Kan Florida få en demokratisk sosialist som senator?

«I’m not loyal to an organization. I’m loyal to the people!»

Sørstatsdialekten til Angie Nixon runger utover den fullsatte kirken i Fort Lauderdale, Florida, forsterket av akustikken i rommet. Svaret kommer etter et spørsmål fra moderatoren:

Vil hun være lojal mot Det demokratiske partiet hvis hun blir valgt?

Nixon, demokratenes kandidat til senatet, er nemlig også medlem av Democratic Socialists of America (DSA), ytre venstre-organisasjonen som har dominert mye av den politiske samtalen i USA etter Zohran Mamdanis sjokkseier i New York i fjor.

Overalt i USA er demokratenes kandidater på fremmarsj, godt hjulpet av en historisk misnøye mot Trump. Mange demokrater i Florida har lenge hatt et håp om at 2026 blir året da Florida igjen blir en vippestat, etter at mange trodde den republikanske guvernøren Ron DeSantis hadde sementert republikanernes makt der for godt.

Håpet var knyttet til at en moderat demokrat kunne vinne nok lillavelgere til å sikre demokratene en seier. Favoritten var Alex Vindman, Irak-veteran og et av hovedvitnene i den første riksrettssaken mot Trump.

Det kom derfor som et sjokk på mange da Angie Nixon knuste Vindman i demokratenes primærvalg med en seier på over ti prosentpoeng. Dette til tross for at Vindman hadde mer enn 16 ganger så mye penger til rådighet i valgkampen.

Nixons seier i primærvalget var en liten politisk sensasjon. Selv om hun tilhører venstresiden av partiet, håper mange at hun likevel kan sette Florida i spill. Men å vinne et primærvalg blant egne velgere er én ting. Å vinne et senatsvalg i en stat som Trump vant med 13 prosentpoeng i 2024, er noe helt annet.

Motstanderen til Nixon er den sittende republikanske senatoren Ashley Moody.

I skrivende stund viser den nyeste meningsmålingen, gjort av University of North Florida at Nixon ligger bak Moody med fire prosentpoeng. Dette er likevel en fremgang på fem prosentpoeng for Nixon, sammenlignet med meningsmålingene fra september. Avstanden mellom kandidatene krymper, men Nixon kjemper fortsatt i motbakke.

Særlig én stor utfordring kan ødelegge Angie Nixons drøm om et sete i senatet: Latinos.

«Alle i dette området er republikanere.»

Ordene kommer fra Johnny Cardona, bedre kjent som Big Papa (han insisterte på å bli kalt det i dette intervjuet). Big Papa driver en kjent butikk i Calle Ocho i Little Havana der han selger «guayaberas», tradisjonelle cubanske skjorter, til de mange turistene. Nabolaget er en del av Miami-Dade, et fylke der mer enn 70 prosent av befolkningen er Latinos. Spansk er det uoffisielle hovedspråket, og besøker man enkelte byer i fylket, er det lett å glemme at man faktisk befinner seg i USA.

Mange Latinos har en sterk motvilje mot ordet sosialist, siden mange selv har innvandret fra, eller er etterkommere av innvandrere fra land der sosialismen har mislyktes, som Venezuela, Nicaragua og Cuba. Cubanere, den største gruppen Latinos i Florida, skiller seg spesielt ut. Erfaringene med det kommunistiske militærdiktaturet på Cuba, som bare ligger 16 mil utenfor Floridas kyst, har ført til at majoriteten av cubanerne nærmest er uforbeholdne tilhengere av Det republikanske partiet.

Big Papa tror likevel at noe er annerledes under dette valget: «Når man ser alt det drittet som foregår. Jeg er ikke fornøyd. Jeg var republikaner, men jeg kommer kanskje til å skifte side.»

Samtalen glir raskt over på ICE:

«De skulle ta kriminelle, og de tar de kriminelle, men de tar også alle andre.»

«Har du ikke papirer, blir du sittende hjemme og se på fuglene som flyr forbi.»

