FOTO: Erik Witsoe/Unsplash

Jakten på den lykken som ikke krever uvisshet

Bjørn Stærk gir oss ikke et ferdig svar på hvordan vi lever gode liv innenfor klodens tålegrenser. Men «Jakten på den grønne lykken» er en nyttig veiviser.

Det er artig at Jakten på den grønne lykken kommer ut samtidig med tiårets store bompengeopprør. Da jeg leste boka, åpna jeg samtidig en kveld Stavanger Aftenblad, hvor så og si alle nyhetssakene og kommentarartiklene handlet om kø-prising, raseri og politisk kaos. Hvordan endte vi med dette: At det å sette seg i en stålboks som krever masse vei, for deretter å sitte i kø og forpeste lufta, blir sett på som en rimelig frihet å kreve for enhver byborger?

Det er omtrent her Stærk begynner sin litterære sykkeltur. Så tar han oss med på en snirklete reise. Den begynner på sykkelsetet og fortsetter i et landskap hvor Stærk utforsker hvordan en globalisert økonomi basert på materielt forbruk, påvirker livene våre.

Det er ekstremt vanskelige å få innsyn i produksjonskjedene for dingsene vi kjøper

En styrke i boka er den ettertenksomme dialogen som føres med leseren. Forfatteren er ikke fremmed for å minne meg om hva slags reise vi er på, hvilke problemstillinger som undersøkes og hvorfor. Etter en oppløftende og interessant «svipptur» innom byplanleggingens, sykkelens og bilens historie skriver han: «Her kan jeg si meg fornøyd og avslutte boka. Det var mye av dette jeg fikk teften av da jeg begynte å sykle igjen». Men selv om det er lykke i hvor effektiv sykkelen er, i en både miljø- og menneskevennlig by, så nøyer ikke Stærk seg med å avslutte ved den konklusjonen.

For hvis vi skal bry oss om sammenhengen mellom bostedsmønstrene, livskvaliteten og holdningene våre, er vi ikke da forpliktet også til undersøke sammenhengen mellom forbruksmønsteret og holdningene våre? Slik fortsetter vi reisen, fra byene vi bor i og ut i de fjerntliggende byene der hvor tingene våre blir produsert.

Vekstproblemet

Det er nettopp diskusjonen om forbruksmønstre og konsumsamfunnet som er et av bokas mest sentrale tema. Stærk jobber seg gradvis gjennom det o store vekstproblemet. Dette er ikke bare tung materie på individnivå (hvordan skal jeg overbevise onkel Morten om å kjøpe mindre greier?!), men et av klimakrisas virkelig vanskeligste spørsmål: Hvordan skal økonomien vår se ut når den ikke er basert på vekst, som igjen skaper klimakrise? Sammenhengen mellom økonomisk vekst og utslipp av klimagasser er nemlig vanskelig å endre, men helt nødvendig for å unngå økologisk krise.

Å påpeke at sammenhengen finnes, og må brytes, trenger slettes ikke være det samme som å fremme en betingelsesløs vekstkritikk. Den vekstkritikken som knytter seg til konsekvensene av økonomisk vekst, slik den er i dag, trenger ikke være dogmatisk. Stærk begynner ikke en gang i den enden som handler om CO2-utslipp og global oppvarming. Snarere spør han seg selv, og oss, hvorvidt vi egentlig får det godt når vi «abonnerer» på klær, snarere enn å kjøpe plagg som kan repareres og vedlikeholdes. Blir vi lykkeligere av å kjøpe ting som er produsert på så dårlige arbeidsvilkår at vi ikke vil vite av de som produserer? Kanskje krever det politisk-økonomiske systemet, slik det i dag ser ut, at lykken vår betinges av at vi ikke oppsøker denne kunnskapen. Og de multinasjonale selskapene operer deretter: Det er ekstremt vanskelige å få innsyn i produksjonskjedene for dingsene vi kjøper.

Dette er kanskje et bedre sted å begynne enn med frykten for økologisk kollaps

Blindhet og uvitenhet er ikke den viktigste årsaken til at et generaloppgjør med mekanismene som gjør at vi kjøper stadig flere ting som går stadig raskere i stykker, uteblir. De fleste vil rettferdiggjøre vårt forbruksmønster ved å vektlegge og fremheve de omfattende positive effektene av økonomisk vekst. I Enlightenment Now, vårens store populærvitenskapelige snakkis, velger forfatteren Steven Pinker ut de såkalte «progressophobias» som sine fremste ideologiske motstandere. Slike som ikke er villige til å ta innover seg at vekst gjør kaka større for alle, også verdens fattigste. Og Stærks innledende beskrivelse av problemene ved den globaliserte forbrukerøkonomien gjør det lett å tenke seg at han er akkurat en slik som Pinker vil påstå har fobi mot fremskrittet.

