Hvor rasjonell skal politikken være?

Opplysningens frukter, hevder Steven Pinker i sin bok The Better Angels of Our Nature, har vært avgjørende for humaniseringen av mennesket. Det humanistiske, opplyste, liberale demokratiet vi nyter godt av her til lands, bygger på kunnskap og – om ikke alltid Sannhet med stor S, så i alle fall en søken etter sannhet og opplysning.

Det er lett å tenke at dette er en form for logisk samfunnsevolusjon, at alle despotiske, barbariske og dogmatiske regimer er på vei mot det opplyste demokrati. Det går bare langsomt, av og til veldig langsomt. Det er slett ikke sikkert at denne optimismen på demokratiets vegne er riktig. Det er ikke engang sannsynlig at det er det.

Noe av årsakene til at en rasjonell og vitenskapelig virkelighetsforståelse er under press, kan skyldes at vi har en fragmentert virkelighetsoppfatning.

Det er også utviklingstrekk i vestlige, demokratiske stater som viser at vi ikke kan ta dette opplyste demokrati for gitt. Vi ser en bekymringsfull trend i retning av sannhetsrelativisering. Det er lett å tenke at moderne samfunn er så gjennomsyret av kunnskap at fakta alltid får forrang, men ofte trumfer det ideologiske kartet det faktiske terrenget.

Trumps nedbygging av vitenskap og vitenskapsbasert politikk, spesielt på alt som har med miljø å gjøre, men også hans markerte motstand – eller i beste fall ignoranse – til vaksine, vil kanskje aldri skje i Europa, men utviklingen i Tyrkia, kanskje også Polen og Ungarn, viser at man skal være varsom med å ta noe for gitt.

Noe av årsakene til at en rasjonell og vitenskapelig virkelighetsforståelse er under press, kan skyldes at vi har en fragmentert virkelighetsoppfatning. Slik Cass Sundstein, årets vinner av Holbergprisen, viser, så oppstår mange parallelle virkelighetsforståelser og sannheter som følge av digitale ekkokamre hvor påstander gjentas og forsterkes uten motstand til de framstår som sannheter.

Samtidig har rammebetingelsene for politikkutøvelse endret seg dramatisk.

Tema som klima, evolusjon og vaksiner er typiske tema for alternative fakta, men i prinsippet har alle former for tunnelsyn og konspirasjonsteori grobunn i mørke, digitale kjellere.

Samtidig har rammebetingelsene for politikkutøvelse endret seg dramatisk. Verden er blitt stadig mer kompleks, og utviklingen skjer i et akselererende tempo. Det er ikke bare transistorteknologien som er underlagt Moores lov, nesten all teknologidrevet samfunnsutvikling, også den bioteknologiske, viser et eksponentielt forløp.

Mange av de store spørsmål knyttet til miljø, helse og utvikling generelt, er komplekse og kunnskapsintensive. De er i stor grad drevet frem av forskning, og de krever også store kunnskaper for å forstå sammenhenger og fremme løsninger – i den grad det overhodet er mulig. Ingen, heller ikke eksperter, har innsikt på alle felter. Det er selvsagt faglige diskusjoner på alle disse feltene, men det er kunnskapsbaserte og rasjonelt funderte diskusjoner og uenigheter.

Dersom vi aksepterer premisset om at kunnskap er viktig for rasjonell opplysning, som bolverk mot ignoranse og alternative sannheter, og for å løse de store oppgaver i en verden på økende turtall og med økende kompleksitet, folketall og temperatur, så er kunnskapen status i framtiden et spørsmål med relevans langt utenfor akademia. Forskning har tradisjonelt hatt stor troverdighet, men dette er en tillit som ikke kan tas for gitt.

Hvor bør balansen mellom ideologi, partipolitisk strategi og kunnskap ligge?

Høsten 2017 viste Forskningsrådets undersøkelse, som gjennomføres annethvert år, en gryende mistillit til forskning og til formidlingen av den. Urovekkende mange mener at også sannhet er til salgs. 46 prosent så seg enig i at forskningsresultater ofte er kjøpt av industri eller myndigheter, og dermed ikke er til å stole på. 40 prosent mener at forskningsresultater er farget av forskernes holdninger.