Han forteller hvordan det går ut over butikken:

«De lokale som er redde for å gå ut, kommer ikke til å handle hos meg.»

Det er vanskelig å anslå hvor mange av innbyggerne i Miami-Dade som oppholder seg ulovlig i USA, men ifølge en lokal cubaner jeg snakker med, er det «mange, veldig mange».

Frykten ICE har spredt i området, blir tydelig da jeg i et forsøk på å komme i kontakt med det venezuelanske miljøet i Miami-Dade, kjører til byen Doral. Jeg har blitt fortalt at det venezuelanske miljøet samler seg ved spisestedet El Arepazo for å «desayunar» [spise frokost] hver søndag morgen.

Til min store overraskelse viser spistedet seg å være tomt. Ikke et menneske er å se på uteserveringen, og bordene inne er også tomme, med to eldre menn i et hjørne som eneste unntak.

«Her pleier det jo å være stappfullt», sier en eksil-cubaner som ankommer samtidig som meg, like overrasket.

En av servitørene forklarer oss årsaken:

«På grunn av ICE er folk i Doral redde for å gå ut av husene sine og redde for at ICE skal vente på dem på steder som dette.»

Ifølge en av de få gjestene som etter hvert ankommer stedet (ingen av dem er fra Venezuela), sluttet venezuelanerne å komme hit for cirka to måneder siden da ICE intensiverte tilstedeværelsen sin i området. Myndighetene i Doral har inngått en avtale med ICE, som innebærer at det lokale politiet skal samarbeide. Samlingssteder som El Arepazo er et yndet sted for ICE å ligge i bakhold.

Siden Trump ble innsatt i januar 2025, har ICEs Miami-kontor, som dekker hele Florida, arrestert minst 41 000 mennesker, antagelig langt flere. Selv om innvandrere uten statsborgerskap ikke har stemmerett i Florida, har mange av dem familie eller venner som kan stemme. Mange av de stemte på Trump i 2024. Nå som de ser naboer og familiemedlemmer bli hentet av ICE, kan dette endre seg.

Men selv om de fleste latinoene i denne delen av Miami-Dade er kritiske til ICE, er det få som virker kritiske til innstrammingen av innvandringspolitikken i seg selv. Kritikken handler om Trump-administrasjonens metoder, sjelden om målene.

Utenfor butikken til Big Papa i Calle Ocho møter jeg Marcello og kona, begge cubansk-amerikanere. Paret er klisjeen på mannen som liker Trump fordi han er en businessmann, og kona som egentlig ikke virker å være noen stor fan av presidenten, men later som for mannens skyld.

Med sigar i hånden forteller Marcello en historie jeg får høre igjen og igjen i Miami: «Under Biden-administrasjonen hadde han ingen kontroll over USA. Alle kom hit.”

Strømmen av innvandrere fra Venezuela under Biden-administrasjonen er et gjentakende tema når man snakker med folk i Miami-Dade. Mange kom ulovlig, men fikk etterhvert TPS (Temporary Protected Status), noe som ga dem en rett til midlertidig oppholdstillatelse i USA.

Da Trump kom til makten ble imidlertid TPS fjernet for hundretusenvis av innvandrere fra Venezuela. De fleste venezuelanere med TPS ble dermed igjen ulvolige innvandrere. Folk i Miami-Dade omtaler venezuelanerne i høflige ordelag, men undertonen er likevel tydelig: Mange her mener nykommerne overbelastet systemet, ikke har integrert seg godt nok og har gjort livet vanskeligere for innvandrere som allerede har slått rot.

Det er to temaer som går igjen når man snakker med Latinos i Miami. ICE er det ene, prisene er det andre: «Alt har blitt dyrere her», forklarer Marcello, som likevel ikke vil vurdere å stemme noe annet enn Trump:

“Jeg har en dårlig følelse når det kommer til demokratene, fordi vi levde på Cuba, og det var ’a real mess’.”

Big Papa tar også opp økonomien: «Bensinprisen, matprisene, alt går opp. Folk kjøper mindre i butikken min.»

