FOTO: Alba Hartmann/Unsplash

Svart krise

Blir det for fullt i et badekar, må du tappe ut vann før du går oppi. Det holder ikke bare å ha skrudd igjen kranen. Slik er det med atmosfæren også.

– Fortell det norske folk at vi alle er i samme båt, og at nå er det vi som trenger hjelp av dere.

Dette var beskjeden jeg fikk med hjem da jeg som utviklingsminister dro til Bangladesh i 2013. Jeg skulle høste erfaringer fra ett av landene som er mest utsatt for klimaendringene og fikk denne klare tilbakemeldingen fra landets miljøminister, Hasan Mahmud.

Bangladesh er et land med 30 ganger så mange innbyggere som Norge, presset inn på halvparten av arealet. Innbyggerne bor tett og 90 prosent av landet er under 10 meter over havoverflaten. Det merkes når det blir mer flom, stormer og havet stiger.

Vi har et ansvar.

Dette er et utdrag fra Heikki E. Holmås´nye bok «Kloden brenner».

På reisen til Bangladesh fikk jeg se hvordan landet i løpet av relativt kort tid har lyktes med å bygge opp gode varslings- og sikkerhetssystemer, slik at færre mennesker enn før dør når landet rammes av storm og oversvømmelse. De økonomiske ødeleggelsene blir likevel enorme når klimakrisen nå forsterkes. Seinest i 2020 ble mer enn en fjerdedel av landet oversvømt. Styrtregn fikk elven Brahmaputra til å gå over sine bredder og vaske vekk hjemmene til millioner av mennesker. Kombinasjonen av flom skapt av monsunregnet, økt issmelting fra Himalaya-fjellene, sterkere stormer og havnivåstigning, tegner enda dystrere fremtidsbilder.

Ved to graders oppvarming anslås det at hundreårsflommen langs Brahmaputra blir 25 prosent sterkere sammenliknet med snittet fra de siste hundre år, mot bare 8 prosent kraftigere om verden klarer å begrense oppvarmingen til 1,5 grader.

Jeg dro til Burir Char på Hatiya, en av øyene som antas å bli ubeboelig etter hvert som havet stiger i tiårene som kommer, og der folk allerede nå opplever problemer med salt i drikkevannet. Gjennom FN støttet Norge øybefolkningens arbeid for å hindre salt fra havet i å ødelegge den dyrkbare jorden.

Tilbakemeldingen fra folk og myndigheter var tydelige. De var takknemlige for bistanden til klimatilpassing, men hadde en klar beskjed. Norge måtte hjelpe dem ved å kutte våre klimagassutslipp og oljeutvinning. I Norge var utslippene per innbygger om lag 8,3 tonn CO2 i 2018, cirka 7 ganger høyere enn for Bangladesh. I tillegg er vi ansvarlige for å tilføre atmosfæren om lag 10 ganger så store utslipp fra oljen og gassen vi eksporterer, sammenliknet med det vi selv slipper ut. Dette har vi tjent 11 000 milliarder kroner på de siste tjuefem årene, samlet opp i Oljefondet.

Det at vi blir rike på olje og fossile utslipp fra industri og transport, er med på å ødelegge livsgrunnlaget til folk i Bangladesh på grunn av klimaendringenes konsekvenser for dem. Selv om vi skulle klare å nå Parisavtalens mål om å begrense oppvarmingen med 1,5 grader, vil mange flere rammes av både flommer og stormer. Blir temperaturøkningen 2 eller 3 grader, blir det mye verre.

Det siste tiåret har det gradvis gått opp for meg at jeg hadde misforstått.

I en studie fra Stanford University i USA, beskrives hvem som til nå er økonomiske vinnere og tapere som følge av klimakrisen. Norge og andre rike land i de kaldere deler av verden kommer ut blant vinnerne. Landene med lavest klimagassutslipp anslås å ha fått redusert inntektene med om lag 25 prosent sammenliknet med hva de ville ha vært uten dagens klimaendringer. Forskerne slår fast at klimakrisen øker ulikheten mellom rike og fattige land.

Jeg som er oppvokst i Norge, har nytt godt av at fagbevegelsen de siste drøyt hundre år har kjempet for jevn lønnsfordeling og krav om universelle velferdsordninger. Utgangspunktet har vært en solidaritet mellom mennesker og tanken om at de som står sammen, er sterke.

For meg er det helt selvfølgelig å strekke solidariteten utover landegrensene, til folk som rammes av klimaendringene. Særlig når det er vår produksjon og bruk av olje, kull og gass som gjør oss rike, mens forurensingen fra den samme oljen gjør folk flest i en rekke andre land fattigere. Vi har et ansvar. Det handler bare om å erkjenne det. Deretter må vi stake ut en kurs videre fremover, slik at våre handlinger bidrar til å løse klimakrisen i stedet for å gjøre den dypere og vanskeligere å komme seg ut av.

For å ta de rette valgene for veien fremover trenger vi å forstå hvordan klimakrisen har oppstått og hvilke konsekvenser ulike veier fremover har.

