En mekaniker kan bli en av USAs mektigste

“Som dere alle vet, er jeg ny i politikken. Jeg ønsker bare å være en arbeider som kjemper for arbeidere”.

Ordene kommer fra Dan Osborn. Den tidligere mekanikeren og fagforeningslederen stiller nå som uavhengig kandidat til Senatet, i det som kan bli et av de viktigste senatsvalgene dette mellomvalget. Sammen med en gruppe støttespillere har han denne lørdagen tatt turen til Omaha, Nebraskas største by, for å holde et velgermøte.

Tidligere Tea Party-medlem og republikansk kongressmann Joe Walsh er en av dem som har kommet for å vise støtte til Osborn: “Herregud! Hørte dere hva han sa? ‘Jeg er ny i politikken’. Der har du stemmen min!”, utbryter Walsh, som også har bakgrunn som konservativ talkshowvert.

Kommer han på vippen i Senatet, kan den tidligere mekanikeren bli en av de mektigste personene i amerikansk politikk.

Meningsmålingene viser dødt løp mellom Osborn og hans republikanske motkandidat Pete Ricketts. Hvem av dem som går av med seieren, kan avgjøre om republikanerne beholder kontrollen i Senatet eller ikke. For selv om Osborn stiller som uavhengig kandidat, har han som tidligere fagforeningsleder mer til felles med demokratene enn med republikanerne.

Dette forsto den demokratiske ledelsen i Nebraska, som var kloke nok til ikke å stille med en egen kandidat til senatsvalget, vel vitende om at de uansett ikke ville hatt en sjanse. I stedet gjør de nå det de kan for å hjelpe Osborn.

Men selv om Osborn i mange tilfeller kommer til å stemme sammen med demokratene, så trenger han ikke å gjøre det. Kommer han på vippen i Senatet, kan den tidligere mekanikeren bli en av de mektigste personene i amerikansk politikk.

Velgermøtet denne lørdagen bærer også tydelig preg av at Osborn er en uavhengig kandidat. Han har klart å samle den mest fargerike gruppen av støttespillere jeg noen gang har sett i en amerikansk valgkamp.

Ordstyreren er Rachael Nelson, tidligere leder for Libertarian Party of Nebraska. Konservative Joe Walsh sitter som støttespiller på scenen. Det gjør også Ro Khanna, kongressrepresentant for Silicon Valley og nær alliert av Bernie Sanders. Til og med Marc Racicot, den tidligere Montana-guvernøren som på starten av 2000-tallet var leder for Republican National Committee (RNC) og en nær alliert av George W. Bush, har møtt opp.

Osborns jordnære tilnærming til politikk er noe velgerne her liker.

At hele det politiske spekteret, fra libertarianere til Bernie Sanders-demokrater, har tatt turen hit til Omaha for å vise støtte til Dan Osborn, forteller noe interessant om endringen som nå skjer i amerikansk politikk. De politiske skillelinjene i USA har begynt å handle mindre om høyre versus venstre, og mer om «the establishment» versus «vanlige folk», og MAGA versus alle andre.

Som Joe Walsh energisk roper ut under møtet: «Det eneste gode med Donald Trump, slik jeg ser det, er dette: Han er så ille, så korrupt, så grusom, så splittende og så lovløs at han driver med ‘all this shit’, så vekker han det amerikanske folket til å gjøre jobben vår og ta tilbake landet.»

Racicot, som er konservativ med stor K, er rask til å irettesette Walshs bruk av banneord: «Sånt skal man ikke si på et offentlig møte», påpeker han humoristisk (men også med et snev av alvor).

«Jeg beklager», unnskylder Walsh seg.

Folkene på scenen har lite til felles rent politisk, men deler det samme synet på hvordan de politiske prosessene egentlig burde foregå i USA. De ønsker anstendigheten og verdigheten tilbake i Washington, og ser på en potensiell Osborn-seier som et steg på vei mot målet.

Osborn har likevel større ambisjoner enn bare å bidra til litt mer anstendighet i USAs hovedstad. Han har også en tydelig politisk agenda, med styrkingen av arbeideres rettigheter som en fanesak. Mange mener han har fått klassekampen tilbake i amerikansk politikk.

