tap, sier Mofoss.

Hverken svenske SIDA eller den tilsvarende danske ordningen har satt av tapsavsetning. Mofoss peker på at å sette av mer bistandsmidler enn hva som er forventede tap er i strid med både OECD-retningslinjer, og med anbefalingene fra en G20-ekspertgruppe ledet av økonomen Larry Summers.

Mofoss peker i tillegg på at det er gode prosjekter innen klimatilpasning og bærekraftig landbruk som ligger utenfor mandatet til regjeringens garantiordning. Den er begrenset til fornybar energi.

Det er veldig lite djervhet i norsk politikk om dagen.

Også Tellef Thorleifsson i Norfund deler oppfatningen om at garantier med sikkerhet i statskassen er et svært nyttig tilskudd til verktøykassen innen klimafinansiering, men viser til at det er behov for ulike former for kapital innen klimafinansiering samtidig.

– Alle prosjekter starter med at noen tar utviklingsrisiko, gjennom å ta risikoen det innebærer å investere egenkapital. Norge er et av få land med betydelig finanskapital tilgjengelig. Garantier er som regel knyttet til gjeldsfinansieringen som kommer på plass senere, sier Thorleifsson.

 

Lite djervhet i politikken

Tidligere klima- og miljøminister Vidar Helgesen (H) ledet et ekspertutvalg som leverte en rapport om klimafinansiering våren 2023. Han mener Norge har et stort moralsk ansvar, både fordi oljeformuen er skapt gjennom å bidra til global oppvarming og fordi vi har hatt ekstreme ekstrainntekter på grunn av krig i vårt eget nærområde.

– Som investorstat har vi også interesse av finansiell stabilitet. Og nå begynner vi å se hvor mye klimaendringene vil koste, sier Helgesen, og viser til en ny studie fra blant annet Harvard-økonomen Adrien Bilal. Hans beregninger er at hver grad med temperaturøkning vil koste 12 prosent av global BNP.

Helgesen-utvalgets rapport peker på en rekke tiltak innen klimafinansiering. Helgesen, som var direktør for Nobelstiftelsen da vi snakket med ham, mener grønne garantier stikker seg fram blant forslagene fra utvalget.

– Utvalget bestod av medlemmer med litt ulike meninger om ulike tiltak, men noe vi samlet oss veldig om, var forslaget om en grønn garantimekanisme. Vi mente regjeringen burde lansere en ordning på minst 50 milliarder. Det er rom for enda mer enn det.

I statsbudsjettforslaget for 2025 var det et handlingsrom på rundt 90 milliarder opp til handlingsregelen på 3 prosent. En økning i garantiordningen krever ikke noen overføring på statsbudsjettet, utenom eventuell tapsavsetning (i dag 15 prosent).

Vi hadde ikke fått en oljealder uten djervhet.

– Over fem år kan man bygge opp en statsgarantiordning på for eksempel 150 milliarder kroner uten at dette rokker ved rammeverket for Statens pensjonsfond utland. Dette ville utløse mangegangeren i grønne investeringer, og da ville det virkelig monne i global skala.

– Det Norge også kan gjøre, er å si at vi legger inn en lovnad om ytterligere økning av garantiordningen fra Norges side, men bare hvis flere land bidrar inn. Som klimaminister så jeg det var vanskelig å få med andre land på skogprogrammet, fordi Norge hadde «tatt» det feltet.

– Det er veldig lite djervhet i norsk politikk om dagen. Vi hadde ikke fått en oljealder uten djervhet, sier Helgesen.

Dette er tredje artikkel i en serie om oljeformuens rolle i klimaendringenes tid. De foregående har handlet om behovet for klimainvesteringer og hvilke muligheter som finnes for å justere oljefondets innretning. Neste artikkel handler om hva som kan gjøres for å finansiere klimainnovasjon. Serien er muliggjort med støtte fra Fritt Ord.