For ti år siden trodde jeg fremdeles at kampen for å stoppe de farligste klimaendringene handlet om å klare å skape et lavutslippssamfunn. Det opplevdes ikke så viktig akkurat når vi klarte det, bare vi klarte det. Da jeg var ung aktivist på 1990-tallet og fersk stortingsrepresentant tidlig på 2000-tallet, sto nemlig målet om å kutte norske klimagassutslipp i grell kontrast til hva som faktisk skjedde: CO2-utslippene i Norge økte. Slik jeg så det for meg, var et lavutslippssamfunn et samfunn der utslippene per innbygger lå på om lag 1–2 tonn, sammenliknet med de drøyt 9 tonnene per innbygger vi slapp ut i Norge i 2019. Klarte vi å oppnå det, ville vi stabilisere temperaturen på kloden og unngå de farligste klimaendringene. Dette var nemlig et nivå CO2-utslipp som verden kunne håndtere, trodde jeg.

Det siste tiåret har det gradvis gått opp for meg at jeg hadde misforstått.

Atmosfæren er nemlig som et badekar, som du skal til å gå oppi. På samme måte som vann som tappes oppi et badekar blir værende der, gir CO2-en som havner i atmosfæren, høyere CO2-nivå i flere hundre år.

Blir det for fullt i et badekar, må du derfor tappe ut vann før du går oppi.

På samme måte som hvor fullt et badekar er avgjøres av hvor mye vann du totalt har fylt i, avgjøres temperaturen i atmosfæren av hvor mye CO2 og andre klimagasser som er havnet der. Til nå har CO2-en vi har sluppet ut i atmosfæren økt temperaturen på jorden med om lag 1 grad sammenliknet med førindustriell tid. Hvor mye CO2 det er plass til hvis vi vil begrense temperaturen til 1,5 eller 2 grader, beskrives som det gjenværende karbonbudsjettet.

Hvor mye tid du har igjen før karbonbudsjettet til 1,5 grader er brukt opp, kommer an på hvor store de årlige utslippene er og hvor raskt verden klarer å kutte de årlige utslippene. Akkurat slik er det med et badekar også. Hvor mye tid du har igjen før badekaret blir for fullt, avhenger av hvor mye vann som kommer ut av kranen og hvor raskt du klarer å skru igjen. Men uansett hva du gjør, må du skru igjen helt.

Er det for fullt i badekaret når du går oppi, renner vannet over. Litt vann som renner over takler vi, men blir det alt for fullt, kan problemene bli virkelig store. Slik er det med CO2 i atmosfæren også. 1 grads oppvarming gir allerede flere farlige hetebølger, tørke og sult, større flommer og kraftigere stormer. Blir det 1,5, blir det verre, og blir det 2 eller 3 graders oppvarming, blir det mye verre. I verste fall kan vi skape katastrofal oppvarming og utrydde plante- og dyrearter i stor skala.

Blir det for fullt i et badekar, må du derfor tappe ut vann før du går oppi. Det holder ikke bare å ha skrudd igjen kranen. Slik er det med atmosfæren også. Har vi brent for mye olje, kull, gass eller skog, så holder det ikke bare å ha nullutslipp videre hvis vi vil unngå katastrofal oppvarming. Nei, verden må fjerne CO2 fra atmosfæren. Det er dette som kalles negative utslipp eller fjerning av CO2.

I motsetning til hva jeg tidligere trodde, er det derfor ikke nok å kutte utslippene til et lavt nivå for å hindre de farligste klimaendringene.

Er det ikke andre ting enn CO2 fra brenning av kull, gass, olje og skog som påvirker temperaturen på kloden? Jo, det er det. Solinnstråling som følge av endringer i solens aktivitet er viktig; jordhellingen som endrer seg betyr også noe. Andre klimagasser enn CO2 påvirker også temperaturen. Støv og skyer i atmosfæren spiller en rolle og det samme gjør planetens snødekke, siden hvit snø reflekterer sollys bedre enn havet og dermed varmer opp jorden mindre.

I tillegg tar havet opp CO2 fra luften, slik at temperaturen ikke stiger så mye som den ellers ville gjort. Ulempen er at havet blir surere, slik at koraller dør, og kreps og andre små dyr, som annet liv i havet er avhengige av, sliter.

Klimapanelet slår likevel fast at det er svært sikkert at det er en sammenheng mellom temperaturøkningen vi nå opplever og mengde CO2 i atmosfæren, og at økningen av CO2 er det vi mennesker som må ta hovedansvaret for.

I motsetning til hva jeg tidligere trodde, er det derfor ikke nok å kutte utslippene til et lavt nivå for å hindre de farligste klimaendringene. Har vi først brent mer kull, gass, olje og skog enn det som gir en bestemt temperatur, må vi fjerne CO2-en fra atmosfæren for å hindre en global oppvarming som er høyere enn det vi har satt oss som mål. Ellers vil temperaturen sakte, men sikkert krype opp mot den temperaturen som en gitt mengde CO2 i atmosfæren gir. Konklusjonen er at dersom vi virkelig vil begrense gjennomsnittstemperaturen på kloden til 1,5 grader, så må vi kutte utslippene til null så fort som mulig. Deretter må vi fjerne det overskuddet som vi har sluppet ut.

(Dette er et utdrag fra Heikki E. Holmås´nye bok «Kloden brenner», som utgis på forlaget Res Publica. Forlaget og Agenda Magasin er del av samme selskap, Agenda Res Publica media.)