På populistisk vis kjører han hardt på at hans republikanske motkandidat, Pete Ricketts, er en av Nebraskas og Kongressens mest formuende personer. Osborn anklager Ricketts for å ha brukt sin arvede formue på å kjøpe seg politisk makt, samt for å være en mann uten bakkekontakt, og i lommen på «corporate interests».

Det er slående i hvor stor grad Osborns politiske profil egentlig minner om det norske Arbeiderpartiets partiprogram.

Duellen mellom Osborn og Ricketts skjer i en tid der ulikhetene i USA har nådd historiske nivåer. Som Ro Khanna poengterer under velgermøtet: «Vi har 989 milliardærer i landet vårt som til sammen er verdt 22 prosent av hele økonomien.»

Samtidig som den økonomiske ulikheten i USA øker, føler mange vanlige amerikanere at deres egen politiske makt minsker. Rundt 60 prosent av den amerikanske arbeidsstyrken defineres som arbeiderklasse. Likevel har kun to prosent av medlemmene i den amerikanske Kongressen bakgrunn fra arbeiderklassen.

Osborns jordnære tilnærming til politikk er noe velgerne her liker: «Han kom til Wahoo i Nebraska og bare snakket med oss. Han spurte om hva vi var opptatt av, hva som fungerte og hva vi mente ikke fungerte. Det var virkelig forfriskende at noen kom og snakket med oss på en måte vi forstår», forteller Scott Ellison (49), drapert i Osborn-merch.

Ellison, en tidligere ansatt i Homeland Security, beskriver hvordan han nylig måtte skifte beite etter at han ble offer for Elon Musks forsøk på å gjøre hans gamle arbeidsplass mer effektiv: «Jeg ble DOGE-et», sier han med et smil om munnen.

Osborn skiller seg fra mange amerikanske politikere på venstresiden ved at han kombinerer progressive økonomiske standpunkter med et mer konservativt verdigrunnlag. Den uavhengige kandidaten har blant annet uttalt at han støtter byggingen av Trumps grensemur mot Mexico, og han skygger unna alt som kan bli ansett som «woke». Det er en nødvendighet hvis man vil ha en sjans til å vinne så mye som et elevrådsvalg her i Nebraska.

Dessverre for Osborn ser han ikke ut til å være i politisk toppform under velgermøtet jeg deltar på.

Det er slående i hvor stor grad Osborns politiske profil egentlig minner om det norske Arbeiderpartiets partiprogram. I Europa er Osborns posisjon i det politiske landskapet mainstream. I USA fremstår Osborns ideer som revolusjonerende for mange. At man kan være en økonomisk progressiv politiker, uten å ha et skap fullt av gamle tweets der man tar til orde for å “åpne grensen og legge ned politiet”, er noe nytt.

Osborn prøvde også å bli valgt til senatet i 2024. Den gang kjempet han mot den republikanske senatoren Deb Fischer, men tapte med rundt sju prosentpoeng. Scott Ellison har en teori om hvorfor Osborn tapte: «Jeg tror ikke folk hadde noen god forståelse av hva Dan Osborn ville tilføre Senatet den gangen. Han var ikke så kjent.»

Heldigvis for Osborn er ting annerledes i år. For det første er han langt mer kjent her i Nebraska. For det andre er det politiske klimaet annerledes. Trump og republikanerne er upopulære. Økonomien går dårlig.

Dessverre for Osborn ser han ikke ut til å være i politisk toppform under velgermøtet jeg deltar på. Han virker sliten, på grensen til tafatt og har et anstrengt ansiktsuttrykk gjennom store deler av kvelden. Ved siden av de mange dyktige politikerne på scenen, blekner han litt. Osborn fremstår egentlig som en ganske alminnelig og politisk uerfaren person. Han er en nykommer i denne pølsefesten som utgjør amerikansk politikk. Men kanskje er «en vanlig kar» akkurat det folk i Nebraska ønsker seg nå?