Starte med oss selv

Men så er det kanskje ikke akkurat slik likevel. For i Jakten på den grønne lykken benektes ikke godene ved dagens system. Dette er snarere en fortelling om Stærks egen reise i å oppdage hvorfor vekstøkonomiens utvilsomme goder ikke kan bli en hvilepute når vi veit at systemet har noen opplagte svakheter.

For vi blir fortalt at vi ikke må slutte å kjøpe ting, slik at arbeidsplasser både beholdes og skapes i utviklingsland. Men er det en grunn til å akseptere at arbeidsforholdene er så elendige på fabrikker i Bangladesh? Eller at det beste for oss er ikke å vite hvordan vi reparerer telefonene våre? Eller til ikke å bekymre seg for den farlige sammenhengen mellom klimakrisa og vekstøkonomien? Stærk foreslår at det kanskje er nok å kunne ta innover seg at det er noe råttent med systemet, for å vurdere å bevege seg i en ny retning.

Et enda større dypdykk  i denne materien kunne Stærk med fordel gjort plass til

Og vi må starte med oss selv, ved å undersøke hvordan vi kan bli gladere. For eksempel av å sykle eller å vite at vi kunne sett hun som sydde skjorta vår i øya. Dette er kanskje et bedre sted å begynne enn med frykten for økologisk kollaps: «Det er som forskjellen på å være fysisk aktiv fordi legen sier du må gjøre det for å overleve, og å være fysisk aktiv fordi det gjør deg glad, og så få bedre helse som biprodukt», skriver Stærk.

Konservativt perspektiv

Målet om å kunne være lykkelig vitende om våre livsmønstres påvirkning på omverdenen er kanskje ikke så dumt. Det store spørsmålet er hvordan økonomien vår vil se ut hvis vi bruker mer av pengene våre på å reparere og å kjøpe tjenester. Stærk mener vi ikke kan avkreves et ferdig forslag: «Jeg føler ikke at jeg har en plikt til å gi et slikt svar heller. Vi har skapt et system som ødelegger natur, andre mennesker og oss selv, jeg må kunne peke på disse problemene uten å vite mer om alternativet enn hvilken retning det befinner seg i».

Et enda større dypdykk  i denne materien kunne Stærk med fordel gjort plass til. Det ideologiske forsvaret han leverer for å reformere vekstøkonomien er godt, men jeg tar meg i å ønske en mer grundig diskusjon som drøfter den konkrete politikken som allerede føres for å bryte sammenhengen mellom vekst og klimagassutslipp. Hvor langt på vei er vi? Og hvor stort potensiale er det egentlig for å skape arbeidsplasser innenfor reparasjonsvirksomhet og en krybbe-til-krybbe(fremfor grav)-økonomi? Jeg tviler ikke på at potensialet er stort, men skulle gjerne fått forklart enda mer inngående hvor stort det er.

Det er et godt startpunkt for å få flere til å revurdere mønstrene vi bor, kjøper og flytter oss etter

Sett bort fra de konkrete diskusjonen om byplanlegging, samferdsel og vekst, er denne boka også et innlegg i en offentlig samtale som savner klimaengasjerte tenkere med et konservativt perspektiv. Når Stærk trekker på konservative ideer i sine begrunnelser for sykkelvennlige sentrumsgater og forbruksreduksjon, beriker det vår debatt om hva som er den beste grønne politikken. Akkurat hvordan Stærk stiller seg til doms over dagens politiske ideologer skal jeg ikke avsløre her. Snarere vil jeg nøye meg med å uttrykke takknemlighet over å ha lest en bok hvor det trekkes fram om ikke nye, men «ny-gamle» og nyttige ideologiske verktøy for å begrunne arbeidet for bærekraft både i egen hverdag og politikken.

På sitt beste begrunner forfatteren hvorfor vi bør søke glede som ikke betinger at vi lukker øynene for omverden. Det er et godt startpunkt for å få flere til å revurdere mønstrene vi bor, kjøper og flytter oss etter.