 

Viva la libertad

Cubanerne skiller seg fra mange andre latinoer ved at de har dype røtter i USA. Like dyp er mistilliten mot demokratene. Den begynte i 1961, da mange mente at John F. Kennedy sviktet dem ved å holde tilbake luftstøtten under Grisebukta-invasjonen (det mislykkede, amerikanskstøttede forsøket på å styrte Castro).

Jeg tar turen til Versailles, en legendarisk restaurant og et samlingssted for det cubanske eksilmiljøet. Det vil si, jeg tar turen til fortauet på den andre siden av gata. Her har folk samlet seg hver søndag siden 70-tallet for å demonstrere mot det cubanske regimet.

Én ting blir fort tydelig: Trump står sterkt her. MAGA-capsene flyter fritt. Eksil-cubanerne jeg snakker med, håper at Trump, med et dytt fra sin cubanskættede utenriksminister Marco Rubio, vil gjøre med Cuba slik han gjorde med Venezuela, og fjerne regimet.

På spørsmål om folk frykter hva som kan skje hvis DSA-medlemmer som Angie Nixon får mer makt, kommer svaret kontant:

“Selvfølgelig, for her lever folk med et traume etter kommunismen”, forklarer Osvaldo Hernández (61).

Jeg tenker tilbake på Angie Nixons rally i Fort Lauderdale. Et raskt Google-søk hadde vist meg at rundt 20 prosent av befolkningen der er latinos. Kirken hvor rallyet ble holdt var fylt til randen av afroamerikanere og hvite. Jeg prøvde å drive litt «ethnic profiling» etter latinos, men fikk kun øye på én.

Da jeg senere samme kveld intervjuet Nixon-kampanjens «Youth Director», Zander Moricz, spurte jeg hvordan det kunne være så få latinos i kirken, og hva det egentlig sa om Nixons muligheter for seier. Til min overraskelse virket Moricz litt satt ut av spørsmålet. Det ble en liten stillhet før han mumlet ut et intetsigende politikersvar med fraser som «vi har oppmuntrende samtaler».

David Jolly, en tidligere republikaner som nå er demokratenes kandidat til guvernør i Florida, har lenge gjort det litt bedre på meningsmålingene enn Nixon. Dette gir en pekepinn på hvordan ting kanskje kunne sett lysere ut for demokratene her i Florida hvis det var “establishmentet” sin kandidat Alex Vindman som hadde vunnet primærvalget, og ikke Nixon. Det er ikke nødvendigvis alle steder Mamdani-oppskriften funker.

Er Angie Nixon feil person til rett tid for Det demokratiske partiet?

I så fall: Er misnøye mot Trump alene nok til å dra i land en valgseier?

Hvis man vil forstå amerikanske valg, er det én ting det er viktig å aldri glemme. Sammenliknet med Norge har USA svært lav valgdeltakelse. Et gjennomsnittlig norsk stortingsvalg har en valgdeltakelse på rundt 80 prosent. Et gjennomsnittlig amerikansk mellomvalg har en valgdeltakelse på i overkant av 40 prosent.

Florida er intet unntak.

Dette betyr at de ulike kandidatene ikke trenger å overbevise motstanderens velgere, og at det heller ikke alltid er nødvendig å overbevise lillavelgerne. For å vinne et amerikansk valg trenger man bare at egen velgerbase stiller sterkt ved valgurnene, mens mange i motstanderens velgerbase blir hjemme. Det er med andre ord ikke nødvendig å appellere til alle, så lenge man appellerer veldig sterkt til noen.

Det er dette som nå virker å bli Angie Nixon-valgkampens store håp.

Den delen av latinoene som ikke er fra land med mislykket sosialisme, ble lenge regnet som en relativt lojal blokk i den brede koalisjonen som utgjør Det demokratiske partiet. Til tross for de republikanske cubanerne, vant Hillary Clinton Floridas latinovelgere med rundt 27 prosentpoeng i 2016.