Dette forsterkes av at halvparten av de spurte også mener at mediene selektivt velger vinklinger som understøtter egne synspunkter. Samtidig er fakta og forskningsrapporter sentrale i enhver politisk debatt.

Den som med størst tyngde kan lene seg på fakta, og slå i bordet med “forskning viser…” til inntekt for eget syn, vinner som regel debatten. Problemet her er at disse faktareferansene litt for ofte bærer preg av cherrypicking og selektivt utvalg av forskningsresultater som understøtter et allerede etablert synspunkt.

Dette er lett å gjennomskue, og er med å svekke tillit til forskning, i alle fall politisk bruk av forskning. Samtidig er embedsmannsverket og de mange utvalg bak NOU´er og andre utredning tungt besatt med fagkunnskap, og det ligger en utfordring i å unngå at dette framstår som udemokratisk. Cathrine Holst skrev i Morgenbladet sist høst om at “Ekspertene kommer”, og mente at de mange ekspertutvalg peker i retning av en “ekspertifisering” eller et epikrati – et styre av eksperter.

En politisk diskusjon i forlengelsen av dette er om vi trenger et vitenråd.

Dette går rett inn i diskusjonen om forholdet mellom “elitene” og “folket”, men det er også her et spørsmålet om i hvilken grad disse rådene følges.

Altså: hvor kunnskapsbasert skal politikken være, hvor rasjonell kan den være, og hvor bør balansen mellom ideologi, partipolitisk strategi og kunnskap ligge? På mange områder finnes ingen fasit, også fordi det ikke finnes ett opplagt faktabasert svar på spørsmål av typen “hvor mange flyktninger skal vi ta i mot”, eller “bør eggdonasjon tillates”?

Det finnes imidlertid mange områder hvor det er klare faglige råd på sentrale samfunnsområder, men hvor de overses eller overkjøres. Det er også mange eksempler på viktige vedtak besluttet i sene nattetimer på tampen av budsjett- eller regjeringsforhandlinger som er fattet på tvers av, eller uten, faglige begrunnelser.

Biodrivstoff og skolepolitikk er to eksempler. To andre eksempler kan være oppdrettsnæringens medisinbruk og oljeutvinning (riktignok sminket som “leteaktivitet og kartlegging”) utenfor Lofoten-Vesterålen. Det er også ganske entydige råd når det gjelder oljeutvinning generelt. De faglige rådene er ikke helt entydige, man kan alltids lete fram alternative synspunkter, men entydige nok til å fungere som fyrlykt for politikkutforming.

Så hevdes det ofte – og sikkert med rette – at politikkens ikke kan være helt rasjonell.

Essensen i dette er at det opplyste demokratiet må hegnes om, og kunnskap er en essensiell del av dette.

Det vil alltid være rom for at folkevalgte politikere gjør pragmatiske, ideologiske og nettopp politiske valg, men velger de å la politisk hestehandel eller ideologi overstyre entydige råd, så skal man i alle fall være ærlig på at det er dette som skjer og ikke dekke seg bak et fikenblad av fakta.

En politisk diskusjon i forlengelsen av dette er om vi trenger et vitenråd. Mange land har et slik råd som kan gi faglige funderte råd til politikken i vanskelige spørsmål. Ofte er dette et nasjonalt vitenskapsakademi. Vårt eget vitenskapsakademi har sterkt anbefalt et slik vitenråd, med seg selv som sekretariat.

Noen vil hevde at vi allerede har slike vitenråd, for eksempel SSB eller Havforskningsinsituttet (HI), men hva hjelper det om de ikke blir hørt? HI har jo vært forbilledlige klare både når det gjelder oljeleting og oppdrettsnæring, men urovekkende mange politikere har vendt det døve øret til.

Essensen i dette er at det opplyste demokratiet må hegnes om, og kunnskap er en essensiell del av dette. Da må man også tåle den kunnskapen som går på tvers av politiske ønsker.