Så snudde det:

I 2020 vant Biden latinovelgerne med knappe 6 prosentpoeng, og i 2024 tapte Kamela Harris gruppen med 13 prosentpoeng. En vanlig forklaring er at mange latinos, som ofte er en del av arbeiderklassen, mistet troen på at demokratene ville forbedre deres materielle levestandard.

Nixon kjører hardt på at folk må få bedre råd, og nå som økonomien under Trump går dårlig, håper mange demokrater i Florida at Nixon vil klare å hente noen av latinoene tilbake til demokratene. Ikke minst har demokratene et håp om at mange tidligere Trump-velgere, både latinos og hvite, kan bli sittende på gjerdet.

I et slikt scenario kan Angie Nixon klare å dra i land en seier. Men da må hun klare å sikre høy valgdeltagelse blant egen velgerbase.

Heldigvis for Nixon: Det mangler ikke på energi blant demokratiske velgere her i Florida.

Dette får jeg selv oppleve da jeg avslutter turen min gjennom staten i den nordlige byen Tallahassee, Floridas delstatshovedstad. Byen har ingen stor befolkning, men på grunn av sine tre universiteter og mange offentlig ansatte, er den en liberal bastion, og en god indikasjon på hvordan stemningen er blant demokratene i staten.

Denne kvelden har byen fått besøk av «the great senator of Vermont», Bernie Sanders. Sanders har kommet for å skape optimisme blant de demokratiske velgerne, og engasjement, det klarer han å skape til fulle.

Allerede tre timer før rallyet på det lokale samlingsstedet The Moon skal starte, har køen vokst seg ut på fortauet. De som kommer til fastsatt tid, har ikke en sjanse til å slippe inn i lokalet med plass til 1600 mennesker.

Inne på The Moon, i nærheten av scenen, støter jeg på Dave Fabus (73), Zayn Marquis (17) og Dexter Sall (56) med kone. De forteller at de var nummer 1, 2, 3 og 4 i køen inn til arrangementet.

Dexter Sall, som jobber som biolog, beskriver Angie Nixons appell:

«Jeg har mye utdannelse og bedre jobb enn mange, men skjer det noe, er jeg likevel kanskje to lønninger unna konkurs. Og det skyldes etter min mening at republikanerne har sittet altfor lenge med makten.»

Nixon sitt språkbruk er noe Sall også har bitt seg merke i:

«Jeg kan ikke huske sist jeg hørte en politiker som hørtes ut som meg og familien min. Angie sier ting som ’y’all’» (sørstatsversjonen av «dere»), forklarer han.

Zayn Marquis er enig:

“Hun forstår utfordringene vanlige folk møter i hverdagen.”

Samtalen blir snart avbrutt av oppstarten av programmet. Fra Nixon kommer på scenen eier hun rommet. Sammenlignet med traurige norske debatter under Arendalsuka, minner dette mer om en Karpe-konsert enn et valgmøte. Støynivået er til tider ekstremt, og det blir i hvert fall ikke lavere da Bernie Sanders entrer scenen.

En del av de fremmøtte har nok delevis kommet fordi de ønsker å se den 85 år gamle senatoren med egne øyne (meg selv inkludertt). Men fra det øyeblikket Sanders åpner munnen, er det vanskelig å tro at denne mannen er hele to å eldre enn Joe Biden.

Etter å ha feid gjennom appeller om “Medicare for All” og AI, med armene karakteristisk flaksende som et skadeskutt fjærkre, trekker Sanders linjene tilbake til høyesterettsdommer Louis Brandeis:

“I 1933 uttalte han: We can have democracy in this country or we can have great wealth concentrated in the hands of the few, but we cannot have both.”

Da jeg etter arrangementet trasker ut i den mørkelagte gaten utenfor og forbi det tosifrede antall politibiler som utgjør Bernie Sanders’ beskyttelse, tenker jeg på det Big Papa sa idet jeg skulle til å forlate butikken hans: «Gjør du feil, må du betale for dem. Republikanerne kommer ikke til å vinne. Jeg vet det.»

Har Big Papa rett?

Svaret får vi 3. november.